Du var livredd for at sannheten skulle komme ut, mamma. Nå kan jeg endelig fortelle

Kjære mamma!

Mamma, du lever ikke lenger, og endelig kan jeg fortelle min historie.

Jeg, datteren din, som vokste opp med to flotte foreldre, kan nå skrive et anonymt brev om at jeg ikke var min fars biologiske datter. 

Hvilket fremskritt! Du var livredd for at sannheten skulle komme ut.

Ordet fasaderytter beskriver deg godt. Du var opptatt av å fremstå som uklanderlig og perfekt. 

Du lærte meg å bli redd for hva andre synes om meg. Jeg ble innpodet at jeg ikke måtte gjøre noe andre mente var dumt.

I dag ser jeg at du begrenset min aksjonsradius. 

Jeg ble en jente som ikke turte å gå mine egne veier, som fulgte strømmen og ikke trodde på talentene mine.

Du pleide å fremstille deg selv som «et gudsord fra landet», hvilket jeg tolket som at du var dydig og ordentlig. 

Alltid når vi snakket sammen, fortalte du om hvor sjenert du var som ung, og at du ikke var sammen med gutter. 

Ikke før du møtte pappa. 

Vet du, jeg trodde på deg! I et helt liv var jeg sikker på at den mannen som oppdro meg, også var opphavet mitt. 

Han var en god far, alltid velmenende og snill. I forholdet mellom dere to var du den sterke. 

Det var du som bestemte hva som skulle skje i vår familie, hvor vi for eksempel skulle dra på ferier, eller når vi skulle investere i en ny sofa fremfor å sløse bort penger på å reise. 

Pappa hørte på deg.

Jeg tenkte også at du alltid visste best. «Tenk over hva de andre synes om det du gjør», var det du sa oftest. 

Hva andre trodde, var min fiende nummer én. Jeg elsket å male, men turte ikke å gjøre det fordi jeg var redd de andre skulle synes at jeg malte stygt. 

Les også: (+) Han forlot meg for en yngre kvinne. Nå angrer han og ber om tilgivelse

Ante ikke hva du skjulte

Gjennom hele barndommen, ungdommen og langt inn i voksenlivet ante jeg ingen ting om hva du skjulte om ditt liv. 

Ikke engang jeg, som var den involverte, åpnet du deg for. Ikke før du forsto at du måtte.

Da pappa døde og hans bror fortalte meg at jeg ikke var pappas ekte barn, var jeg sikker på at han løy.

«Men mamma har aldri vært sammen med en annen mann», sa jeg. Han bad meg tenke etter. 

Jo, du og pappa giftet dere seks måneder før jeg ble født, men hva slags bevis var det? 

Jeg trodde ikke på ham.

Så snakket jeg med søsteren til pappa og hun fortalte meg det samme. 

Hun sa at du, mamma, hadde vært gravid da du møtte pappa, men at han ikke fikk vite det før etter at dere hadde giftet dere.

Tenk at han tok på seg oppgaven med å fostre opp meg, som om jeg var hans. Det sier i grunnen alt om hvilken flott person han var.

Du, mamma, ga ham aldri kredit for det. I stedet fortsatte du å hevde at du hadde vært et dydsmønster som ung. 

Først da jeg ble rasende på deg og sa at jeg ville ta en DNA-prøve, innrømte du å ha hatt et forhold til en ung mann rett før du møtte pappa. 

Han var sjømann og reiste bort, ga ikke lyd fra seg.

Etterpå var du fornærmet på meg. Du sa at jeg ikke fikk lov til å fortelle det jeg visste til en levende sjel, ikke da, og ikke etter din død.

«Ikke ødelegg mitt gode navn og rykte», beordret du meg. 

Så jeg fortalte ikke noen ting til noen av de rundt meg. Samtidig som jeg gikk og lurte på hvem jeg egentlig var, beskyttet jeg deg.

Nå er du død, og jeg kan ikke skade deg.

Likevel har jeg så langt ikke sagt til noen at pappa ikke var min biologiske far.

Men jeg skriver dette brevet og øver på å tørre.  Jeg kan ikke la deg bestemme hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal oppføre meg.

Det er på tide å kaste åket.

Marianne