Vi elsket hverandre, men han sa det måtte være hemmelig

Han var så sjarmerende og blid. Det var det første som slo meg da vi møttes, selv om jeg hadde sett bilde av ham i avisen et par ganger tidligere. 

Nå var vi på seminar i forbindelse med våre respektive jobber, på samme hotell. Idet han kom inn i lobbybaren møttes blikkene våre. Jeg bet meg merke i selvsikkerheten hans, hvordan han gikk og hvordan han beveget hendene engasjert når han snakket.

Jeg satt og snakket med en kollega mens jeg betraktet ham i smug hele kvelden. Av og til sendte han meg noen blikk. Det var tydelig at han hadde lagt merke til meg også.

Det begynte å bli sent. Min kollega ville legge seg, og følget hans brøt også opp. Jeg burde ha lagt meg selv også, men ville vente litt. 

Jeg speidet rundt. Han så på meg. Så smilte han og kom mot meg. Jeg smilte og nikket da han spurte om han kunne sette seg ned. Vi ble sittende og snakke sammen. Samtalen gled lett. 

Han hadde et varmt vesen og en enorm utstråling. Jeg tok meg selv i å smile hele tiden. 

Han het Nils. Han var 10 år eldre enn meg, ansatt i nabokommunen, morsom og intelligent. Og gift. Han fortalte det. 

Selv var jeg singel og trivdes for så vidt med det. Håpet om å treffe den rette var jo alltid til stede, men det hadde ingen hast.

Stikk i strid med hva jeg burde gjøre, endte vi opp i samme seng den natten. Jeg ville ikke være en kvinne som legger seg etter gifte menn, men nå kastet jeg alle mine prinsipper over bord. Og det ble en fantastisk natt. 

Denne natten ble starten på et forhold. Vi var skikkelig forelsket begge to og traff hverandre flere ganger i måneden. Nils var utrolig oppmerksom og hengiven. 

Han sendte meg ofte blomster, kjøpte små gaver og vi snakket eller sendte meldinger til hverandre hver dag. 

Når vi var sammen, glemte jeg alt annet. Da var det bare oss to i hele verden som gjaldt. Jeg følte meg lykkelig og elsket.

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

Et dobbeltliv

Men hverdagen som den andre kvinnen var ikke alltid like lett.

Nils og kona hadde to døtre sammen, og selv om ekteskapet med Bente, som hun het, var kjærlighetsløst og dødt, holdt de sammen for barnas skyld. 

Nils planla å forlate Bente når barna ble litt eldre, men inntil videre var vi nødt til å være forsiktige.

Han var ekstremt opptatt av å skjule alle spor på PC og telefon etter at vi hadde hatt kontakt. Etter hva jeg forsto var Bente sjalu og snokete. At hun hadde god grunn til å være det nå, måtte for all del skjules. 

Særlig fordi Nils var en person med mye innflytelse, og ofte synlig i media, var det viktig for ham at ingen fikk vite om forholdet vårt. Det kjentes sårt, men jeg lovet å ikke fortelle noen om kjærligheten vår. 

Det gjorde jeg heller aldri. 

Det ble på en måte et dobbeltliv også for meg. Utad var jeg singel, men i virkeligheten hadde jeg jo en fantastisk kjæreste. Vi kunne bare ikke være åpne om forholdet. 

Ikke enda. Men vi la ofte planer om fremtiden. Jeg gledet meg til vi kunne vise kjærligheten vår for hele verden. Men slik skulle det dessverre ikke bli.

Det var et sjokk å se på lokalnyhetene en ganske alminnelig mandag morgen. Kvelden i forveien hadde det vært en bilulykke med dødelig utgang. 

Og den bilen hadde jeg sett mange ganger. Alderen stemte også. Jeg håpet i det lengste at det skulle dreie seg om en annen. 

Å ringe ham eller sende en melding våget jeg ikke, for avtalen vår var at han alltid skulle ta kontakt med meg. Det var best slik, på grunn av Bente. 

Jeg gikk rundt som i en døs på jobben. Til slutt ble jeg nødt til å gå hjem, jeg sa at jeg trodde jeg brygget på en influensa.

Les også: (+) Jeg hadde et forhold til en gift familiemann. Det han til slutt gjorde, kom som et sjokk

Ufattelig vondt

På ettermiddagen ble navnet hans frigjort, og det var Nils. Borte. Død. Det var som å møte en vegg. Jeg kunne ikke forstå det. 

Han hadde vært den aller viktigste personen i livet mitt i nesten to år, og nå var han borte. 

Jeg ringte jobben og sa jeg var syk. Jeg ble liggende inne og bare gråte i tre dager. Jeg orket nesten ikke å spise. Jeg bare gråt.

Jeg leste meldinger han hadde skrevet, som jeg hadde spart på, igjen og igjen. Innimellom ble jeg sint, sint fordi han kunne forlate meg slik, vi som hadde så mange planer.

Jeg følte meg som det ensomste mennesket på kloden. Nils hadde betydd alt for meg, han var mannen i mitt liv.

Etter tre dager var det som om jeg var tom for tårer, og jeg klarte å ta en dusj og handle litt mat igjen. På nettet så jeg dødsannonsen. 

Den var som et knyttneveslag i mellomgulvet. For det første ble det så virkelig at Nils var borte. For det andre ble det så tydelig at han ikke hadde vært min. 

For der sto det. Bente og døtrene. Navn på foreldrene hans, søsken og svigersøsken. Mennesker jeg ikke kjente. Mennesker hvis liv jeg ikke ante stort om. Og de ante ikke engang at jeg eksisterte! 

De sørget over Nils, og de hadde lov til det. Min sorg var ulovlig og måtte skjules. 

Jeg gikk i begravelsen. Jeg måtte det. Jeg kom sent og satte meg på en av de bakerste benkene i kirken. Der satt jeg og gråt stille. 

Det var på en måte godt; det er ingen som hever et øyebryn over at noen gråter i en begravelse. Kirken var full, men det var ingen jeg virkelig kjente. 

Jeg gråt over at Nils var borte. Jeg gråt fordi jeg var sjalu på Bente som satt der så selvfølgelig på første benk og fikk klemmer og støtte.

Jeg gråt fordi jeg var alene igjen. Jeg gråt for min og Nils’ fremtid, som var lagt i grus.

Det har bare gått tre måneder siden Nils døde, men det føles som en evighet. Jeg savner ham hver eneste dag. Jeg elsket ham, og jeg vet at han elsket meg. Vi hørte sammen. 

Folk sier jeg har forandret meg, og det er ikke så rart. Men jeg kan ikke fortelle hvorfor. Bare min mor har fått vite. En mor merker at det er noe galt. 

Mange brikker falt nok på plass for henne da jeg fortalte om de siste to årene mine. Det var godt endelig å få fortelle. Jeg vet at hun holder på hemmeligheten min, det er ikke verdt at det kommer ut nå. 

Det er uansett for sent, det vil ikke bli oss to. Det var så galt, men samtidig så riktig.

Jeg angrer ikke et sekund på de to årene, men jeg vet også at jeg aldri igjen kommer til å involvere meg med en mann som ikke er fri. 

Det er for tidlig å tenke i de baner, jeg er fortsatt i sorg og vil nok ikke bli klar for en ny kjæreste på lenge, men jeg håper jeg finner en mann jeg kan elske igjen. Men jeg vil aldri glemme Nils. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller