Da jeg leste mors uferdige brev, begynte jeg å gråte. Sannheten rystet meg

Jeg var bare 24 år da moren min fortalte meg at hun hadde fått kreft. Først nektet jeg å tro på det. 

Jeg hadde bare lyst til å ta henne i hånden og si mye om at mange i dag blir friske, men jeg gjorde det ikke.

Jeg var nemlig som alltid redd for å bli avvist, for det hadde jeg opplevd så mange ganger i barndommen min, og jeg orket ganske enkelt ikke en gjentakelse.

– Jeg skal nok klare det, så det er ikke noe du skal tenke mer på, sa moren min da også og begynte som alltid å snakke om noe annet. 

Hvis hun så hvor rystet jeg var over den triste beskjeden, kommenterte hun det heller ikke. Først da jeg igjen skulle gå, skjedde det noe uventet. Moren min strøk meg så vidt over kinnet. Slikt hadde hun bestemt ikke for vane.

Jeg var forvirret og lei meg da jeg kom hjem til meg selv. Som alltid når jeg hadde vært sammen med moren min, hadde jeg en trykkende, trist og ensom følelse i hele kroppen og en følelse av at jeg fortsatt ikke kjente henne. 

For selv om jeg aldri hadde vært i tvil om at moren min var glad i meg, hadde hun alltid holdt meg på armlengdes avstand. Hun var absolutt ikke god på fysisk nærhet, og hun hadde vanskelig for å snakke om følelser, men hun var på vakt hvis hun merket at noen var ute etter meg. Så innerst inne visste jeg godt at hun ville gå gjennom ild og vann for min skyld, selv om hun virket så kjølig utad.

I perioder gjorde min mors utilnærmelige vesen meg frustrert og virkelig lei meg. Hvis jeg ikke hadde hatt min far og hans kone, Hanne, vet jeg ikke hva det hadde blitt av meg. Likevel gjorde jeg alt for at min mor skulle vise meg følelser, og som tenåring ble jeg derfor så provoserende og frekk at det ville gjort enhver annen mor desperat. 

Jeg oppførte meg på den måten fordi jeg så inderlig ønsket at min mor skulle våkne opp og være til stede for meg. 

Like før jeg skulle konfirmeres, spurte jeg min far om jeg var et resultat av et uhell, eller om han og min mor virkelig hadde vært forelsket i hverandre en gang.

– Din tullete unge, lo han. – Joda, vi var forelsket, men det var altså ikke et forhold som holdt.

Den dagen hadde jeg lyst til å spørre min far om min mor alltid hadde vært så innadvendt, som om hun levde i sin helt egen verden, men jeg gjorde det ikke. For jeg ville tross alt ikke utlevere min mor.

En eneste gang hadde det skjedd at min mor hadde spurt meg om jeg heller ville bo sammen med min far og Hanne og mine to halvsøsken.

Det sa jeg likevel nei til. Å besøke Hanne og min far var riktignok et slags friminutt. Men det var jo ikke sikkert det ville være det samme hvis jeg skulle bo fast hos dem. Min mor så lettet ut da jeg sa nei. Det undret meg. Jeg ble alltid litt forbauset når jeg opplevde at hun faktisk satte pris på meg og mitt selskap. 

Hanne, faren min og moren min holdt en fin konfirmasjon for meg. På det tidspunktet trodde jeg at mormoren min og morfaren min for lengst var døde, så jeg ble forbauset da jeg fikk et telegram fra dem med 500 kroner. Det lyktes meg å late som ingenting, men jeg var rasende på min mor. 

For jeg forsto ikke hvorfor hun i alle år hadde innbilt meg at de var døde. Da vi ble alene med min mor, spurte jeg derfor hvorfor jeg aldri hadde møtt foreldrene hennes, og hvorfor hun hadde løyet om dem for meg?

– En gang gikk det fullstendig skjevt mellom oss, svarte hun kort. – De er bare ikke mennesker det er verdt å bli kjent med.

Jeg ville gjerne grave mer i det, men jeg turte ikke. Min mors ansikt var så lukket og utilnærmelig, og da jeg senere spurte min far, fortalte han at han heller aldri hadde møtt dem.

Jeg skjøv det fra meg og fikk det travelt med mitt eget liv. Jeg var jo ung, interessen for guttene spirte, og lekser og framtidsplaner begynte å fylle hverdagen. De bortgjemte besteforeldrene var sikkert også selv skyld i at vi ikke hadde kontakt med dem. 

Jeg kom helskinnet gjennom ungdommen og utdannet meg til helsefagarbeider, en jobb der man i hvert fall ikke kan være redd for å ta på andre mennesker. Via jobben min på sykehjemmet fikk jeg også behovet mitt for nærhet oppfylt. De fleste beboere elsket jo å få en klem og en liten prat, og jeg nøt å gi dem det.

Mens moren min ble stadig sykere av kreften, brukte jeg likevel mange timer på å tenke over forholdet vårt. Innerst inne drømte jeg om at moren min nå endelig ville fortelle litt mer om seg selv. Det skjedde ikke; moren min forble en lukket bok helt til hun døde. 

Besteforeldrene mine kom ikke til min mors begravelse, jeg hadde heller ikke forsøkt å kontakte dem. Heldigvis. For i min mors etterlatenskaper fant jeg en uke senere endelig svaret på hvorfor hun var blitt et så lukket menneske.

Blant tingene hun hadde etterlatt, lå det nemlig et ufullendt brev til hennes egen far. Etter at jeg hadde lest det, forsto jeg plutselig hvorfor moren min hadde vært så redd både sine egne foreldre og for kroppskontakt.

For som barn hadde moren min blitt misbrukt av sin egen far, og mormoren min hadde ikke trodd henne da hun til slutt forsøkte å betro henne det. Misbruket hadde pågått fra moren min var 11 år gammel til hun som 15-åring flyttet hjemmefra. Moren min skrev også at morfaren min hadde ødelagt følelseslivet hennes. 

For tanken på å få en kjæreste gjorde henne vettskremt og fylte henne med avsky. 

Jeg gråt da jeg hadde lest brevet, og jeg klarte ikke å la være å vise det til min far. Han ble først sint og ulykkelig, men så ble han mer avklart, for nå forsto han plutselig hvorfor moren min hadde hatt så vanskelig for å vise ham sin kjærlighet. Han fortalte også at etter at jeg ble født, hadde sexlivet deres stoppet helt opp. 

Det, og min mors vedvarende motvilje mot å snakke om følelser og vise dem, hadde ødelagt forholdet deres. 

Sannheten om moren min rystet meg, men den fylte meg også med en viss lettelse. Det var altså ikke meg det var noe i veien med, siden moren min hadde vært så kjølig. Det var derimot det sviket og de overgrepene hun selv hadde vært utsatt for som barn og ung, som gjorde at hun hadde hatt så vanskelig for å vise følelser.

Jeg blir fortsatt lei meg når jeg tenker på hvordan moren min og jeg kunne hatt det sammen, hvis hun hadde fått den hjelpen hun så åpenbart trengte. Det skjedde jo ikke, men jeg tror faktisk at det var hennes mening at jeg skulle finne det uferdige brevet, og at jeg dermed ville forstå og tilgi henne – og deretter selv komme godt videre med mitt eget liv, noe jeg heldigvis også har gjort.

Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.