Jeg ville skilles. Men ingenting ble som jeg hadde tenkt

Høsten er rett rundt hjørnet, og huset mitt kommer for salg en av de nærmeste dagene. Jeg er spent på hvor lang tid det vil ta før det blir solgt, og jeg er spent på fremtiden, for en ny tid står foran mannen min Bjørnar og meg.

Bjørnar og jeg ble separert for to år siden, etter at det kom for dagen at han hadde bedratt meg med en kollega over noen måneder. Det var tilfeldig at jeg fant det ut. 

Han hadde glemt en kvittering fra en restaurant i nabobyen i bilen, og jeg stusset over datoen. Det var nemlig samme dag som han angivelig skulle ha hjulpet sin bror med en trapp på hytta.

Jeg hadde straks lyst til å finne ut av hva dette var, men fikk meg ikke til å spørre Bjørnar rett ut. I stedet ringte jeg til svigerinnen min. 

Først snakket jeg om løst og fast før jeg spurte henne om trappen på hytta var blitt ferdig. Litt overrasket svarte hun at den hadde de jo fått levert ferdig fra en snekker for lenge siden. 

Det fikk meg til å tenke tilbake på de siste ukene og månedene. Bjørnar hadde stadig vært ute på hjelpeoppdrag for andre. 

Han hadde hjulpet både kollegaer og sine foreldre. Han hadde også vært med en nabo som nylig hadde flyttet, for å levere en bil han hadde solgt i en by langt unna.

Jeg tok et par telefoner og fikk bekreftet at Bjørnar ikke hadde vært der han hadde sagt han skulle være, og derfra var veien kort til konfrontasjonen. 

Bjørnar ble blek og stum da jeg spurte ham rett ut om han bedro meg. Hele kroppsspråket hans talte for seg, og til slutt fortalte han at jo, han hadde innledet et forhold til en kollega. 

Men samtidig sa han at det ikke var alvor fra hans side. 

Beskjemmet innrømmet han at det nok var for å få litt spenning, og dessuten ga det ham bekreftelser han hadde behov for.

Jeg var sjokkert, jeg var rasende og jeg sto fast på mitt om at jeg ville skilles. Det ble en vanskelig tid. Jeg presset ham hardt, og det endte med at han flyttet midlertidig hjem til foreldrene sine.

Selv fikk jeg det som jeg ville, jeg fikk beholde huset vårt. Men jeg hadde ikke helt forstått hva det innebar å være huseier alene. Det eneste jeg visste, var at jeg ikke orket å miste både ekteskapet mitt og hjemmet mitt samtidig.

Med to barn som studerte utenbys og som elsket huset vårt, ønsket jeg at de skulle komme hjem til både meg og det kjente og kjære i helgene. 

Huset hadde Bjørnar og jeg kjøpt ti år tidligere, og vi hadde begge elsket det fra første øye­blikk. Vi hadde brukt utallige timer på å få det slik vi ønsket, men det var fortsatt en del småting som sto igjen.

Les også (+): Mannen min var bortreist, og jeg dro til en gammel venninne. Da jeg så over i nabohagen, falt hele livet mitt sammen

Angrende

Bjørnar var angrende og ydmyk. Han ba om tilgivelse, men jeg sto fast ved at ekteskapet vårt var over. 

For meg var det et stort nederlag å bli bedratt, og jeg kunne ikke finne en eneste følelse av forsoning og tilgivelse inni hjertet mitt.

Jeg tok opp lån og løste ham ut. Deretter kjøpte han seg en liten leilighet. Av og til, når jeg satt alene på kveldene, kunne jeg føle at ansvaret for huset var overveldende og skremmende. 

Jeg merket raskt at det slet på økonomien min å drifte et hus alene, og takket derfor ja til mye overtidsarbeid. Dermed kom jeg inn i en ond sirkel hvor målet mitt ble å få mest mulig penger inn for å få opparbeidet meg en trygghet, samtidig som huset og hagen krevde sitt. 

Ved å jobbe mye klarte jeg også å distansere meg fra de voldsomme følelsene jeg bar på etter Bjørnars svik. Jeg savnet ham mer enn jeg ville innrømme for meg selv, og skjøv alt av følelser bort så godt jeg kunne.

Den store hagen krevde mye arbeid, og det var noe Bjørnar alltid hadde tatt seg av. Så fort snøen falt, føltes også det uoverkommelig. 

