Han blir utnyttet av eksen, men forstår det ikke selv

Det er sent på kvelden, og jeg har hodepine. Samboeren min Kenneth sover, mens jeg sitter oppe og tenker. Er det slik jeg ønsker å leve videre? 

Kenneth og jeg har hatt frihelg fra våre fire barn fra tidligere forhold, og det eneste vi har gjort gjennom hele helgen, er å krangle. Jeg kjenner at nok er nok. Det er jeg som starter kranglene, det vet jeg, men det er ikke uten grunn. 

Jeg prøver å få Kenneth til å innse at han ikke lenger kan ta ansvaret for eksen sin. For meg er det viktig at han klarer å sette noen grenser.

Det handler om ekskona til Kenneth. Jeg er overhodet ikke sjalu på henne, og jeg har ingen problemer med å prate med henne. 

Det vi krangler om, er Kenneths rolle i livet hennes nå som han og jeg er samboere og har fastsatt datoen for bryllup til neste år.

Da jeg møtte Kenneth, ble det et møte med en mann som fortalte med glød i stemmen om sine to døtre på seks og åtte år. Jeg fikk vite at det var han som hadde gått fra Elise, barnas mor, fordi han ikke hadde de rette følelsene for henne lenger. 

Det var blitt en tøff skilsmisse. Elise hadde prøvd i det lengste å få ham tilbake slik at de kunne fortsette som en familie.

Les også: (+) Livet er blitt et evig jag og slit, Arne, og jeg vet ikke om jeg orker dette mer

Trenger ofte hjelp

Da jeg møtte Kenneth, hadde alt dette roet seg ned. Elise hadde fått ny kjæreste, og det var ingen konflikter eller noe som fanget min oppmerksomhet på noen måte. 

Kenneth og Elise samarbeidet godt, og hun var imøtekommende og hyggelig mot meg hver gang vi møttes. Jeg trodde at Elise kom til å etablere seg med den nye kjæresten sin, men etter ett års tid var forholdet over. 

Det Elise derimot gjorde, var å kjøpe seg et lite hus. Kenneth kunne fortelle meg at hun alltid hadde mistrivdes i blokkleiligheten sin, og at hun hadde vokst opp i enebolig.

Jeg syntes det var tøft av henne å kjøpe dette huset, og regnet med at det var i såpass god stand at hun ville håndtere ansvaret for det selv. Eller at hun allierte seg med noen praktiske mennesker som kunne bistå henne. 

Utover det tenkte jeg ikke noe særlig over det, helt til Elise begynte å ringe Kenneth oftere enn tidligere. Da var det alltid et eller annet hun trengte hjelp til, og Kenneth følte seg forpliktet til å hjelpe henne.

– Dette er hjemmet til mine barn også, sa han og gikk ut døren.

I det første halve året sa jeg ingenting. Jeg kunne undre meg over at hun ringte Kenneth, men jeg lagde ingen scener eller viste noen form for irritasjon. Jeg regnet med at dette ville gå seg til, og at Elise hadde noen innkjøringsproblemer som fersk huseier.

Jeg tålte jo at Kenneth dro dit, fikk hilse på jentene sine og hjalp til med et og annet av praktisk art. Men så har tiden gått, og Elises prosjekter tar ingen ende. Hun trenger stadig hjelp, og så lenge Kenneth stiller opp for henne, fortsetter hun selvfølgelig å ringe ham.

Nå er det halvannet år siden hun kjøpte huset, og Kenneth har bidratt med utrolig mye. Elise utnytter ham til fulle med å få pusset opp, og hun bruker barna for alt det er verdt for å få ham til å hjelpe seg. 

Han har pusset opp sine døtres soverom, han har bygget en platting i hagen og han har pusset opp kjellerstuen. I tillegg har det vært utallige turer dit hvor han har hengt opp alt fra lamper til knagger og snekret både her og der.

Les også: (+) Vi elsker barnebarnet vårt, derfor må vi ta en tøff avgjørelse

Han må velge

Nå er jeg lei. Jeg, som ser dette utenifra, ser en hjelpeløs kvinne som aldri burde ha bodd i hus alene, så avhengig hun er av hjelp fra andre.

Jeg ser også en kvinne som øker verdien på boligen sin jo mer hjelp hun får til å oppgradere den, og det irriterer meg. 

Jeg unner selvsagt døtrene deres det beste, men dette har gått altfor langt på alle måter. 

Elise blir aldri fornøyd, og så fort jeg tror at hun er ferdig med å bruke Kenneths praktiske egenskaper, tar hun kontakt på nytt og etterspør ytterligere hjelp.

Kenneth mener at jeg stiller ham mellom barken og veden og at jeg burde være takknemlig for at han og Elise samarbeider og stiller opp for hverandre. Jeg er uenig. Jeg mener at deres forhold er over, og at det finnes noen grenser for hva et samarbeid dem imellom skal innebære.

Jeg har bedt ham om å velge, og han la seg sur og fornærmet nå i kveld. Så får vi se om det blir noe bryllup til neste år. For nå er jeg virkelig i tvil.