Jeg føler at jeg ikke lenger er velkommen hos min egen familie

Helen (68) har alltid drømt om å ha et godt forhold til sin svigerdatter, Emma (36).

– Gjennom snart ti år har jeg forsøkt å bygge en relasjon til den nær perfekte damen - i egen øyne. Jeg føler meg stadig mer avvist og ignorert. Emma har aldri vært spesielt varm mot meg, men de siste årene har forholdet mellom oss blitt enda mer anstrengt, forteller Helen, som kaller seg selv «litt innesluttet».

– Jeg har bare ett barn og mener å ha hatt et nært forhold til min sønn, Ove (38). Det vil si - inntil han møtte jålete Emma. Nå har vi kommet dit at jeg veldig sjelden blir inkludert i deres familieaktiviteter, mens hun alltid finner det for godt å invitere sin egen mor. 

– Jeg savner de to barnebarna mine, som er ti og åtte år. 

Helen begynner å gråter når hun nevner barnebarna. Hun sier hun har prøvd å være tålmodig og ikke for pågående, men at det føles som hun aldri er velkommen i sin sønns familie. 

Spørsmålene hoper seg opp.

– Først: Hvordan kan du vite at moren hennes blir invitert?

Det dukker opp et litt lurt, men også flaut smil i ansiktet til Helen.

– Eh, jeg pleier å kjøre forbi, for å følge med på livet deres fra avstand, innrømmer hun.

– Kjenner de til det?

Hun rister energisk på hodet.

– Nei, gud forby! Da ville nok kroken ha kommet på døren for godt. 

– Du går hardt ut mot din svigerdatter. Hvilket grunnlag har du for å si det du gjør om henne?

Helen går sporenstreks i forsvar.

– Jeg har aldri vært bra nok for henne! Du skjønner, hun kommer fra en veldig «fin» familie. Sønnen min har nemlig vært på litt av en klassereise.

Les også: (+) Jeg sa Peder skulle flytte inn og datteren min gikk helt i vranglås

Alvorspraten

Det viser seg at Helen oppdro sønnen alene fra han var ti år. Da døde faren hans av kreft. 

– Jeg slet for å få endene til å møtes på et småbruk på et lite sted. Ved siden av noen jorder med poteter var jeg vaskehjelp på flere skoler og ekspederte også i en lokal kolonial. Heldigvis var Ove lettvint. Han var alltid hjelpsom og særdeles flink på skolen. Det skulle med årene gi ham både en imponerende utdannelse og jobb. Jeg er mektig stolt av sønnen min.

Kjærligheten hun føler for ham, får de til nå sørgmodige, grønne øynene til å skinne. 

– Jeg har alltid fått lov til å ta del i det som skjer med Ove. Det endret seg først med Emma.

– Har du tatt opp problemet?

– Opptil flere ganger har jeg nevnt det for Ove. Han reagerer ikke som den sønnen han pleide å være. Nå er det åpenbart at hun er hans førstevalg. Det er henne han forsvarer. 

– «Mamma, du må regne med at situasjonen forandrer seg med en svigerdatter», skøv han det bort.

– Hva mener du om det?

– Jeg kan forstå at det vil skje en endring, men det er da sannelig et langt hopp derfra til at jeg knapt får komme på besøk! understreker hun bestemt. 

– Har du tatt det opp med henne?

Hun nikker og blir rød i ansiktet, synlig opprørt.

– Gjennom flere år samlet jeg mot. Nylig inviterte jeg henne på lunsj. På et slikt snobbete sted i storbyen som hun liker. Så forsiktig som mulig stotret jeg frem: «Er det noe vi kan gjøre for å få et bedre forhold?»

– Emma så hardt på meg, tok en sipp av vinen, og svarte: «Svigermor, jeg håper du evner å se at du blander deg altfor mye i min families liv!» 

Helen ble sjokkert.

– Jeg har aldri hatt noen annen intensjon enn å være en god svigermor og mamma, en del av familien. Noe jeg prøvde å forklare til henne, men jeg var på gråten og ordene satte seg fast.

– «Hater du meg?» spurte jeg. «At du i det hele tatt spør om det, sier mye om hvor du og jeg står i forhold til hverandre», svarte hun meg. Hva tror du hun mener med det? 

Les også (+): Jeg trodde jeg gjorde det beste for datteren min. I dag ser jeg at jeg burde tatt tak i problemet allerede da hun var ung

Terapi-samtale

Lengre har de ikke kommet.

– Jeg grubler fremdeles på hva som ble sagt, betror Helen.

– Kan det være at hun føler at du tillegger henne meninger? 

Helen har vært nokså krass når hun prater om svigerdatteren.

– Det har jeg faktisk aldri tenkt på, sier hun.

Det kan virke litt merkelig, men hun sier selv at det har «gått et lys opp» for henne.

– Kanskje hun opplever en forventning fra meg? spør hun søkende etter svar.

– Ove pleier å si at jeg kan være ganske så tverr og bestemt. Jeg har jo måttet være sterk! 

– Kan du komme på noen tilfeller hvor du har blandet deg inn i deres liv?

Morsomt nok virker det som hun plutselig har selv­ironi til å innrømme det. Helen ler faktisk.

– Garantert! Bondekjerringa i meg er «rett på sak». Jeg mener ikke noe vondt med det. Alt jeg vil, er å hjelpe dem. Kanskje Emma ikke har tolket det sånn?

Svaret på det virker ut fra hva jeg har hørt, åpenbart. 

– Hvorfor slår det deg først nå? spør jeg undrende. 

– Ja, si det, jeg er overrasket selv, svarer hun.

– Det ligger ikke i min natur å betro meg, men jeg har i alle år lest Historier fra virkeligheten. Jeg hadde behov for å sette ord på problemet, betro meg til et menneske, anonymt og trygt.  Aldri i verden om jeg noen gang kommer til å oppsøke en psykolog, men dette var jammen meg verdt praten. Nå forstår jeg meg selv bedre.

– Og hvordan forstår du Emma nå?

– I stedet for å anklage min svigerdatter, vil jeg spørre hvordan jeg best mulig kan komme henne i møte. Jeg skal skrive et brev til henne. Slik at hun i fred og ro kan tenke på et svar. For første gang på lenge er jeg håpefull.