Det er grusomt å tenke på alt jeg utsatte foreldrene mine for

For å fortelle min historie må jeg gå tilbake til den høsten da jeg begynte på ungdomsskolen. Jeg var bare 13 år og hadde alltid vært en snill og pliktoppfyllende jente. 

Mange venner og venninner hadde jeg også. Jeg gledet meg til å begynne på ungdomsskolen, og alt lå vel til rette for at jeg skulle ha tre fine skoleår foran meg der. Slik ble det dessverre ikke. Det ble tre års mareritt.

I min klasse begynte det en jente som kom flyttende fra Oslo. Vi andre syntes dette var spennende, siden vi selv bodde i en liten by. Jenta het Emilie. Hun var sta, frekk og egentlig hverken snill eller hyggelig, men det brydde vi oss ikke om. For oss var hun bare kul.

Av en eller annen grunn ville hun bli venninne med meg, jeg har egentlig aldri skjønt hvorfor. Men jeg falt raskt for hennes falske smiger, og snart var vi som erteris. 

I løpet av et halvt års tid forandret jeg meg gradvis. Påvirket av Emilies smak og meninger skiftet jeg både klesstil og oppførsel. Merkeklær ble viktig, og jeg gikk fra å være snill og søt til å bli rappkjeftet og frekk. Snart var lekselesingen byttet ut med å henge på hjørnet i byen, og fredagskveldene med familien ble byttet ut med festing og alkohol.

Jeg var fast bestemt på å bli en av de «kule». Festene vi var på, Emilie og jeg, var ofte med mye eldre gutter, og snart hadde jeg også mistet jomfrudommen min. Jeg husker ikke mye av det, fordi jeg var så full. Men etter hvert begynte jeg å ha sex med forskjellige gutter hver gang jeg var på fest.

Mamma og pappa begynte nok å se faresignalene på denne tiden. Karakterene raste nedover, og jeg var innesluttet og sur når jeg var hjemme. Men de nøyde seg med å ha en alvorsprat med meg i første omgang. Jeg skulle ønske de hadde gjort noe mer…

Les også (+) I 15 år hadde Ingvild følelsen av å leve på en rosenrød sky. Men ektemannen skjulte en mørk hemmelighet

Fest og dop

Den sommeren jeg fylte 14, var jeg med Emilie til Oslo for å besøke noen venner av henne. Det var der jeg fikk det første møtet med det som skulle forandre meg fullstendig. Dopen. På den turen prøvde jeg bare hasj, og i månedene som kom, fortsatte vi med det. Men etter hvert prøvde både Emilie og jeg sterkere saker, som ecstasy og amfetamin. Og det skjedde ikke bare i helgene. Noen ganger var jeg til og med ruset på skolen.

Mamma og pappa skjønte nå at ting var virkelig ille, og de varslet skolen og barnevernet. Da jeg fikk greie på at de hadde gjort det, ble jeg så rasende at jeg knuste både verandadøren og to vinduer. I dag skjønner jeg jo at de bare ville hjelpe meg, men på den tiden var jeg blind for alt annet enn festing og dop.

Barnevernet kalte inn til bekymringsmøte, men jeg nektet for alt. Mamma krevde at det skulle tas blodprøve av meg, for å bevise at jeg løy. Da skjønte jeg at løpet var kjørt, så jeg fortalte at jeg hadde prøvd dop innimellom på fest, men at jeg langt fra var avhengig. Det virket som om de trodde på meg. Det skjønner jeg ikke i dag. Jeg var jo et vrak.

Barnevernet skulle ha meg til å snakke med en psykolog, og jeg måtte levere urinprøver hver uke. Nå følte jeg at jeg ikke hadde noe valg, og jeg gjorde som de sa i en måneds tid. Men så orket jeg ikke mer. Jeg droppet å møte opp til psykologen og ble stadig vekk tatt på urinprøvene.

Mamma og pappa var fortvilte og visste ikke hva de skulle gjøre. Vi kranglet og slåss om hverandre. Et par ganger rømte jeg også hjemmefra. Det er grusomt å tenke på alt jeg utsatte foreldrene mine for på denne tiden. En gang, da jeg nettopp var fylt 15 år, var jeg borte hjemmefra i fire dager før politiet fant meg.

Les også (+): Mamma ble blek og stille da hun møtte Eva. Pappas hemmelighet kom til å bli avslørt

En ny sjanse

Etter den episoden satte både foreldrene mine og barnevernet foten ned. De fikk meg lagt inn på en klinikk, hvor jeg ikke hadde noen muligheter til å rømme. Jeg protesterte i mange uker, men etter hvert skjønte jeg faktisk at dette var det beste for meg. Behandlingen jeg fikk, og ikke minst samtalene med leger, psykologer og pleiere gjorde noe med meg. De klarte å få meg til å tenke i nye baner, og jeg ble faktisk totalt forandret.

Når jeg ser tilbake på den tiden jeg var innlagt, føler jeg oppriktig at jeg fikk livet i gave på nytt. Det skjedde ikke uten videre, jeg måtte gjennom vanskelige perioder, med både angst og fortvilelse. Men det er ingen tvil om at det var verdt det. Da jeg endelig kunne flytte hjem igjen, spurte jeg mamma og pappa om vi kunne flytte til en ny by.

– Jeg har et ganske dårlig rykte her, og jeg har ikke lyst til å møte alle menneskene fra fortiden min, sa jeg.

Snille mamma og pappa var enige, og snart hadde de funnet både nytt hus og nye jobber i en liten by på Vestlandet. Mamma har selv vokst opp i denne byen, så vi har masse familie her. Alle har vært helt fantastiske mot meg etter at vi flyttet hit. Både mamma, pappa og jeg selv har vært helt ærlige om alt som har skjedd meg. Og jeg har ikke møtt fordømmelse, men tvert imot støtte og forståelse.

Nå går jeg tredje året på videregående, og jeg stortrives. Karakterene mine er bra, jeg har gode venner og har til og med fått meg en super kjæreste. Jeg er kjempetakknemlig for at foreldrene mine tok fatt i problemene da det raste som verst. Det kunne lett ha gått galt med meg. Nå har jeg fått en ny sjanse, og den skal jeg ikke la gå fra meg!