Jeg ble gravid med eksen. Da jeg fortalte det til foreldrene mine, ble det oppstandelse
Jeg er gravid med min tidligere samboer. Vi gikk hver vår vei for snart tre år siden, likevel har vi valgt å få barn nummer to sammen.
Jeg falt umiddelbart for Bernt for fire år siden. Vi møttes på en fest og satt og pratet hele kvelden. Vi innledet et forhold, og allerede fem måneder senere var jeg gravid.
Alt gikk veldig fort. Bernt flyttet inn hos meg, og jeg var sikker på at det ville bli Bernt og meg livet ut.
Som samboere oppdaget vi snart hvor forskjellige vi var, og forelskelsen ble gradvis borte. Det var tøft for oss begge å erkjenne at det ikke var noe igjen av gnisten mellom oss, men til slutt måtte vi innse at vi ikke kunne fortsette et forhold som bare bygde på vennskap.
Vi snakket ut om det som hadde vært av floker og vanskeligheter mellom oss. Vi var i ferd med å bli foreldre, og det var uhyre viktig at samarbeidet om barnet skulle fungere bra. Så vi skiltes som venner og vel forlikte.
Vi var skjønt enige om at vi ikke passet sammen, men at vårt barns beste var det som betydde mest. Lille Ingrid skulle ikke lide under at mor og far ikke bodde sammen.
Flyttet ikke langt unna
Bernt flyttet ikke ut av leiligheten før Ingrid var et par måneder. Da mente jeg at jeg var sikker nok til å klare meg som alenemor. Dessuten flyttet han ikke mer enn et par kilometer unna, og han ga meg all den hjelpen jeg hadde behov for. Han var svært stolt av den lille jenta vår, farskjærligheten formelig lyste av ham.
Jeg visste dypt inni meg at Bernt aldri ville svikte barnet vårt. Han kom alltid til å prioritere hennes ve og vel.
For foreldrene våre ble bruddet en sorg og et nederlag.
«Jeg skjønner ingenting», gråt mor. «Dere har nettopp fått et barn sammen og burde ha alle muligheter til å ha det bra. Man må jobbe med et forhold, ikke bare gi opp i første motbakke».
Det nyttet ikke å argumentere med henne. Så jeg gjentok bare at beslutningen vår var endelig og ikke noe mer å diskutere.
På treårsdagen til Ingrid hadde vi et familieselskap hjemme hos meg. Gjestene var to sett besteforeldre og den stolte pappaen. Mens jeg satt der og observerte Ingrid sammen med Bernt og foreldrene hans, slo tanken ned i meg: Jeg vil ha et barn til med Bernt! Ingrid hadde verdens beste pappa, og foreldrene til Bernt forgudet henne.
Spurte ham rett ut
Allerede dagen etter spurte jeg Bernt rett ut om han kunne tenke seg å få et barn til med meg.
Utgangspunktet vårt er bunnsolid», sa jeg ivrig. «Vi har et godt vennskap og samarbeider perfekt når det gjelder Ingrid. Vi kjenner hverandre til bunns, respekterer hverandre og vet at vi takler å være foreldre. Og ingen av oss ønsker at Ingrid skal forbli enebarn. Et slikt «fornuftsbarn» vil gi barna de samme foreldre og de samme besteforeldrene. Det blir våre barn, ikke dine og mine».
Bernt ble veldig overrasket over forslaget mitt. Først svarte han nei, men etter å ha tenkt seg om syntes han det var en god idé.
Bernt og jeg fortalte ingen om planene våre, men vi snakket mye sammen om vanskeligheter og fordeler ved å få nok et barn. Jeg kom til å bli alenemor, han alenefar. Det kunne dukke opp nye partnere, og hva om det kom til å feile barnet vårt noe? Eller hva om en av oss kom til å flytte?
Vi var innom de fleste problemstillinger, men fant ut at ingen kan spå om fremtiden. Vi fikk forsøke å takle vanskelighetene som kunne dukke opp når de kom, eller hvis de kom.
Tre måneder senere ble jeg gravid. Da jeg fortalte det til foreldrene mine, ble det oppstandelse. «At det går an å være så umoden og egoistisk i en alder av 32 år», sa moren min indignert. Bernts foreldre reagerte også negativt. Vi møtte ingen forståelse for vårt ønske om søsken til Ingrid.
Vet at dette er riktig
Nå er jeg i åttende måned, og vissheten om at jeg har gjort det rette, har vokst seg sterk. Ikke en dag har jeg angret, og det vet jeg at heller ikke Bernt har gjort.
Selv om Bernt og jeg bor hver for oss og jeg er mye alene, er han likevel min beste venn og støttespiller. Jeg deler det meste med ham, og jeg vet at han i stor grad bryr seg om meg.
Ikke bare fordi jeg er mammaen til Ingrid og til det ufødte barnet hans, men også fordi vi har funnet en god kommunikasjon, som dessuten innebærer at vi er blitt kjent med hverandre på en helt annen måte enn da vi var kjærester. Vi har respekt for hverandre. Vi kan snakke direkte fra hjertet, og vi lar ikke bagateller bli til store konflikter.
Ingrid gleder seg til babyen kommer og er veldig opptatt av dette. Jeg opplever jenta vår som et velfungerende og trygt barn, selv om hun lever under det andre mener er svært spesielle omstendigheter. Men det finnes ingen fasitsvar på noe som helst, hverken for hvordan man skal leve eller hvordan man skal tenke.
Vi håper at foreldrene våre vil endre syn når barnet er født. De vil oppdage at forholdene rundt barnet er ryddige, selv om Bernt og jeg ikke lever sammen. Og én ting er sikkert: Barna våre vil aldri mangle kjærlighet og omsorg!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
