Jeg kom uventet hjem. Da skjønte jeg det hadde skjedd. Igjen

Jeg føler meg så dum. Så sviktet og tråkket på. Gråten er der hele tiden, det gjør vondt både i magen og i hjertet. Igjen er livet mitt revet i biter, og jeg aner ikke hva som vil skje videre.

Jeg er redd, jeg er sint, og jeg er ubeskrivelig trist. Jeg har delt livet mitt med Ragnar i over 25 år, og jeg trodde jeg kjente ham og kunne stole på ham, men så har han lurt meg. Igjen.

Den første gangen var for fem år siden. Da fant jeg ut at han bedro meg, og vi hadde en skikkelig oppvask i ekteskapet vårt. 

Vi var på skilsmissens rand fordi jeg ikke trodde jeg kom til å klare å tilgi ham. 

Ved en tilfeldighet fant jeg en sms på telefonen hans som avslørte en kjærlighetserklæring fra en kollega. Jeg presset ham helt til han innrømmet at de hadde hatt et forhold i noen måneder. 

Han innrømmet også at han var forelsket og ikke visste hva han ville. Jeg var desperat. På en side hatet jeg ham, men på en annen side var jeg livredd for å miste ham. 

Det ble en tøff tid, og jeg var mer eller mindre sikker på at ekteskapet vårt var over, helt til Ragnar gjorde en helomvending og ba på sine knær om tilgivelse. Han ønsket mer enn noe annet å fortsette ekteskapet, og han lovet at han skulle gjøre seg verdig mine følelser, sa han.

Aldri før hadde jeg sett ham slik, totalt ydmyk overfor meg. Og han jobbet intenst med å vise meg sin kjærlighet. Men jeg klarte å sette krav til ham. 

Jeg ville vite hva dette egentlig handlet om, og jeg forlangte at vi skulle gå i terapi sammen. Det var ikke nok at han sa han aldri skulle bedra meg igjen. 

Ragnar satset på meg, og gradvis begynte jeg å tro på at han virkelig var villig til å jobbe for at vi skulle få et bedre ekteskap. Jeg åpnet opp for å tilgi, men jeg måtte gå noen runder med meg selv. 

Det var ikke så lett å slippe taket i tanken på at han hadde hatt en annen kvinne, og jeg trengte tid. Jeg måtte vite detaljer, jeg måtte vite hva han hadde tenkt og hvordan det hadde vært, selv om svarene hans også plaget meg.

Ragnar byttet jobb for å unngå henne han hadde hatt et forhold til, han ble med i terapi, og sammen fikk vi sortert ut en del ting i forholdet oss imellom og avklart mye vi begge ønsket annerledes. 

Det siste jeg krevde, var at vi skulle bytte bolig. For meg var det viktig å starte helt på nytt, og Ragnar var enig.

Les også (+): Alt virket perfekt hjemme hos oss. Folk skulle bare visst

Ukjente damesko

Jeg var lettet over at jeg fikk beholde ham, og jeg følte det som en seier overfor den andre kvinnen. Ragnar og jeg hadde noe hun aldri ville få del i; vi hadde en lang fortid sammen, vi hadde barna våre, vennene og familiene våre.

Vi solgte, og vi kjøpte ny bolig. Venner og familie var lettet på våre vegne, og vi fikk en reise av foreldrene hans fordi vi klarte å finne tilbake til hverandre. Ragnar beklaget gang på gang at han hadde vært så dum. Han forsto ikke selv hvordan han hadde kunnet utsette meg og ekteskapet vårt for noe slikt.

Etter terapien var vi mye mer bevisste på at vi ikke skulle ta hverandre som en selvfølge, og at det faktisk kostet litt å ta vare på hverandre. 

Ragnar var mer oppmerksom mot meg og jeg mot ham. Gradvis følte jeg meg tryggere. Ja, jeg var faktisk veldig sikker på at hans utroskap var et engangstilfelle og at jeg nå kunne stole på ham.

I over tre år var det helt bra mellom oss, etter to år med intens jobbing for å gi forholdet vårt en ny giv og kanskje spesielt for å gjøre meg trygg igjen.

For to uker siden dro jeg på fjelltur med en venninne, som endte med at jeg brakk armen i et fall. Den helgen skulle Ragnar sette opp en lettvegg nede i kjellerstuen for at vi skulle få et kontor. 

Jeg tenkte aldri på å ringe ham for å fortelle dette, for alt gikk så fort. 

Venninnen min og jeg hadde ikke gått så langt før jeg falt, og deretter ble det lege, røntgen og gipsing. Plutselig satt vi i bilen på veien hjemover, og da hadde jeg fått såpass mye smertestillende at jeg sovnet. 

Det var nærmere midnatt da venninnen min slapp meg av utenfor huset. Det første jeg la merke til da jeg kom inn døren, var at det sto et par ukjente damesko i entreen. Og jeg skjønte det med en gang. 

Jeg hørte ingen stemmer, men jeg så med en gang at døren til soverommet var lukket. Jeg åpnet den forsiktig, og der så jeg Ragnar liggende naken med armen over en naken kvinnekropp. 

Der lå de og sov, tett inntil hverandre, i vår seng.

