DE BLÅ SIDENE
Han hadde endelig funnet sin biologiske mor – men var ikke forberedt på det som skjedde
Det er ikke så unaturlig at adopterte barn ønsker å grave i sin egen historie når de blir voksne, men ikke alle finner det de håper på.
Jeg har nettopp sett en av fjorårets Tore på sporet- episoder i reprise. Nok en gang ble en bortadoptert datter forent med sin far og hans nye familie, og historien fikk en lykkelig slutt. Det ender ikke alltid slik. Det fikk min venn Stian erfare da han som voksen prøvde å oppsøke sin biologiske mor.
I dag er det heldigvis ikke ofte at norske barn blir adoptert bort. Både min venn og jeg selv er født tidlig på 1960-tallet, i en tid da selvbestemt abort ikke var en mulighet.
Støtteordninger til enslige forsørgere fantes ikke, og det var vanskelig å forsørge et barn alene. I tillegg gjorde skammen det nesten umulig å beholde et barn som var født utenfor ekteskap.
Stian og jeg vokste opp som naboer på et lite sted hvor alle kjente alle. Jeg var attpåklatt og han var enebarn. Mødrene våre var hjemmeværende, og som alle andre barn på den tiden, gikk vi ikke i barnehage. Det var ikke så mange andre barn å være sammen med, og det førte til at vi ble gode venner gjennom oppveksten, selv om han var gutt og jeg var jente.
Små stikk
Stian har alltid visst at han var adoptert, og selv om det ikke var mye snakk om det, var foreldrene hans alltid åpne om at de ikke var hans biologiske foreldre. At Stian i tillegg til foreldrene sine hadde noen andre, biologiske foreldre, var for meg helt naturlig. Like naturlig som at jeg hadde eldre søsken og Stian ikke hadde det.
Vi begynte på skolen og fikk nye venner begge to. Stian fikk kamerater og jeg fikk venninner. Men utenom skoletid var det stort sett bare oss to.
Venninnene mine var veldig opptatt av at Stian var adoptert, noe de hadde hørt rykter om. I tillegg kommenterte de at Stian hadde brune øyne og mørkt hår, selv om begge foreldrene var lyse og hadde blå øyne. For det gikk jo ikke an?
De ville gjerne være venninne med meg for å kunne spørre meg om både det ene og det andre om Stians bakgrunn. Om jeg visste hvor foreldrene hans kom fra. Om jeg visste hvor de bodde nå. De var nysgjerrige på hvor mye Stian visste om sine biologiske foreldre. Levde de eller var de døde? Hvorfor hadde de gitt Stian fra seg? Hvorfor hadde foreldrene hans adoptert ham? Kunne de ikke få barn selv? Hadde de funnet ham i skogen? Var Stian lei seg for at han var blitt adoptert bort?
Når jeg ser tilbake, er jeg veldig glad for at jeg ikke visste så mye, og dermed ikke kunne fortelle venninnene mine så mye om Stian.
Det jeg heller ikke visste, var at både venninnene mine og de andre barna på skolen stadig kommenterte overfor Stian at han var adoptert, og de stilte ham de samme spørsmålene som jeg fikk.
En dag kom en venninne på skolen og kunne fornøyd fortelle noe bestemoren hennes hadde sagt, nemlig at Stians biologiske foreldre nok var tatere.
Det kunne man tydelig se på Stian, fordi han var så mørk. Og tatere, ja det var et løssluppent folk, mente man å vite den gangen. Ikke rart at de måtte adoptere bort alle barna de fikk …
Disse fordomsfulle ryktene kom også Stian for øre. Det var ikke så mye han snakket om det, men jeg forsto at han ble lei seg. Etter hvert roet det seg, og Stian og jeg fikk alt i alt en god oppvekst.
Les også: – Jeg var min rike manns «trophy wife» og opererte alt for å se ung ut
Nysgjerrig på moren
Etter ungdomsskolen flyttet vi begge til nærmeste by, Stian for å gå yrkesskolen og bli elektriker, og jeg gikk på gymnaset.
