Vennskapet hang i en tynn tråd: – Da hun skjønte hva jeg visste, ble hun stille

Vi hadde satt oss godt til rette ved et hjørnebord i museumskaféen. Hanne var den som satte seg sist. 

Den første koppen med kaffe hun hadde fått, var etter hennes mening ikke varm nok, og derfor hadde hun insistert på å få den laget om, mens hun belærte den unge kvinnen bak disken om arbeidet hennes i et tonefall som var høyt nok til at vi andre kunne følge med.

Vår felles venninne, Karen, var allerede halvveis inne i en historie om barnebarnet sitt som ikke trivdes i barnehagen, da Hanne endelig satte seg. Uten å lytte videre bedyret hun at unge foreldre nå for tiden bekymrer seg altfor mye for barna sine. 

Barna ville bare bli robuste hvis foreldrene tok et skritt tilbake og lot de små få noen skrubbsår, formante Hanne.

Tråkket i salaten

Jeg tenkte for meg selv at Hanne hadde hatt godt av å høre hele historien ferdig før hun uttalte seg så bombastisk. Et blikk rundt på de andre fortalte meg at jeg ikke var den eneste som tenkte dét.

Det var på alle måter typisk Hanne å tråkke i salaten når det pågikk en sensitiv samtale. Dessverre. For vi var en gruppe på seks kvinner hvor de fleste hadde kjent hverandre i mange år, og som ofte møttes på kulturelle arrangementer.

Den dagen hadde vi vært på en utstilling med landskapsmalerier fra området, og vi avsluttet tradisjon tro med en kopp kaffe.

Det kunne ha vært hyggelig, men Hanne var på krigsstien. Da jeg prøvde å plukke opp tråden etter Karen og fortalte at jeg skulle passe mitt eget barnebarn i fire dager – da datteren min og mannen hennes skulle på en kjærestetur – himlet Hanne med øynene og begynte på en tirade om at vi bestemødre måtte bli flinkere til å si fra.

Hanne hadde rett

Nesten alle i den lille gruppen var bestemødre, og ingen av oss følte oss utnyttet eller hadde behov for å si fra når det gjaldt tid med barnebarna våre.

Da jeg prøvde å forklare Hanne at jeg faktisk gledet meg til de fire dagene, latet hun som at hun ikke hørte meg, og fortsatte å snakke, som om problemet mitt var at jeg ikke hadde ryggrad og ikke klarte å styre mitt eget liv.

I Hannes verden var det alltid Hanne som hadde rett, og det var vanskelig å gi motstand. Men oppførselen hennes irriterte meg noe grenseløst, og jeg kjente fortsatt på en irritasjon da jeg kom hjem.

 Jeg fikk tekstmeldinger fra et par andre i gjengen som fortalte meg at de hadde hatt det på samme måte. Hvis det var én vi skulle si fra til, så var det Hanne selv, men kritikk prellet av Hanne. 

Uutholdelig situasjon

Hun tok mye plass, snakket høyt og hadde alltid en mening, men hun var også en av dem som opprinnelig hadde samlet oss, så det var vanskelig å møtes uten henne. 

Jeg hadde heller ikke lyst til å forlate gruppen, for den hadde vært et fast holdepunkt i livet mitt over mange år – også i vanskelige tider. Slik var det for oss alle. 

Men tekstmeldingene ble til slutt mange mellom oss andre. Situasjonen med Hanne var blitt uutholdelig, men hva skulle vi gjøre?

Frustrasjonen over Hannes irettesettelse ble sittende i meg i en slik grad at jeg uken etter nevnte den for min tidligere kollega, Kirsten. Til min overraskelse viste det seg at Kirsten visste alt om Hanne – fra en helt annen kant. Sønnen hennes var nemlig gift med Hannes datter. 

Syntes synd på henne

Kirsten hadde likevel aldri møtt Hanne. Hannes datter hadde nemlig sluttet å treffe moren sin flere år før hun giftet seg med Kirstens sønn. De hadde til og med to små barn som var både Kirstens og Hannes barnebarn, men som Hanne aldri hadde møtt. 

Hannes datter visste godt at moren hennes hadde hatt et uvanlig vanskelig liv. Hanne kom åpenbart fra et hjem med vold, misbruk og psykisk sykdom, og datteren hadde lenge gitt moren spillerom fordi hun syntes synd på henne. Men Hannes tendens til å ville dominere enhver situasjon og relasjon, og hennes evige kritikk av alt og alle, ble til slutt for mye for datteren, som ikke hadde blitt spart for noe av det. 

Hannes sønn hadde for øvrig kommet til samme konklusjon som søsteren sin, fortalte Kirsten.

Forsto mer

Jeg ble sjokkert over å få vite det om Hannes liv. Jeg visste godt at hun var skilt, men jeg ante ikke at hun hadde to barn som hadde slått hånden av henne. Eller at hun hadde barnebarn hun aldri så. Det var virkelig en trist historie. Hanne hadde åpenbart ødelagt mye for seg selv. 

Hun var langt fra å være en kvinne som kunne gi andre råd om livet. Faktisk var det sikkert sånn at dersom vi andre valgte å følge Hannes råd, ville vi raskt ende som henne. Alene og uten kontakt med våre familier.