Merkelig nok beholdt jeg roen. Dette var bare et ordentlig bilde av alt jeg hadde vært igjennom inni hodet mitt tidligere i forbindelse med den første utroskapen, og det var nok også grunnen til at jeg ikke ble hysterisk. Jeg sto der og så på dem. Så gikk jeg innenfor døren, samlet sammen klærne deres og kastet dem ut av rommet. Deretter lukket jeg døren, slo på lyset og dro til meg dynene som lå på siden av dem.

– Hva i all verden! Ragnar våknet brått og så på meg. 

Kvinnen hylte og prøvde å dekke over kroppen sin. Det jeg hadde lyst til å gjøre, var å slå dem i hodet med gipsen. Men det jeg gjorde, var å spørre hva hun het, og hun ble så forfjamset at hun sa navnet sitt. Deretter ba jeg henne om å forsvinne ut av min seng. 

Jeg aner ikke hvem hun er og hvordan Ragnar har funnet henne, og ikke vil jeg vite det heller. Det var ingenting å si fordi han bekreftet hvem han var og hvem han alltid kom til å være. 

Vi trengte ikke noen ord, og derfor sa jeg ingenting. Ekteskapet vårt var over, for alltid.

Les også (+): Plutselig ville mannen min skilles. Hans nye flamme var like gammel som datteren vår

Flere kvinner

Ragnar flyttet ut den natten. Han dro til en kamerat, og jeg har ikke sett ham siden. Men han har prøvd å ringe meg. Og han har sendt meg meldinger hvor han spør om han kan få prate med meg. 

Jeg svarer ham ikke. Jeg har ingenting å si, og jeg orker ikke å høre på hans forklaringer. Hvor naiv kan jeg tillate meg å være, spør jeg meg selv. Jeg føler meg rett og slett dum og lettlurt.

Jeg har det alt annet enn godt. Det er akkurat som om jeg lever inni en boble, som kan sprekke når som helst. Jeg ser rundt meg, tenker tilbake på alt vi har jobbet med og mot, og så skjer dette. Bytte av jobb, nytt bosted, utallige timer i terapi og deretter bevisst jobbing med ekteskapet vårt her på hjemmebane. Til ingen nytte. Tenk om jeg ikke hadde kommet hjem!

Bare tanken på hvordan han har gått bak ryggen min igjen, er så ubeskrivelig smertefull. 

Han har klart å lure meg trill rundt enda en gang, klart å få meg til å tro at hans kjærlighet til meg var så sterk at det var mer enn nok med meg for ham. Han trengte ingen andre kvinner, sa han gang på gang mens vi gikk i terapi. Og til slutt trodde jeg på det han sa.

Jeg gråter over alt som nå er forbi, og jeg gråter over at han er som han er. Antageligvis handler det om enda flere kvinner; nå føler jeg meg ganske sikker på at han har vært utro mer enn det jeg vet om. Jeg tror heller ikke at dette handler om en tilfeldig dame som bare kom innom mens han skulle jobbe med kjellerstuen vår, jeg tror det handler om et forhold som har vart over tid.

Nå står jeg foran et nytt veiskille i livet mitt, og ingen kan forstå hvor mye jeg hater at dette skjer meg igjen og hvor sliten jeg er allerede. 

Livet mitt er som et tomrom, og jeg har vanskeligheter med å se for meg at jeg noen gang kommer til å bli lykkelig igjen. Jeg har fortalt alt til foreldrene mine og et par venninner, og jeg får deres fulle støtte. Og den vet jeg at jeg trenger for å komme meg videre. 

Faren min har sagt at han skal hjelpe meg slik at jeg får et ordentlig sted å bo. Og det gjør det litt lettere å vite at jeg har dem der, og at de forbanner Ragnar slik jeg selv gjør. 

For det handler ikke bare om meg, det handler også om at han har opparbeidet et nytt tillitsforhold til barna våre, familien vår og vennene våre da vi bestemte oss for å satse sammen igjen. Han skuffer også mange rundt seg ved å gjøre dette mot meg.

Ragnar har jeg ingen ønsker om å se igjen, så denne gangen vil alt gå gjennom advokat. Det er vondt. Det er vanskelig. Men jeg har bestemt meg for at jeg skal komme meg gjennom dette også. 

Nederlagsfølelsen er den verste. Det å vite at jeg ikke er bra nok, og at jeg ikke strekker til som kone, livsvenn og partner. Og det er nok mest derfor jeg gråter også, fordi selvfølelsen min har fått seg en skikkelig trøkk, for annen gang.

Derfor trøster jeg meg med det venninnen min sa til meg i går, at jeg er verdifull og elskbar. Og at det bare er Ragnar som ikke evner å se det og sette pris på det. Man vet ikke hva man har før man mister det, sa hun. Men du vet i alle fall at du mister noe du ikke vil ha! 

Denne venninnen min er nemlig overbevist om at Ragnar kommer til å gå på en smell når han først har mistet meg for godt. 

Den tanken er det eneste jeg kan like inni hodet mitt akkurat nå. Alt annet er som å gå med en kraftig verkebyll i kroppen, uten å ha smertestillende tilgjengelig. Og det er vondere enn jeg klarer å forklare.