De blå sidene
Jeg var skilt og hadde elendig selvtillit. En venninne sa noe som reddet meg
Mine tre dominante storesøstre tok fra meg all selvtillit. Hvordan kunne jeg tro at jeg kunne få til noe her i verden?
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Helt fra jeg var barn har jeg vært stille og holdt meg i bakgrunnen.
Mine tre eldre søstre tok mye plass, og de kranglet stadig. Jeg var attpåklatten de elsket å erte, noe som førte til at jeg trakk meg unna. Jeg våget ikke engang å sette ord på hva jeg tenkte eller følte, fordi søstrene mine hverken anerkjente følelsene mine eller lyttet til hva jeg sa.
Jeg opplevde mange ganger at de kunne le av meg og fortelle at det jeg mente var feil, og det gjorde meg usikker.
Da jeg skulle velge utdannelse, kom søstrene mine raskt på banen. De mente noe om hvilken retning jeg skulle gå, alle tre. Det samme gjentok seg da jeg skulle søke jobb og da jeg møtte min første ektemann.
Søstrene mine hadde sterke meninger, og ingenting syntes å være bra nok.
Overanalyserte
Dette påvirket meg, og jeg tvilte på meg selv og min egen evne til å ta de rette valgene i livet. Heldigvis fant jeg det rette studiet, men mitt første ekteskap var et feilsteg, og jeg ble skilt etter tre år.
Etter skilsmissen begynte jeg å analysere meg selv og alt rundt meg. Jeg funderte mye for
å finne ut av hvorfor ekteskapet mitt ikke fungerte. Jeg undret meg over hvordan søstrene mine kunne vite at han ikke var den rette for meg, og jeg lurte på hva de mente med alt de sa.
Alle grubleriene gjorde meg bare enda mer utrygg og angstfull. Jeg tvilte på meg selv og hadde lett for å ta det andre sa i verste mening. Dette flyttet seg etter hvert over til både jobben og til venner og familie.
Jeg hadde virkelig et stort behov for å finne ut av hvorfor ting ble sagt og gjort, og jeg tok alt personlig.
Jeg ønsket at alle skulle like meg, og jeg ville vise omverdenen at jeg var flink. Jeg tok en solid utdannelse og jobbet hardt for å få gode karakterer. Jeg fant også en ny mann. Vi giftet oss og fikk to barn. Likevel gikk jeg rundt og tvilte på om jeg var god nok.
Da sønnene mine ble store nok til å uttrykke sine egne meninger, kunne jeg bli helt slått ut av at jeg kunne bli satt på plass av mine egne barn. Det førte til nye grublerier, hvor jeg tvilte på meg selv som mor og tenkte på meg selv som et dårlig menneske.
Tok grep
Da en kollega sa høyt at noen sluntret unna en bestemt arbeidsoppgave, tok jeg det til meg med en gang, selv om jeg innerst inne visste at jeg dro min del av lasset. Jeg gikk i ukevis og tenkte at kollegene mine mente at jeg ikke gjorde en god nok jobb.
Slik levde jeg med meg selv i mange år, helt til jeg fant ut at jeg måtte ha noen å prate med.
Jeg ble sliten av å gjennomanalysere alt mulig, og deretter tro at alt handlet om meg. Heldigvis fikk jeg god hjelp av en klok studievenninne til å se meg selv fra et fugleperspektiv. Jeg lærte å se på meg selv utenifra, og da kunne jeg se at jeg gjorde mitt beste i alle situasjoner.
Jeg klarte å forstå at de fleste tankene mine handlet om min egen usikkerhet, og at jeg måtte øve meg på å stole på meg selv. Etter hvert har jeg lært meg å gi blaffen i hva alle andre mener, og jeg føler meg sterkere i meg selv.
Men det er først i de siste årene jeg har klart å ta til motmæle mot mine søstre. De har sterke personligheter, og de har alltid behandlet meg som en lillesøster. Nå tør jeg å si ifra, sette grenser og si hva jeg mener.
Og jeg opplever noe helt nytt, for de viser faktisk at de respekterer meg og tar til seg det jeg sier.
Jeg har lært at tanker er tanker, og de har ikke mer verdi enn det man selv tillegger dem. Så hver gang jeg tenker nedsettende om meg selv i dag, sier jeg til meg selv at dette kun er noen flyktige tanker som kommer til meg, og deretter slipper jeg taket i dem og lar dem fare.
Denne saken ble første gang publisert 17/06 2020, og sist oppdatert 24/06 2020.