Vi bodde på hybel på hver vår kant av byen, så vi så ikke så mye til hverandre i ukene. Men hver helg tok vi samme buss hjem til foreldrene våre, og da satt vi sammen og snakket om uken som var gått og om hva vi skulle gjøre i helgen.
Vi begynte også å gå på fest. Selv om vi hadde hver våre venner, så var det så få ungdommer i den lille bygda vi kom fra, at vi stort sett tilhørte én stor ungdomsgjeng alle sammen. Både Stian og jeg hadde innimellom kjæresteforhold på hver vår kant, men det var vi to som alltid var bestevenner.
Med Stian kunne jeg snakke om alt, og iblant kom vi inn på det at han var adoptert. Om han ikke viste det utad, så skjønte jeg at dette var noe han tenkte ganske mye på.
Stian var veldig takknemlig for oppveksten han hadde fått hos adoptivforeldrene. De hadde gitt ham kjærlighet, omsorg og et godt hjem. Han var også glad for at han fikk bo akkurat i denne bygda, som var et fint og trygt sted å vokse opp.
Likevel hadde han alltid følt seg annerledes. Det at han hadde et utseende som skilte seg ut blant resten, forsterket dette.
En gang etter at han hadde fylt 18, fortalte han meg at han hadde funnet ut hvem som var hans biologiske foreldre. Moren hadde bare vært 17 år da hun fikk ham, og han hadde funnet ut at hun bor
i en mindre by bare tre–fire timer unna med bil. Faren bor i Sverige.
Stian ble mer og mer nysgjerrig på sine biologiske foreldre, og også han ønsket svar på alt det som de andre barna på skolen hadde spurt om. Han klarte likevel ikke å ta kontakt med noen av dem, i frykt for å såre de foreldrene han hadde vokst opp hos.
Skuffelsen
Stian og jeg er blitt godt voksne nå og har etablert oss på hver vår kant. Det er ikke så ofte vi treffes, men for ikke så lenge siden støtte vi tilfeldigvis på hverandre nede i byen, og vi bestemte oss for å ta en kopp kaffe og en liten prat på nærmeste kafé.
Jeg visste at foreldrene han var døde, og nå fortalte han at han omsider hadde turt å ta kontakt med sin biologiske mor. Han hadde funnet adressen og telefonnummeret hennes, og så kjørte han til byen der hun bor.
Der hadde han ringt sin biologiske mor og fortalt at han «tilfeldigvis» var i byen og at han ønsket å treffe henne.
Gjennom hele oppveksten hadde han drømt om dette møtet og om hvor glad moren kom til å bli når hun endelig fant igjen sønnen hun så motvillig hadde gitt bort. Kanskje han hadde søsken også, som han endelig skulle få bli kjent med? Men telefonsamtalen ble helt annerledes enn det Stian hadde drømt om.
Moren hadde adoptert ham bort, og den gang som nå var hun overbevist om at det var det eneste rette for henne. Hun hadde etablert seg på nytt og hadde ingen ønsker om at hennes sønn og feiltrinn fra ungdomstiden skulle bli en del av hennes nye familie.
Dermed ble det ikke noe møte, bare en knapp telefonsamtale.
Stian ble selvsagt veldig lei seg for å bli avvist så kontant. Han har fundert mye på hvordan en mor bare kan gi fra seg et barn, og så ikke ønske å bli kjent med det etter at barnet ble voksent. Men etter hvert som han selv er blitt en godt voksen mann, har han jo livserfaring nok til å forstå at det kan være mange grunner til det.
Selv om han skulle ønske moren ville gi ham et svar på hvorfor, har han forsonet seg med at hun ikke ønsker å ha kontakt med ham.
Skuffelsen over moren har ført til at Stian heller ikke ser noen grunn til å ta kontakt med sin biologiske far. Stian har innsett at han ikke kommer til å finne ut mer om sitt biologiske opphav, men han har også blitt mye mer bevisst på å sette pris på de foreldrene han har vokst opp hos, som ga ham all sin kjærlighet.
Tross alt er det ikke alle forunt å vokse opp i et så godt hjem som det han har.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 04/01 2021, og sist oppdatert 02/02 2021.
