Da jeg oppdaget det forferdelige min datter var utsatt for, måtte jeg ta et vanskelig valg

Da jeg stakk hodet inn på Mikalas rom, lukket hun straks den bærbare PC-en.

Jeg ignorerte den hemmelighetsfulle gesten. Hun hadde nettopp fylt 13 år. Det var vel normalt at hun hadde begynt å ha hemmeligheter for meg.

- Hvordan går det? spurte jeg i stedet.

Mikalas og mitt liv hadde gått fort det siste året. Jeg hadde blitt skilt fra Mikalas far. Det hadde vært en tøff skilsmisse, der han hadde funnet en annen. Han beholdt huset vårt, men i utgangspunktet ønsket han ikke samvær med Mikala, fordi den nye kjæresten nå opptok alt. 

Midt i alt dramaet hadde jeg så møtt Mads. Nå bodde vi sammen med Mads og datteren hans, Louise, som var jevngammel med Mikala. Det var endelig blitt ro i livet vårt, og jeg var glad for at jeg hadde kunnet gi Mikala en ny familie, til og med en søster.

- Det går ok, sa Mikala mutt.

Jeg var ikke overbevist. Mikala hadde ellers alltid vært en snill og glad jente, nå så hun ut som om hun hadde altfor mye på sine spinkle skuldre, men jeg presset henne ikke. Jeg visste at situasjonen med faren hennes gjorde henne lei seg.

Ulike

Ved middagsbordet samme kveld var Mikala fortsatt taus. Det var ikke Louise. Louise var Mikalas rake motsetning. Der Mikala fortsatt på mange måter var en liten jente, var Louise tidlig utviklet. 

Hun var veldig populær blant både jentene og guttene i klassen og ikke redd for å si sin mening. Da Mikala hadde begynt i Louises klasse, tenkte jeg at det var en fordel. Louise kunne bane vei for Mikala blant de nye klassekameratene.

- Så hvordan har dagen din vært? spurte jeg Mikala.

- Det har ikke skjedd noe spesielt, mumlet hun.

- Kanskje du skulle skaffe deg et liv, da, kom Louises kjappe replikk.

Mikala senket hodet, og jeg kunne se at tårene sto i øynene hennes, selv om hun så ned.

- Det er jo bare sånn de unge snakker, avfeide Mads det, da jentene hadde gått inn på rommene sine. Jeg var likevel ikke så sikker.

Neste kveld oppsto en lignende situasjon ved middagsbordet. Mikala åpnet for en gangs skyld munnen og fortalte om en temadag i klassen som hun hadde vært veldig opptatt av.

- Åh. Nå må du gi deg. Det var jo seriøst altfor kjedelig, flinkis, avbrøt Louise henne plutselig.

Igjen krympet Mikala seg og vendte ansiktet bort uten å svare. Jeg ble lei meg på hennes vegne.

Reagerte

Etter middagen tok jeg opp hendelsen med Mads. Jeg syntes vi skulle jobbe med å ha det hyggeligere som en sammenbrakt familie. Jeg møtte imidlertid en voldsom reaksjon hos Mads, som kom helt overraskende på meg. Jeg skulle ikke kritisere Louise. 

Det var meg det var noe galt med, jeg som var hysterisk. Vi endte med å krangle så det smalt. Vår største krangel noen gang.

- Det gjør altså ikke noe, sa Mikala til meg, da jeg var på vei i seng med rødkantede øyne og en noe rystet sjel.

- Alle har et kallenavn borte på skolen, svarte hun, da jeg spurte hvorfor Louise kalte henne for «flinkis».

- Hva kaller de da Louise? spurte jeg.

- Nusket og Mussi, svarte Mikala. Et annet kallenavn Mikala hadde, i tillegg til «flinkis», var «stankelbein», fant jeg ut. Selv jeg kunne høre at det var en verden til forskjell på navnene Louise hadde, og dem Mikala ble kalt.

I dagene etter virket Mikala innesluttet og lei seg. Hun holdt seg på rommet sitt og var blek og stille når vi alle fire var sammen. Hun klaget ofte over å ha vondt i magen, og jeg ble mer og mer bekymret.

En ettermiddag, mens Mikala var og red, gjorde jeg noe svært forbudt. Jeg gikk inn og åpnet den bærbare datamaskinen hennes.

Hun sto bak

Det første jeg så, var en Facebook-side som het «For alle dem som synes at Mikala er ekkel». Det vendte seg i meg da jeg så den. Det var bilder av Mikala, og under dem sto det forferdelige, ondskapsfulle kommentarer. 

