Jeg elsket Louise – men da hun ble gravid, ødela det forholdet vårt

Jeg møtte Louise gjennom jobben. Hun var en del år yngre enn meg og ansatt som sekretær i firmaet der jeg jobbet som selger. 

Selv om vi flørtet, regnet jeg ikke med at Louise var interessert i meg på ekte. Den gang var vi i 30-årene. 

Der tok jeg likevel feil, for vi endte med å bli stormende forelsket. Det neste halve året tilbrakte vi så godt som all fritiden vår sammen. Vi snakket, lo, lagde mat og koste oss – og så hadde vi et fantastisk sexliv.

Etter et halvt år oppdaget vi at Louise var gravid. Det kom som en overraskelse. For hun hadde hele tiden sagt at hun brukte spiral. Nå ville hun veldig gjerne beholde barnet, og jeg hadde jo også lyst til det. 

Ikke lenge etter hadde vi vært hos legen og fått svangerskapsjournal. Det var nesten ikke til å fatte at vi skulle til å bli en liten familie. Mens jeg hadde vokst opp som lillebror i en kjernefamilie, hadde Louise vokst opp som enebarn hos moren sin, som alltid hadde vært alene med henne. 

Nå var det Louises sterke ønske at vårt lille barn skulle vokse opp i den kjernefamilien hun alltid selv hadde savnet å være en del av.

Ikke like engasjerte

Louise var likevel fortsatt sterkt knyttet til moren sin, som nå gledet seg hemningsløst til å bli mormor. Mine eldre søsken hadde sørget for at foreldrene mine allerede hadde fem barnebarn, så selv om de jo gledet seg på mine og Louises vegne, var de ikke helt like engasjerte som svigermoren min.

Etter hvert som Louises mage vokste, ble hun mer og mer trøtt – dessverre også av meg. Mens vi før lo og snakket, satt hun nå hele tiden opptatt med å prate i telefon med moren sin. 

Alt jeg derimot sa og gjorde, var feil. Når jeg ville gi henne et kyss, laget hun grimaser, og bare tanken på sex gjorde henne kvalm.

Det såret meg dypt, men storesøsteren min trøstet meg med at slik har noen kvinner det når de er gravide. Hun rådet meg til å støtte og hjelpe Louise gjennom resten av svangerskapet så godt jeg kunne.

Det forsøkte jeg også, men svigermoren min kom meg hele tiden i forkjøpet. 

Svigermor flyttet inn

Da jeg for eksempel foreslo for Louise at vi skulle dra ut og kjøpe en barnevogn sammen, hadde hun og moren hennes allerede funnet den vi skulle ha. 

Hun hadde også bedt moren sin om å være med på fødselen, og de siste par ukene før flyttet svigermoren min inn hos oss, så hun kunne hjelpe Louise med å få alt klart til den lille. 

Hvis jeg forsøkte å blande meg og gjøre min innflytelse gjeldende, sendte Louise og moren hennes hverandre et diskret og småirritert blikk.

En vinternatt kom datteren vår, Emilie, endelig til verden. Det var det største øyeblikket i livet mitt, og jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne dele det med Louise. Hun delte det i stedet med moren sin, som under hele fødselen ikke vek fra hennes side. 

Gikk meg på nervene

Deres symbiose var for lengst begynt å gå meg på nervene, men for Louises skyld lot jeg som ingenting. Nå som hun hadde født, tenkte jeg at det ville bli en helt ny start for oss.

Der tok jeg likevel feil. For da Emilie fylte ett år, hadde Louise fortsatt ikke fått tilbake lysten til å ta på meg. 

Hun gikk i stedet hver kveld til sengs samtidig med datteren vår, som hun fortsatt ammet, og der lå de innviklet i hverandre, mens det ble mindre og mindre plass til meg. 

Når jeg forsøkte å forklare Louise hvor mye jeg savnet å få holde rundt henne, så hun på meg som om jeg var pervers. Først da Emilie var to år, lot Louise henne sove i sin egen seng inne på barnerommet.

Jeg kan ikke engang beskrive hvor lykkelig jeg ble da Louise gikk med på å gå i seng med meg igjen, men det var bare ikke med den samme lidenskapen som før. Hun lå nesten helt stille, og det klarte jeg ikke å holde ut. 

Da jeg spurte henne om vi skulle stoppe, ba hun meg irritert om å fortsette og se å bli ferdig.

Ignorerte meg fullstendig

Hun virket heller ikke som om hun hadde lyst til at vi gjorde andre ting sammen. Hvis jeg foreslo at vi tok en tur på kino eller ut og spise og lot moren hennes passe Emilie, sendte hun meg et blikk som om jeg hadde en skrue løs.

– Vi er en familie nå, og meningen er at man skal være sammen med barna sine, sa hun irritert.