Jeg forsto nok litt mer av Hannes oppførsel etter Kirstens avsløring. Hun følte et stort behov for kontroll over situasjonene hun befant seg i, for å sikre at ingen kunne angripe henne. Dessverre kjente jeg også igjen Hannes reaksjonsmønster nå som jeg fikk hele historien. 

Et tilfeldig møte

For min egen mor hadde hatt en lignende trist familiehistorie og et reaksjonsmønster som lignet Hannes. Motgangen hadde gjort henne hard og kald, og jeg hadde også måttet ta pauser fra min mor i lange perioder. 

Men det store spørsmålet for meg var nå hva jeg skulle gjøre med den kunnskapen jeg hadde fått?

I sms-tråden med de andre i kulturgruppen gikk stemningen mer og mer i retning av at vi skulle ekskludere Hanne. Ingen i gruppen orket hennes dominerende væremåte lenger. Men vi visste også alle at Hanne ville lage rabalder hvis vi prøvde å kaste henne ut.

Noen dager senere skulle jeg med toget til søsteren min, og da møtte jeg tilfeldig Hanne på perrongen. Til min forferdelse skulle hun med samme tog. Vi hadde mer enn én times reise foran oss. Vi hadde knapt satt oss før Hanne begynte å snakke stygt om våre felles venninner. 

Den ene, mente hun, burde bli skilt, den andre synes hun sløste bort pengene sine fordi hun ofte kjøpte gaver til barnebarna sine. Hun var i ferd med å begynne på den tredje da det bare glapp ut av meg: «i det minste ser hun da barnebarna sine».

Ble veldig stille

Hanne satte blikket i meg, men jeg grep sjansen. Jeg sa rett ut at jeg ikke syntes hun skulle ha så mange meninger om andres liv når hun hadde et så voldsomt kaos i sitt eget. Da det ble klart for Hanne hva jeg visste, ble hun veldig stille og satte seg til å stirre utilnærmelig ut av vinduet.

I stillheten vurderte jeg mine egne ord. Jeg følte at jeg hadde gått over en grense. Jeg hadde latt irritasjonen min ta avgjørelsen. Jeg forventet at Hanne ville ta igjen, og jeg forberedte meg på en skyllebøtte.

Den kom aldri. Jeg kremtet og fortalte så om mitt forhold til moren min – uten å gå inn på Hannes liv igjen. Jeg konkluderte bare i generelle vendinger med at jeg forsto godt at andre mennesker kunne ha det vanskelig, men at man skulle være varsom med hvem man lot det gå utover. 

Vi satt en god stund i stillhet før Hanne nøkternt sa at jeg hadde rett. Da jeg ville beklage mine tidligere ord, ristet hun på hodet, men jeg fortsatte likevel og avslørte at hun var i ferd med å miste fellesskapet vi hadde i kulturgruppen.

Ville beklage

Hanne ble veldig sjokkert og sint, men vi brukte den siste delen av togturen på å snakke om hvordan vi andre i gruppen hadde det. Hanne forsvarte seg, som hun pleide, men jeg følte også at hun lyttet, og det overrasket meg.

Neste gang vi møttes med kulturgruppen, sa Hanne at det var noe hun gjerne ville si. Jeg fikk helt vondt i magen. Jeg tenkte at jeg nå skulle få kjeft mens de andre hørte på. Men Hanne sa i stedet at hun hadde blitt oppmerksom på at hun av og til kunne være i overkant brysk og direkte. 

Det ville hun gjerne beklage.

Resten av ettermiddagen var hun langt mer dempet enn noen av oss tidligere hadde opplevd henne. Jeg visste ikke om jeg skulle oppfatte tilbakeholdenheten hennes som demonstrativ, men faktisk har Hanne holdt seg tilbake og vært mer dempet siden den dagen. 

Hun har aldri fortalt de andre om sin ulykkelige familiehistorie eller om konflikten med barna sine. Jeg har også valgt å holde den kunnskapen for meg selv. 

Men Hanne har blitt i venninnegruppen. Det har tross alt vært viktig for henne.

Har tatt kontakt med barna

Jeg kan bare spekulere på hva som har foregått i Hannes tanker, men uten å forherlige min egen innsats vil jeg mene at hun trengte å få en vekker. Det var ikke holdbart at hun fortsatte å skjelle ut andre, irettesette og kritisere. Har hun helt sluttet med denne typen oppførsel?  

Nei, det har hun ikke, men hun tar tydeligvis seg selv i det når hun begynner.

Faktisk lærte jeg også noe selv den dagen jeg snakket med Hanne. Jeg er ikke en direkte type, og jeg unngår helst konfrontasjoner og konflikter. Jeg kunne ha lukket ørene for Hannes tirader den dagen på toget, men det gjorde jeg ikke.

Jeg tok tyren ved hornene og var ærlig uten å bli dramatisk. Det renset luften mellom oss, og jeg føler at Hanne har fått en form for respekt for meg siden den gang.

Via Kirsten har jeg hørt at Hanne har tatt kontakt med både datteren og sønnen sin. Begge barna hennes er tilbakeholdne, men Hannes datter vurderer å møte moren sin igjen.

Jeg kan ikke la være å føle at jeg har hatt en finger med i spillet på at denne diskusjonen går riktig vei. Noen ganger krever en vanskelig situasjon at ett enkelt menneske sier fra.

I dette tilfellet var det meg, og jeg er bare glad for at det er kommet så mye godt ut av det.

Denne fortellingen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.