Jeg syntes at mannen min drakk litt for mye – én hendelse endret alt

Denne beretningen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Jan og jeg hadde alltid vært glade i å drikke vin i helgene etter en hard arbeidsuke. 

Jeg vil ikke si at vi ble beruset, på det meste betydde det at vi sovnet litt tidligere foran TV-en eller ved siden av barna når vi la dem. 

Da vi fikk bedre råd, begynte vi også å drikke et glass vin til maten på hverdager. Jeg syntes det var deilig avslappende, men for min del ble det aldri mer enn ett enkelt glass. Det gjorde det derimot for Jan. 

Da barna våre ble halvvoksne, tok drikkingen nemlig overhånd. 

Jan begynte å ta flasken fra middagsbordet med inn foran TV-en på hverdager og tømte den så selv. Med tiden begynte han også gjerne å åpne en ny flaske vin senere på kvelden. 

– Fordi det har vært en forbannet stressende dag, sa han, når jeg påpekte at jeg syntes det var i ferd med å bli for mye. 

Eller så begrunnet han det med at han hadde fått en ordre i havn som skulle feires, eller at barna hadde fått gode karakterer, eller at jeg så bra ut akkurat den kvelden. Jan kunne alltid finne et eller annet som skulle feires med et glass. 

Trosset advarslene

Jeg er veldig glad i Jan og ikke minst hans positive livsinnstilling, så jeg prøvde på en vennlig måte å gjøre oppmerksom på at det var i ferd med å bli litt for mye, det var jo heller ikke bra for helsen hans, men det avfeide han. 

I stedet begynte han å kjøpe vinbøker og gå på vinsmaking med kollegene sine. Han ble også opptatt av å kjøpe de beste vinene, selv om han måtte kjøre langt for å få tak i dem. Da fremsto det å drikke mer som en harmløs hobby, tror jeg han tenkte. 

Men hobbyen tok overhånd. Snart gikk han rett ut i vaskerommet når han kom hjem fra jobb og valgte ut en flaske fra den store vinreolen han hadde bygget der. Den drakk han så av til vi skulle spise, da åpnet han enda en, som han også rakk å drikke opp.

Hvis jeg ville snakke med ham om noe viktig, skyndte jeg meg å få det gjort før talen hans ble sløret og svarene usammenhengende. 

Mange har spurt meg, hvorfor jeg lot det gå så langt. En vesentlig grunn var at det utviklet seg til ubehagelige krangler når jeg konfronterte ham. Flere ganger endte det med at Jan, med gråt i stemmen, erklærte at jeg bare kunne gå min vei hvis jeg ikke elsket ham lenger. 

Vendepunktet

På en eller annen måte ble det hverdag at Jan drakk. Selvfølgelig var jeg dypt frustrert over at drikkingen fjernet oss fra hverandre. Men Jan gikk jo alltid på jobb dagen etter og var aldri voldelig og sjelden sur, det gjorde det lettere å holde ut. 

Så en kveld var vi på en avslutningsfest på skolen i anledning av at en av våre sønner var ferdig med 9. klasse. Maten kom utenfra, men vi skulle selv ha med drikkevarer. Jan og jeg satte oss ved siden av et par andre foreldre som vi kjente og var glade i, og Jan dro med en gang fram tre flasker rødvin. 

– Det var et så fantastisk tilbud, jeg kunne ikke motstå det, og så er det også litt å dele ut av, sa han og åpnet alle tre flaskene med en gang. 

De andre så merkelige ut i ansiktene, men sa ingenting. Det var selvfølgelig også mest Jan selv som tok for seg. Skikkelig pinlig ble det da han i sin beruselse sølte nedover seg selv og sin borddame, Susie, som under barnas skolegang var blitt venninnen min. 

I øyekroken la jeg merke til at Susie flere ganger flyttet seg vekk fordi Jan la armen om henne eller tok henne på lårene. Hun begynte også å sende talende blikk bort på mannen sin. Noe sa meg at de tidligere hadde snakket om Jan og drikkingen hans hjemme.

Ekstra vondt gjorde det da Sussie etterpå så medlidende bort på meg, tærne mine gjorde helt vondt av å krølle seg så mye. Det var ikke første gang det var pinlige episoder rundt Jan, men det var første gang det gikk opp for meg at alle andre var oppmerksomme på det og betraktet meg som et offer. 

Etter noen timer reiste min sønns kjære klasselærer, Ellen, seg og sa noen rørende ord om hver enkelt av elevene. Jeg fikk tårer i øynene mens hun snakket om sønnen vår. Inntil jeg plutselig hørte at Jan reiste seg skranglende. 

– La oss alle utbringe en skål og rope et stort hurra for min dyktige og skjønne gutt, avbrøt han snøvlende. 

– Skal vi ikke bare la Ellen få snakket ferdig! var det én som ropte irritert.