Flere av dem var skrevet av Louise. Faktisk gikk det opp for meg, mens jeg med skjelvende fingre navigerte rundt på siden, at Louise sto bak siden.

- Ok, det er selvfølgelig ikke greit, sukket Mads da jeg samme kveld viste ham siden. - Jeg skal snakke med Louise.

Jeg sa ingenting ved middagsbordet, men ventet på at far og datter skulle snakke sammen. Endelig, tenkte jeg, kunne vi få renset luften. Da Mads kom i seng senere, var det likevel ikke med den beskjeden jeg hadde forventet.

- Louise sier at det bare er for moro, sa han trett. 

- De unge kommuniserer jo helt annerledes nå om dagen. Det må du forstå. Det er deres form for humor.

Jeg ble helt dårlig. Det kan godt være at jeg ikke lenger var tenåring, og at verden hadde endret seg siden den gang, men jeg kjente igjen mobbing når jeg så det.

Jeg følte at livet mitt hadde kjørt seg fast i en blindgate. Det hadde virket så lett da Mads og jeg forelsket oss, men det var tydelig for meg nå at Louise ville gjøre hva som helst for å sabotere at vi ble en familie. Mitt største problem var likevel at Mads nektet å erkjenne problemene vi sto overfor. 

Vi gikk stadig i tottene på hverandre, og for hver krangel mistet jeg litt mer for ham. Han så ikke datteren min i det hele tatt, og selv om Mikala var åpenbart ulykkelig, lot han som ingenting.

En måned senere skjedde det likevel noe som kunne bli en delvis løsning på problemet. Mikalas far åpnet for at hun kunne være hos ham annenhver uke. Mads og jeg bestemte derfor at vi i en periode skulle prøve å ha jentene hos oss på skift. 

De ukene Louise var hos moren sin, bodde Mikala hos oss, og når Louise var hos oss, bodde Mikala hos faren sin. Det løste ikke jentenes grunnleggende problem, men det ga oss alle litt ro. Ro som Mads og jeg trengte hvis vi skulle finne tilbake til hverandre.

Likevel hadde Mikala fortsatt problemer på skolen, og jeg håpet derfor at vi sammen kunne ta opp problemet med Louises og Mikalas klasse og finne en felles løsning sammen med de andre foreldrene. 

Mobbet

Facebook-gruppen mot Mikala var nå stengt, men etter at jeg hadde oppdaget den forferdelige Facebook-gruppen, hadde Mikala åpnet seg mer for meg, og hun fortalte at hun fortsatt ble mobbet på Facebook og på andre sosiale medier. Nå var det bare mer skjult.

At jentene nå ikke lenger bodde under samme tak, hadde heller ikke hjulpet på forholdet deres, slik jeg trodde det ville. Tvert imot gikk Louise hardere løs på Mikala på skolen nå som de ikke skulle hjem og spise sammen om kvelden.

Louise var primus motor i å baksnakke henne, og Mikalas kallenavn var blitt verre. «Tysteren» var hun blitt døpt etter at jeg hadde funnet Facebook-siden. 

Jeg prøvde selv å snakke med Louise, men hun gled unna i samtalen og la skylden på andre. Hun mente også at Mikala selv var skyld i å være upopulær, fordi hun var så «innadvendt og kjedelig». Jeg nådde verken inn til henne eller til Mads.

En dag oppdaget jeg at Mikala hadde et snitt på underarmen. Da jeg konfronterte henne, innrømmet hun at hun hadde begynt å skjære i seg selv. Livssituasjonen vår var ikke holdbar. 

Kjemien var borte

Da jeg fortalte Mads at Mikala og jeg ville flytte, ble han svært forbauset. Det understreket for meg hvor forskjellig vi vurderte alvoret i situasjonen. Likevel bestemte vi oss for å forbli kjærester. 

Mikala og jeg fant en leilighet i den andre enden av byen, og på den måten kunne hun bytte skole. Hun fikk det raskt merkbart bedre i den nye klassen. Hun blomstret opp og ble glad igjen.

Mitt og Mads’ forhold opplevde ikke den samme oppblomstringen. Jeg hadde mistet respekten for ham, og jeg følte at han hadde sviktet. Kjemien mellom oss var borte. 

Etter et par måneders haltende forsøk gjorde jeg det helt slutt.

I dag er jeg langt mer påpasselig med å oppsøke et nytt forhold. Selv om jeg har fått en ny kjæreste, har jeg besluttet at vi ikke skal flytte sammen. 

Det er min førsteprioritet at Mikala trives og har ro rundt seg – og det har hun heldigvis nå.

Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.