Utad fremsto pappa som en verdensmann – men bak fasaden, skjulte sannheten seg
Bak fasaden skjulte det seg et kynisk menneske, som bare vi som sto ham nær, kjente til.
Min far, som var overlege, forlot sin første kone og deres to sønner da han møtte min mor i 1973. Hun var langt fra hans første sidesprang, men hun ble gravid med meg, så derfor ble han tvunget til å ta et valg.
Da jeg kom til verden, var faren min midt i førtiårene. Mine halvbrødre, som var sju og ni år, kom nå hjem til oss annenhver helg, der faren min overlot ansvaret for dem til moren min. Da jeg var fire år, hadde moren min fått nok av farens sidesprang og manglende engasjement i familien, så hun skilte seg fra ham.
Senere dro jeg sammen med mine eldre halvbrødre på helgebesøk hos faren vår i en stor leid leilighet i indre København. Her overlot han ansvaret for å underholde meg til mine to halvbrødre, mens han selv lente seg tilbake i sin arkitekttegnede lenestol, nøt en årgangsvin, kunsten på veggene og lyttet til jazz på full guffe.
Hvert år, når han hadde oss barna på to ukers «tvungen» sommerferie, kjørte vi alle fire i hans lille sportsbil opp til sommerhuset i Nordsjælland, som han hadde arvet etter foreldrene sine. Her hadde tiden stått stille, men det var rikelig med plass til å leke ute på den store dobbelttomten, hvorav halvparten var vokst til en hel skog av høye trær. Her klatret vi rundt og bygde huler, helt til faren vår kjørte oss hjem til mødrene våre igjen og selv reiste på sommerferie til Sør-Frankrike.
I takt med at halvbrødrene mine ble tenåringer og ikke lenger gadd å komme fast til faren vår, måtte jeg underholde meg selv når jeg var hos ham. Da jeg var 12 år, hadde jeg for lengst begynt å kjede meg forferdelig og talte, akkurat som ham, timene til jeg skulle hjem igjen.
I et faderlig forsøk på å aktivisere meg satte faren min meg til å sortere regningene og purringene hans etter forfallsdato. Deretter tok han pengesedlene han hadde i lommeboken sin, og ba meg regne ut hvor mange av regningene jeg kunne betale på postkontoret. Det ble en fast rutine når jeg kom til ham i helgene. Han satte meg rett og slett til å holde styr på regningene hans og betale dem i prioritert rekkefølge.
At faren min overlot økonomien sin til meg, bare en stor skolejente, var én ting. Noe annet var erkjennelsen av at han ikke hadde noen oversikt over sin egen økonomi og heller ikke interesserte seg for den. For ham handlet livet om å nyte det mens man hadde det, som han ofte belærte meg om.
Hvis han forelsket seg i et kunstverk eller et arkitekttegnet møbel han ikke kunne leve uten, kjøpte han det. Gjerne på kreditt, og deretter havnet avdragene i bunken med alle de andre regningene.
Da jeg ble et par år eldre og ikke lenger gadd å tilbringe en hel helg hos ham, så vi hverandre bare til en lunsj én gang i måneden. Etterpå satte han meg inn på kontoret sitt for å ordne regnskapene hans. I mellomtiden begrenset kontakten min med halvbrødrene mine seg til de få gangene faren vår inviterte oss alle tre til sommerhuset på en lunsj.
Likevel lå det ham fjernere enn noe annet å bruke penger på å vedlikeholde huset. Halvbrødrene mine, som iblant lånte huset for å være der med venner og kjærester, betalte heller ikke en krone for strøm eller vann. Tvert imot. De mente ikke at de skyldte faren vår noe.
Han skyldte nemlig etter hvert dem en hel del penger. Penger han fortløpende hadde lånt for å kjøpe seg «fred fra sin nidkjære bankrådgiver». Nå hadde banken imidlertid smekket igjen kassa, mens han selv rynket på nesen av «alt det småborgerlige snakket deres om penger».
En sommer, da faren vår igjen hadde invitert oss voksne barn og familiene våre til den årlige lunsjen i sommerhuset, sto han foran pensjonisttilværelsen. Ettersom sommerhuset, som holdt på å ramle sammen rundt ørene på oss, samtidig var belånt langt over pipa, hadde banken krevd at det skulle selges, så de kunne rekke å inndrive farens gjeld til dem.
Problemet var bare at det ikke var noe salg i sommerhus på det tidspunktet, og hvis han ikke rakk å bli kvitt det før han ble pensjonist, ville det gå på tvangsauksjon. Så han mente nå at vi barna skulle kjøpe huset av ham til den anslåtte salgsvurderingen.
Halvbrødrene mine slo bare opp en høy og hånlig latter. Far skyldte dem jo allerede penger, så aldri i livet om de ville hjelpe ham med å kjøpe ham ut av det sommerhuset, som han dessuten selv hadde arvet vederlagsfritt etter sine egne foreldre.
Mannen min og jeg tok det derimot mer alvorlig. Ikke som en økonomisk håndsrekning til faren min, men vi likte godt å være i sommerhuset. Vi endte derfor med å overta det og ville etter hvert få satt det i stand, når økonomien tillot det.
I starten var faren min svært fornøyd med handelen. Men da prisene på sommerhus plutselig skjøt i været, fikk pipa en annen lyd. Etter at jeg knapt hadde hørt noe fra ham på lenge, ringte han meg plutselig ned.
I hans øyne skyldte vi ham nå mye mer for sommerhuset enn vi hadde betalt. Han ville derfor at vi skulle ta opp et lån i egenkapitalen og gi ham halvparten av de pengene som sommerhuset i mellomtiden hadde steget i verdi.
Det kravet syntes vi var absurd, men faren min ga seg ikke, og til slutt ble vi så lei av hele greia at vi bestemte oss for å kvitte oss med huset. Det ble også solgt svært raskt, og nå anklaget faren min oss for å ha blitt «millionærer» på hans bekostning.
Han insisterte derfor glødende på sin rett til en del av overskuddet. Det var også litt av et dilemma. For vi hadde faktisk tjent godt på den handelen, men hadde faren min tatt et voksent ansvar for sin egen økonomi, ville hele overskuddet ha havnet på hans egen konto, som han for øvrig aldri ville ha tiltenkt oss en krone fra.
Jeg endte i stedet med å innfri farens min gamle gjeld med renters rente til halvbrødrene mine, og deretter brøt faren min fornærmet kontakten med oss alle tre, og da han døde noen år senere, etterlot han seg ikke annet enn gjeld.
I dag er det ikke tanken på hva vi kunne ha tjent hvis vi hadde valgt å beholde sommerhuset, som plager meg. Jeg tenker mer på hva faren min fratok seg selv i livet fordi han aldri klarte å se utover sin egen nesetipp og bare var i stand til å tenke på seg selv.
Denne beretningen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