 Jan så seg forvirret omkring. 

– Vi kan da godt ta oss tid til å skåle, det trenger ikke bare å være for sønnen min, det kan være for alle barna, ropte han og ble stående i den rødvinsflekkete skjorten sin med glasset løftet. 

Skammet seg

Jeg hadde det fryktelig. Susie kunne godt se det og løftet derfor sikkert glasset sitt til en skål. Andre foreldre fulgte motvillig etter, Jan falt til ro, og Susie fikk ham ned for å sitte så klasselæreren kunne snakke ferdig. Men kvelden var ødelagt. Jeg så over på sønnene mine i den andre enden av lokalet, de var røde i ansiktet av skam og satt og dukket seg. 

Neste morgen sto jeg tidlig opp og lagde kaffe. Så snart Jan kom ut fra badet, satte jeg meg overfor ham ved frokostbordet og fortalte ham at jeg ville skilles. Jeg hadde nemlig omsider innsett at dette bare ville bli verre herfra, og jeg hadde ikke lyst til sammen med barna våre å bli vitne til Jans forfall. 

– Nedtur? knurret han. 

– Herregud. Jeg fikk bare litt for mye å drikke i går kveld, det gjorde vel de andre også? Du behøver ikke å lage et sånt drama ut av det! 

– Nei. Ingen av de andre foreldrene kunne drømme om å drikke seg fulle på et foreldrearrangement på skolen, sa jeg. 

– Så du kanskje heller ikke hvor mye våre sønner skammet seg over deg? 

– Nei, det så jeg ikke. Jeg tror du tillegger dem noen følelser de slett ikke har, svarte Jan. 

– Du er alkoholiker, Jan, det er sannheten om deg. Jeg elsker deg, men jeg vil ikke være gift med en alkoholiker, jeg vil skilles. 

Jan så sjokkert på meg og vendte seg bort. Jeg reiste meg og sa at jeg ville gå ned i banken for å få oversikt over økonomien vår og deretter dra til en advokat. I virkeligheten hadde jeg for vondt i magen til å gå i banken, i stedet dro jeg til moren min og gråt ut hos henne. Hun forsto meg og hjalp meg med å finne en advokat.

En sms

Mens jeg satt ulykkelig i hans venterom, fikk jeg en sms fra Jan. Han skrev: ”Jeg har snakket med guttene. Du har rett, de synes også jeg er verdens mest pinlige far. Faktisk nekter de å gå på skolen i dag. Kom hjem, jeg vil heller skilles fra vinreolen min enn fra deg.” 

Lettelsen skylte gjennom meg, men kunne jeg stole på ham? 

Det var ikke første gang Jan hadde antydet at han kunne slutte å drikke, hvis han altså hadde lyst. Jeg skrev tilbake at jeg ville komme hjem og snakke om det. Men bare hvis han ikke hadde drukket. Det hadde han ikke, svarte han. 

Da jeg kom hjem, satt Jan ved spisebordet med ulike skjemaer foran seg, som han skulle fylle ut for å komme inn på behandlingshjemmet han hadde fått anbefalt av HR-sjefen i firmaet sitt. Da visste jeg at han mente det. 

Jan kom i behandling, og siden har han ikke rørt alkohol. Han har blitt et nytt menneske. Hvis jeg skal være ærlig, ikke alltid en som er lett å ha med å gjøre. Uten den dempende alkoholen føler han seg rastløs, og i lang tid hadde jeg en følelse av at han løp og trente hele tiden. 

Livsstilsendring

Han har også begynt å være veldig opptatt av å spise sunt. All den tiden han før brukte på å kjøpe dyre viner, bruker han nå på å kjøpe de riktige økologiske grønnsakene og finne på nye oppskrifter med dem. I en grad at jeg innimellom har lyst til å si at han godt kan tillate seg å slappe litt av med en biff med bearnaisesaus. 

Plutselig er Jan også med på å snakke og krangle om hverdagstingene. Tidligere tok jeg selv mange beslutninger om barna og vårt hus uten å blande ham inn i dem, fordi han uansett var så fraværende, men nå har han meninger om alt. Det er fint, men også krevende. 

En periode syntes jeg også at hans avholdenhet begynte å ta for stor plass, men det har heldigvis blitt mer ro nå, og det har blitt plass til meg og mine problemer igjen, så nå kan vi for alvor høste gledene ved beslutningen hans. Sammen har vi også kastet oss ut i nye aktiviteter vi ikke hadde overskudd til før, og det har brakt oss tettere sammen. Blant annet går vi på mange foredrag og har også begynt å gå på dansekurs. 

Man kan si at jeg har fått ekteskapet mitt og kjærligheten min tilbake, og like viktig er det at barna har fått en far som er snill og nærværende, og som de ikke trenger å være flaue over lenger.

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.