Leserne forteller
Da jeg ble skilt, mistet jeg også mine egne foreldre
Jeg hadde trengt hjelp fra dem til å bygge et nytt liv for meg og barna, men de syntes det jeg hadde gjort var forferdelig
Når jeg ser tilbake på barndomsårene, kan jeg ikke klage på hvordan jeg hadde det og hvordan mine foreldre var mot meg. Alt i vårt hjem var normalt og tilsynelatende idyll.
Likevel sitter jeg her med en stor følelse av tomhet når jeg skal dele min historie, for midt oppi alt som er vanlig, føler jeg meg ikke veldig nær mine nærmeste.
Jeg vokste opp med tre søsken, gifte foreldre og besteforeldre på begge sider i nærheten. Hos oss fikk vi være barn til du ble ungdom, men da ble vi innpodet at det var naturlig å tenke på fremtiden.
Vi måtte begynne å stake ut vår vei og klare oss selv.
De to eldre søsknene mine flyttet hjemmefra og tok sine veivalg gjennom utdannelse og jobb. De etablerte seg og fikk barn, klarte seg selv, og mine foreldre var dempet til stede, sett med mine øyne i dag.
Da jeg flyttet hjemmefra, ga mamma meg gammelt kjøkkenutstyr og sengetøy, pluss litt til, men for øvrig måtte jeg handle inn det jeg trengte for å leve hybellivet.
Så langt undret jeg meg ikke over noe som helst, det var normalt å ha det som meg. Jeg hadde dårlig råd, men ba aldri om penger hjemmefra. Og gradvis fikk jeg det bedre og bedre.
Jeg møtte Ingvar og vi giftet oss og fikk barn, og med to inntekter klarte vi oss ok. Selv om jeg heller ikke da hadde tett kontakt med mamma og pappa og bare så dem av og til, var det veldig gode år.
For å beskrive situasjonen vil jeg si at jeg hadde en klassisk, overfladisk kontakt med mine foreldre. Vi var jevnlig på besøk hos hverandre i forbindelse med bursdager, julemiddager og alt som hører med til «storfamilien».
Skilsmisse
Da mitt familieliv begynte å knirke, forsøkte jeg både å dekke over det og reparere det, men da jeg innså at det ikke lenger gikk, ramlet tilværelsen på en måte sammen.
Jeg ble skilt, hvilket mine foreldre syntes var «forferdelig». I deres slekt var jeg den første som ikke «fikk det til».
Det var liten eller ingen støtte å få da jeg måtte stable på beina et liv for meg og barna alene, og det var tungt, både økonomisk og praktisk fordi barna ennå var små og trengte meg.
Jeg hadde i flere år sett på hvordan foreldre stilte opp når barna deres gikk gjennom en skilsmisse.
Bestemødre leverte og hentet barn i barnehage og på skolefritidsordning og sørget for at det sto ferdig middag på bordet til en sliten, enslig mor. Ikke noe av dette skjedde i livet mitt.
Hver gang jeg snakket med mamma, snakket hun om hvor leit det var at Ingvar og jeg hadde gått fra hverandre.
Selv drømte jeg bare om å få hjelp til å komme meg gjennom de hektiske dagene som fulltidsarbeidende. Og slik var det i lang tid.
Jeg så skilte mødre rundt meg, som hadde foreldre som hjalp til med praktiske ting og barnepass, som hentet og leverte, og fulgte barnebarn på fritidsaktiviteter, eller hadde de små på overnatting. Ingen ringte og spurte om å få «låne» barna mine, eller tilbød seg å ta vare på dem noen timer.
Jeg har nære venninner som har slitt med å betale regningene fordi de bare har hatt én inntekt å klare seg på, og da har de fått økonomisk hjelp fra foreldrene sine.
Jeg har aldri fått noe tilsvarende fra mine foreldre – ikke så mye som en tusenlapp. De har visst at jeg har slitt, men ikke nevnt med ett ord at de føler med meg eller ønsker å hjelpe meg.
Etter skilsmissen trakk jeg meg etter hvert unna dem. Jeg følte en stor sorg over at de aldri stilte opp for meg. Det eneste de bidro med var en søndagsmiddag og noen telefoner i ny og ne.
