Vi gjør forskjell på barna våre – med god grunn

Kjære sønnen min

«Du forskjellsbehandler oss. Oda får mye mer penger enn meg og får ikke kjeft for alt!» Med disse ordene forlot du huset i dag, Syver, og jeg sitter her og er lei meg. Igjen har vi braket sammen, du og jeg, og du skal være klar over at det går like mye innpå meg hver gang. 

Jeg har to barn, og dere er vidt forskjellige som mennesker. Det betyr ikke at jeg ikke er like glad i dere. Det betyr bare at jeg må møte dere på forskjellig måte. 

Der søsteren din er mild, rolig og fornuftig, er du høyrøstet, rastløs og over gjennomsnittet spontan. Det har vært nødvendig å gi deg en strengere oppdragelse.

Sannsynligvis ble du født som en kraftfull rebell, for hvis vi sa nei til deg da du var liten, hørte du ikke på det, men fortsatte å gjøre det vi nektet deg. Det kunne være en kjekspakke du tok ut av skuffen for å åpne.

«Legg den tilbake, er du snill, vi skal ha ordentlig mat først», kunne jeg si. 

Da så du på meg som om du ikke hørte hva jeg sa og åpnet den likevel. Jeg ble strengere i stemmen, tok den fra deg og sa: «Jeg sa at du skulle vente!» «Du er dum!», sa du.

Ganske tidlig ble jeg fortvilet over din manglende evne til å høre på det som ble sagt, og jeg tenkte at jeg måtte bli enda strengere. Det ble mye bråk, allerede da du var seks-syv år, for du ville gå dine egne veier.

Vi fikk Oda, som var din rake motsetning. Hun hørte, og jeg tenkte at det var deilig å få et barn som henne. Det var så enkelt. 

Slik har det fortsatt. Nå er hun blitt tenåring, men fremdeles er hun lett å ha med å gjøre. 

Hun driver med turn og reiser land og strand rundt med venninnene sine. Hun jobber pliktoppfyllende med skolen og hjelper til hjemme. Hun er ukomplisert, og kanskje ble hun født sånn.

 Ja, jeg behandler henne annerledes enn deg. Når hun vil på stevner med turnerne, får hun penger av faren din og meg. Det er fordi hun driver med noe som er positivt oppbyggende. Vi sponser noe som er bra, og premierer henne fordi hun satser på skolen og bidrar i husarbeidet.

Les også (+): Jeg var utro og flyttet inn til min nye kjæreste. Så skulle barna mine komme på besøk

Vil ikke sponse deg

Du roter og rydder ikke opp etter deg. Du sier bare «Vent litt» hvis vi ber deg om noe, og hvis vi venter, skjer det aldri noe. Når du vil ha penger, er det fordi du skal på fest med kamerater, eller trenger bidrag til russebussen. 

Du er mer opptatt av fest, moro og russetid enn å gjøre det du skal på skolen, og det er derfor vi sier nei til å sponse deg. 

Hvis du skal kaste titusener av kroner ut av vinduet, synes vi at du må skaffe deg en jobb og tjene pengene selv. Da lærer du i det minste noe.

Likevel er jeg like glad i deg som i Oda. Det er fordi jeg er like glad i deg, at vi sier det vi sier og gjør det vi gjør. Ja, vi har råd til å hjelpe deg, men vi synes ikke at det er riktig. Ikke nå. 

Så per i dag gir vi penger til søsteren din, men ikke til deg. Kanskje vil det endre seg en dag. Når du kommer til et punkt i livet da du viser at du vil bruke tiden og pengene på noe oppbyggende, skal vi være her for deg. 

Vi kan ikke støtte deg i det livet du ønsker å leve nå.

Jeg betaler ikke drikkevarene dine, vil ikke være med på uansvarlighet, men den dagen du begynner å studere eller skal kjøpe ditt eget hjem, da skal jeg møte deg på en annen måte.

Jeg fikk ikke sagt alt dette da vi kranglet i dag, for du gikk i sinne. Jeg vet at du føler at du blir urettferdig behandlet og at du bare får negative tilbakemeldinger hjemme. Det verste er at det er sannhet i dette. 

Bare hvis dere to hadde vært like sjeler, kunne vi ha behandlet dere likt. 

Glem bare aldri at det ligger kjærlighet bak irettesettelser også. Grenser er kjærlighet.

Din mamma