Leserne forteller
Jeg trodde jeg gjorde det beste for datteren min. I dag ser jeg at jeg burde tatt tak i problemet allerede da hun var ung
Jeg våget ikke å si noe til henne av frykt for at hun skulle få en spiseforstyrrelse.
Det er tidlig morgen, og jeg har akkurat vært på sykehuset hos den voksne datteren min, som endelig får ta den slankeoperasjonen hun har drømt om å ta i flere år.
I mange år har hun vært sykelig overvektig og har slitt med seg selv og det sosiale livet. Nå skal det skje en endring, og det er nesten så jeg gråter av lettelse.
Jeg har spurt meg selv tusenvis av ganger om hvorfor akkurat hun ble så stor, og egentlig vet jeg ikke svaret, for jeg er kanskje ikke veldig slank, men jeg er heller ikke lubben eller tykk.
Normal er et ord jeg bruker om både meg og Inas far.
Som barn viste hun tidlig en enorm matglede, og vi syntes det var morsomt at hun likte alt og spiste godt, uansett hva vi serverte henne.
Til hun begynte på skolen var hun likevel en normalvektig jente. Jeg husker at jeg lo av hvor mye hun kunne få i seg, uten at det vistes på henne. Det eneste som skjedde, var at hun skjøt i været.
Det var da hun ble tenåring at hun ble lubben, og derfra gikk det bare én vei. Jeg så at hun ble større og større og følte fortvilelse, men torde ikke å si noe til henne fordi jeg hadde hørt at jenter kan få anoreksi om foreldre sier at de er for store.
Når et barn er blitt tenåring, bestemmer du ikke lenger hva det spiser. Jeg forsøkte forsiktig å lure inn noen gode matvaner, men det var til liten hjelp, og da Ina ikke lenger vokste i høyden, la hun seg ut i bredden.
Jeg så at det påvirket det sosiale livet hennes, og at hun var mye alene, og jeg så at hun brukte mat som trøst, og det var trist for meg som mamma.
Hun snakket aldri med oss om at hun var tykk, og fordi hun ikke gjorde det, torde ikke vi å ta det opp, heller.
I stedet fortalte jeg henne til stadighet at hun var pen, og jeg forsøkte å oppmuntre til fysisk aktivitet i stedet for å snakke om matinntaket.
Les også (+): Jeg var hans elskerinne i 20 år. Til slutt kjørte jeg hjem til ham
Følte meg som en dårlig mor
I dag ser jeg at vi burde ha satt ord på fedmen allerede da hun var ung. Da hun flyttet hjemmefra, eskalerte situasjonen.
Jeg glemmer ikke hvor lei meg jeg ble da jeg så henne noen måneder senere; hun hadde lagt på seg mange, mange kilo og håndterte tydeligvis ikke aleneboerlivet.
Da vi endelig klarte å få hjelp, var det gått mange år, og hun var bitter på meg fordi jeg hadde latt henne bli overvektig som barn.
Da hun åpnet opp om sin fortvilelse, følte jeg meg som verdens dårligste mor.
Siden da har hun fått hjelp. Jeg vet i dag at det å spise mye også er en spiseforstyrrelse. Overspising, er hva det kalles.
Ina har fått hjelp til å endre livsstil, og nå skal hun endelig få den slankeoperasjonen hun har drømt om – fordi hun klarte å gå ned de 15 kiloene hun måtte før det kunne skje.
Jeg drømmer nå om et bedre liv for jenta mi. Ingen kan rette opp feilene gjort tilbake i tid, men jeg kan støtte henne i tiden fremover og hjelpe henne i å nå målene om å bli slank og glad i seg selv.
«Ingen vil ha en feit kjæreste, mamma», sa hun til meg for litt siden, og jeg vet at det er en av grunnene til at hun vil ned i vekt.
Jeg håper inderlig at alt faller på plass, både i kjærligheten og med alt annet, for hun har hatt det veldig tungt.
Nå håper jeg at andre foreldre kan lære av vår historie. Å snakke om livsstil og overvekt med et barn, er ikke nødvendigvis farlig. Det kan være like farlig å la være.
I lengden er sykelig overvekt helseskadelig, men jeg tenker at de psykiske plagene kanskje er de aller mest ødeleggende for et ungt menneske, som drømmer om å være en annen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 05/05 2024.
