Da min mann døde brått, viste mine døtre sine sanne ansikter

Mannen min døde for få måneder siden. Han var 67 år, og vi hadde gledet oss til han skulle gå av med pensjon. Vi hadde spart til reiser, lagt planer og drømt.

Men slik skulle det ikke gå. Jens gikk bort, brått og uventet på grunn av akutt hjerteinfarkt på jobb. Han var død før sykebilen kom.

Dagene som fulgte, ble et mareritt. Barna våre tok hånd om det som måtte ordnes i forbindelse med begravelsen. Men så, det startet forsiktig, umerkelig og gradvis, kom hintene fra mine to døtre om at det måtte ordnes papirer som fortalte hva den og den skulle arve når.

I starten var barna mine fulle av omtanke. Men når alt var over, ble jeg ble alene i det store huset med alle de vakre, gamle tingene som hadde vært i Jens’ familie i generasjoner. Alt hadde vi tatt godt vare på, og vi hadde blandet antikviteter med møbler og gjenstander av nyere dato.

Jeg fikk stadige spørsmål om arven. 

«Hva slags papirer? Testament? Men dere er jo våre livsarvinger, og dere klarer vel å dele i fred og fordragelighet», sa jeg undrende. Men de ga seg ikke. Og før jeg visste ordet av det hadde Gry fått en lampe av smijern og Vera et skrivebord.

Jeg angret med det samme. Jeg mislikte sterkt den åpne plassen skrivebordet etterlot. Den mørke kroken, der lampen hadde lyst opp, likte jeg heller ikke.

Tiden gikk, og det endte med at de to fikk flere ting. Eller fikk og fikk, det var heller slik at de nærmest forlangte å få det de pekte på. Riktignok dreide det seg bare om småting, en mugge, noen gamle syltekrukker, en gyngestol... Jeg begynte å føle meg presset til å gi fra meg ting, men fikk meg likevel ikke til å si nei.

Jeg antydet overfor sønnen min Svein og svigerdatteren Kari hva som foregikk. De ba meg nekte å gi fra meg tingene. «Du har rett til å sitte i uskiftet bo, svigermor. Ingen av barna dine kan kreve noe som helst av deg», sa Kari gang på gang.

En dag kom jeg overrask­ende på mine to døtre. Jeg kom fra kaffebesøk hos naboen og så bilene deres. 

De hørte meg ikke da jeg lukket meg inn på kjøkkenet. Jeg, derimot, hadde ingen problemer med å høre de krasse stem­mene deres. Hva var det som skjedde? Kranglet de?

Les også (+): Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst

Ba ikke om unnskyldning

«Skatollet skal jeg ha», sa Gry. «Jaså! Nei, jeg skal sørge for at skatollet blir mitt. Dessuten er det på tide at noen får mor til å ordne opp i dette. Hvor lenge har hun tenkt å sitte med alt i dette enorme huset? Vi må snakke med Svein og …»

Da Vera oppdaget meg i døren, tidde hun brått.

«Jeg er helt sjokkert», var alt jeg greide si, før jeg sank ned i en stol. Ventet de bare på at jeg skulle bli gammel og dement?

Ingen av dem ba om unnskyldning. De bare sa at jeg måtte komme til fornuft, de ville jo bare mitt «beste».

 «Det er farlig for en gammel dame å bo alene med så mange kostbare gjenstander rundt seg», sa Vera.

Jeg satt fremdeles i stolen da Svein og Kari stakk innom. Forskrekket spurte de om hva det var som plaget meg. Da jeg endelig klarte å fortelle frem den triste historien, sukket Svein oppgitt. 

Deretter fortalte han at Vera hadde solgt skrivebordet for et femsifret beløp, men det hadde ingen, inntil nå, hatt hjerte til å fortelle meg.

Allerede uken etter var mine døtre på plass igjen. Men nå var grensen definitivt nådd for min del. 

Heldigvis hadde sårheten veket plassen for sunt sinne. Jeg lot som ingenting. 

Jeg ba dem komme inn, serverte kaffe og tok frem litt kake. De pratet og pratet som om ikke noe var hendt, men jeg kjente mine døtre godt, og visste at tørrpratingen var en innledning.

Og ganske riktig, etter kaffen begynte de å vandre rundt i stuen, studere bildene på veggene, trekke ut skuffer og skap mens de snakket om alt og ingenting. Plutselig sto Gry midt på gulvet med en krystallkaraffel i hendene. 

Karaffelen og tilhørende glass var bryllupsgaven fra mine svigerforeldre. «Denne har da ikke du bruk for lenger», sa hun, og så på meg.

«Ingen fjerner en eneste ting fra hjemmet mitt. Dere får heller smøre dere med tålmodighet og vente til jeg dør», sa jeg bryskt.

«Men, mor, da. Hva slags snakk er det?» fortsatte hun. «Dessuten, mesteparten i huset er jo egentlig fra fars familie, og du …»

Jeg orket ikke høre mer. Pekte bare på døren og ba dem komme seg ut av hjemmet mitt. Da de gikk, begynte jeg å gråte. Men snart tørket jeg tårene, og etter en telefonsamtale med Kari følte jeg meg bedre.

Nå, knappe 14 dager etter dette opptrinnet, sitter jeg og venter på dem, alle mine. Jeg har kokt kaffe, bakt kake og rundstykker. Ettermiddagen skal brukes til å lage et spesi­fisert testament. 

Vi skal sammen gå gjennom hver enkelt verdigjenstand og finne ut hvem som skal ha hva. Dette burde være unødvendig, men jeg skjønner nå at det kan oppstå krangel og livsvarig uvennskap dersom ikke dette gjøres svært nøyaktig.

Jeg håper denne kvelden vil ende i fred og fordragelighet. 

Alle skal få velge hva de vil ha, om de blir enige, får bli opp til dem. Men ett er sikkert, ingenting skal ut av huset før jeg er borte.

Jeg er full av livslyst og livsglede. Så lenge jeg har helse og pågangsmot, vil jeg bo i mitt eget hjem, omgitt av de tingene jeg er glad i og vant til å ha rundt meg.