Bjørnar elsket å holde på ute, sommer som vinter, så jeg hadde aldri tenkt på hvor mye arbeid det egentlig innebar. Med mye jobbing og altfor lite tid til å nyte hjemmet mitt, kom jeg til et punkt hvor jeg følte meg sårbar og utslitt. 

Jeg gråt stadig når jeg var for meg selv, og i et svakt øyeblikk, ni måneder etter at Bjørnar hadde flyttet ut, ringte jeg ham.

Jeg trengte hans hjelp, for hagen holdt på å gro igjen, det burde skiftes noen råtne bord på en yttervegg, og jeg hadde en stor stabel med ved som jeg ikke orket tanken på å stable inn i vedskjulet.

Jeg følte meg helt kraftløs. Jeg hørte at Bjørnar ble glad for at jeg ringte, og han nølte ikke et sekund før han sa at han skulle komme dagen etter for å hjelpe til.

Bare den positive velviljen fra ham fikk meg til å gråte meg i søvn den kvelden. Jeg var så lettet over at han skulle komme, samtidig som det føltes så riktig at han skulle bidra. Dette huset var vårt i utgangspunktet, selv om det nå var jeg som eide det på papiret. 

Tiden som hadde gått, hadde gjort noe med meg. 

Jeg følte ikke det sinnet jeg hadde kjent på tidligere, da jeg så Bjørnar ute på gårdsplassen. Jeg gikk derimot rett bort til ham, klemte ham og sa at jeg var takknemlig for at han kunne komme.

– Det skulle bare mangle, svarte han da og smilte forsiktig til meg.

Les også (+): Plutselig sto han der, 30 år siden jeg så ham sist. Jeg var på ingen måte forberedt på følelsene

Kom stadig innom

Uten at vi laget noen konkrete avtaler, ble det til at Bjørnar stadig kom innom for å hjelpe til. Han jobbet effektivt, og alt kom raskt på plass. Hagen ble like velstelt som før, og jeg kjente en enorm lettelse. 

Det ble til at vi spiste middag sammen hver gang han kom, og slik begynte vi å prate. Jeg fikk vite at forholdet til kollegaen hans var over for lengst. Hun hadde dessuten fått seg ny jobb og var helt ute av bildet. 

Bjørnar fortalte også om sin anger, sitt savn og hvor vanskelig han syntes det var overfor barna våre å være den svikefulle faren som hadde ødelagt familien.

Det føltes så naturlig og riktig å ha Bjørnar rundt meg igjen. Han fremsto som mer reflektert enn før, og snakket mye om følelsene sine. Det var mange år siden vi hadde hatt slike samtaler, og jeg merket at jeg ønsket at han skulle bli hos meg. 

Men jeg sa ingenting om det og lot ham dra hjem sent på kvelden. Da Bjørnar spurte om jeg ville at han skulle pusse opp det ene gjesterommet som vi hadde snakket om for lenge siden, takket jeg ja, vel vitende om at han gjorde det for å forlenge kontakten mellom oss. Han ønsket å være rundt meg, det var lett å merke.

Det tok mange uker før vi begynte å nærme oss hverandre fysisk. Vi famlet rundt hverandre, pratet om alt mulig i disse ukene, spiste sammen og gikk også skogsturer sammen. 

Det var så mye som lå mellom oss som måtte prates igjennom før jeg klarte å ta initiativet til å berøre hånden hans igjen, slik jeg alltid hadde gjort mens vi var sammen. Jeg merket at det var godt og trygt å ha ham rundt meg igjen. 

Sinnet og fortvilelsen hadde sluppet litt taket i meg, så det var lettere å prate ut om det som hadde skjedd. Og fordi Bjørnar var så ydmyk og la seg helt flat, klarte jeg å ta en viktig avgjørelse. Jeg valgte å gi kjærligheten vår en ny sjanse.

For oss innebærer det også å starte helt på nytt. 

Det er derfor huset skal selges. Vi har allerede vært i kontakt med en megler og sett på et annet hus som vi begge liker veldig godt, men om det blir vårt nye hjem, vil tiden vise. 

Vi skal uansett gå videre og slippe taket i den vonde tiden. Jeg føler meg trygg på at noe lignende aldri mer vil skje, for nå vet Bjørnar hva han risikerer. Og nå deler vi den gode følelsen av at det er hos hverandre vi hører hjemme.