Både mamma og pappa var friske og raske og levde aktive liv med friluftsliv, så de hadde alle forutsetninger for å bli ressurser i mitt liv.
Les også (+): Vi var tre venninner som holdt sammen i tykt og tynt. Tragedien endret alt
Sorg
Etter noen år fikk jeg en ny kjæreste og ble samboer og alt ble mye lettere. Endelig fikk jeg en å lene meg på. Da foreldrene mine fikk vite dette, kom de plutselig på banen, som om ingen ting hadde skjedd mellom oss.
For min egen del fikk jeg sakte, men sikkert livet på plass, både hva gjelder økonomi, jobb og et nytt parforhold.
Men jeg bar med meg et stort spørsmål: Skal jeg normalisere kontakten med foreldrene mine igjen? Avstanden til dem var blitt så stor. Skuffelsen min lå som en tung klump i magen.
Jeg åpnet litt opp og introduserte dem for min nye livsledsager, og de fremsto som positive og hyggelige, så fine at han etterpå skrøt av dem.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Om jeg sa hva jeg følte, ville han kunne tro at jeg var kravstor og bortskjemt, kanskje også urimelig.
Jeg kan egentlig ikke forklare min sorg. Jeg har fått den fordi jeg har sett hvordan venninnene mine har det, og hvordan deres foreldre har lagt alt annet til side for å støtte og hjelpe dem.
En slags bitterhet har lagt seg i meg fordi mamma og pappa ikke har stilt opp for meg på samme måte, ikke engang i liten skala.
Det skal sies at de har hatt alle muligheter til å være tilstedeværende besteforeldre. De er friske, har god økonomi og bor i nærheten av meg. Hvorfor de ikke har vært på tilbudssiden, har vi ikke diskuterte i dybden.
Les også (+): Sønnen min ville ikke være pappa, så jeg stilte opp. Det fikk uante konsekvenser
Distansert foreldreskap
Nå har de en forventning om at alt skal være som før igjen. Siden jeg har lagt skilsmissen bak meg og er i et nytt samliv, mener de at jeg bør ta opp igjen den gamle kontakten. «Vi er jo familie», sier de.
Jeg ser på dem og tenker at de ikke kan være glad nok i meg. Jeg snakker med dem og føler at jeg i deres øyne er en person, som samme hva som hender, må klare meg selv.
Å lære å klare seg selv, er selvfølgelig bra, men det er faser i livet da du virkelig trenger at noen stiller opp for deg. Da jeg var der, glimret de med sitt fravær. Eller rettere sagt; de glimret med sitt distanserte foreldreskap.
Jeg er glad i foreldrene mine, men skuffelsen henger som en hale i vår relasjon.
Jeg vet at jeg som mor kommer til å opptre helt annerledes om et eller flere av mine barn kommer i en vanskelig livssituasjon, og uavhengig av sivil status kommer jeg til å være en påkoblet bestemor den dagen det blir en realitet.
I ettertid kan jeg kjenne på en stolthet over alt jeg klarte på egen hånd, i full jobb og alene med små barn, men det var både slitsomt og tungt. Jeg kjenner på en slags sorg.
Forventningen om at jeg skulle ha et normalt forhold til foreldrene mine, når jeg egentlig var dypt skuffet over dem, gjorde at avstanden bare ble større.
Kan jeg reparere det som er ødelagt? Jeg tror ikke det. For at det skal kunne skje, må de ta den store samtalen med meg og forstå hva jeg har gått gjennom og hvilke følelser jeg bærer på.
Mine to eldre søsken sier at det bare er slik mamma og pappa er; de kaller dem «fornuftsforeldre». Fordi de ikke er blitt skilt, har heller ikke de forstått min skuffelse.
Slik de ser det, er det deilig å ha en viss distanse til våre gamle foreldre, for som de sier, når de blir gamle og syke, skylder vi dem ingen ting.
Det absurde er at jeg kommer til å bli den som føler at jeg skylder dem noe. For endelig har jeg forstått sammenhengen; i vår familie er jeg den som føler mest.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
Denne saken ble første gang publisert 23/04 2024, og sist oppdatert 23/04 2024.