Da Louise en måned senere oppdaget at hun var gravid igjen, følte jeg ikke at forholdet vårt var klart for enda et barn. Men Louise ignorerte meg fullstendig. 

Hun fortalte Emilie at hun nå skulle få en lillesøster eller bror, og samtidig sa hun også til sjefen sin at hun heretter ville gå ned i tid, slik at hun kunne være mer hjemme med barna. 

At jeg derfor måtte jobbe enda mer, og dermed se mindre til barna mine, så ut til å passe henne utmerket.

Da Anton kom til verden, var det ikke lenger plass til meg i ektesengen. Jeg sov i stedet inne på det tilstøtende barnerommet.

Min storesøster mente nå at Louise hadde utnyttet meg for å få den kjernefamilien hun alltid hadde drømt om. Det var også den oppfatningen jeg etter hvert fikk selv, men jeg hadde likevel ikke helt gitt opp håpet, så jeg bet tennene sammen og konsentrerte meg bare om å være far for barna mine – i den utstrekning Louise tillot meg å være det. 

Levde i to verdener

For hun hadde i den grad «lagt beslag på» begge barna, det var nærmest som om jeg ikke eksisterte. Når hun om kvelden gikk opp og sov med ungene, satt jeg alene igjen nede i stua. 

Det gjorde jeg fortsatt, da Emilie fylte seks, og Anton var fire år gammel.

For selv om Louise og jeg fortsatt bodde under samme tak, levde vi fullstendig i hver vår verden. Jeg hadde også for lengst gitt opp å ha et sexliv med henne igjen. 

Hver gang jeg forsøkte å nærme meg henne, avviste hun meg, som om jeg var en ekkel gammel mann – helt til hun en dag så meg rett inn i øynene og sa at jeg måtte akseptere at sex ikke interesserte henne lenger. 

Hun kysset og klemte bare ungene, som hele tiden hang i skjørtene hennes.

Selvfølgelig vurderte jeg å gå fra Louise. Men jeg visste også at hvis jeg gikk, ville hun kjempe med nebb og klør for å beholde barna hos seg. Jeg ville derfor bare se barna mine annenhver helg.

Fant meg elskerinne 

Ble jeg, kunne jeg tross alt fortsatt være en del av hverdagen deres.

Jeg ville imidlertid ikke lenger gi avkall på et sexliv og fant meg derfor en elskerinne. Hun var en litt eldre, livlig og selvstendig dame. Vi møttes et par ganger i uken gjennom det neste halve året. Det handlet bare om fysisk tilfredsstillelse for oss begge, men det ga meg likevel et større overskudd. 

Det at jeg fikk dekket mitt seksuelle behov, gjorde at jeg lettere kunne bære over med at Louise hadde latt barna overta plassen min i ektesengen.

Ettersom Louise aldri spurte hvor jeg dro om kvelden, antok jeg at hun hadde skjønt at jeg var sammen med en annen kvinne. Jeg gjorde i alle fall heller ikke noe for å skjule det for henne. 

Når hun gikk opp og la seg sammen med barna på soverommet, tok jeg ofte en dusj og gikk så ut gjennom ytterdøren.

Men en kveld da jeg igjen kom sent hjem, satt Louise oppe og ventet på meg, og da brøt helvete løs. Hun anklaget meg for å være utro mot henne, mens jeg spurte hva hun ellers hadde sett for seg? At jeg skulle leve resten av livet i sølibat? 

Det hadde hun tydeligvis. For hun krevde at jeg gjorde det slutt med min elskerinne, ellers kunne jeg bare pakke sakene mine og flytte.

Fikk råd av søsteren min

Uten å ville diskutere det videre gikk hun opp og la seg hos barna igjen. Jeg ble sittende i stuen og gruble resten av natten over hva jeg skulle gjøre. Først neste dag, da jeg snakket med søsteren min, fant jeg svaret. 

For hun rådet meg til å komme meg ut av forholdet med Louise.

- Hun har avvist deg seksuelt siden hun ble gravid, og det vil hun fortsette med. Se å komme deg ut av det forholdet.

Da jeg kort tid etter flyttet ut, flyttet Louises mor inn for å hjelpe henne med barna. Jeg fikk likevel gjennomslag for at jeg skulle ha barna fem dager annenhver uke. Selv om de måtte venne seg til at man hjemme hos meg sovnet i sin egen seng, utviklet vi faktisk et mye tettere forhold til hverandre enn det vi hadde før.

I dag lever Louise fortsatt hele livet sitt gjennom barna sammen med sin mor. I mellomtiden har jeg møtt en flott kvinne og prøver å påvirke barna mine til først og fremst å gjøre det jeg selv til slutt gjorde: å lytte til sine egne behov og lære å leve livene sine på egne premisser og ikke morens. 

Denne fortellingen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.