Arveoppgjøret ødela alt mellom min søster og meg
Arveoppgjøret etter vår mors død førte til bitter konflikt mellom oss to søstre. Da søsteren min fikk se testamentet, sprakk det for henne.
Materielle ting og penger kan sette alle slags forhold på prøve. Jeg hadde hørt om bitre arveoppgjør, men hadde aldri trodd at jeg kunne bli en del av noe slikt. Der tok jeg feil.
Søsteren min hater meg fordi jeg tok imot det som mor skrev i testamentet at jeg skulle ha. I ettertid føler jeg meg deprimert og trist fordi døde ting har tatt fra oss samholdet og søskenvennskapet.
Jeg vokste opp med en mor som elsket meg, og en stefar som også gjorde det han kunne for meg. Jeg kalte ham pappa, fordi min egen far døde da jeg bare var to år.
Jeg har alltid visst at min virkelige far ikke lever lenger. Han var min mors store kjærlighet. Jeg tror at det påvirket mitt og mammas forhold; vi var særdeles sterkt knyttet til hverandre.
Da jeg var fem år, fikk jeg en lillesøster, som jeg straks forgudet. Lille Sofie ble min babydukke. Jeg rett og slett elsket henne, og hun vokste opp med en storesøster som alltid gikk tre skritt foran og skjermet henne mot alt som kunne være vanskelig eller sårt.
Vi vokste til, delte interessen for turn og hunder, og vi lekte sammen, selv om det var fem års aldersforskjell. Det gode forholdet vårt fortsatte inn i ungdomstiden og årene da vi etablerte oss og fikk barn. Det var ingen store skyer på vår søskenhimmel.
Tok samlivsbruddet tungt
Da stefaren min flyttet fra moren vår, tok både Sofie og jeg det tungt. Men vi vente seg til situasjonen, vi hadde jo moren vår som tok seg av oss på beste måte. Da mamma ble pensjonist mange år senere, var vi begge flinke til å følge henne opp, og vi møttes jevnlig til familiemiddager sammen med mann og barn.
Når det gjelder min stefar, følte jeg at jeg mistet kontakten med ham da han flyttet, mens Sofie selvfølgelig opprettholdt forholdet til ham. Akkurat det var litt merkelig, og jeg var nok litt sår.
Men samtidig forsto jeg jo at dette kanskje var et naturlig resultat av at han ikke var min ordentlige pappa. Sofie på sin side var lojal mot pappaen sin, og mente at han egentlig hadde tatt med seg altfor lite da han forlot moren vår.
Mamma hadde et hus da hun traff Sofies far. Han brakte ikke med seg verdier inn da de møtte hverandre. Da ekteskapet sprakk, flyttet han ut og hun beholdt boligen.
Opprinnelig var huset mine besteforeldres på farssiden. Min far fikk kjøpe det da han traff mamma og de ventet meg. Dette faktum burde kanskje ha blitt snakket om mens mor fremdeles levde, men det ble ikke sagt noen ting.
Da mamma døde etter kort tids sykdom, og jeg arvet mer enn søsteren min fordi jeg ikke hadde fått farsarven min tidligere, reagerte hun voldsomt. Hun følte at det skjedde en forfordeling.
Sannheten er at min mor fulgte arveloven, og hun ga videre til meg de tingene som kom fra min fars familie.
Så begynte bråket
Bråket begynte da vi fikk se testamentet. Det var tydelig at Sofie hadde gjort seg noen tanker om hva hun kunne tenke seg å overta. Da hun forsto at både flygelet og et spesielt oljemaleri tilfalt meg, reagerte hun med vantro og sinne.
Hun kalte meg en bedrager og psykopat. Hun påsto at jeg hadde manipulert mamma til å gi meg mer, og ville ikke høre snakk om min farsarv. I hennes øyne hadde hun rett til en like stor del av verdiene som meg.
Da jeg sa at jeg ikke hadde noe med dette å gjøre, nektet hun å tro meg. Hun kalte meg de verste ting, og jeg gråt og var fortvilet. Enkelte øyeblikk var jeg fristet til å gi fra meg de tingene hun var ute etter, men en tante av meg sa at jeg ikke fikk lov til det fordi det var min fars families ønske at jeg skulle ha de tingene som kom fra deres side.
Det gjaldt også huset. Jeg arvet en halvpart av huset etter min far og en halvpart av mammas halvpart. Altså var planen at jeg skulle betale ut søsteren min med en fjerdedel. I utgangspunktet skulle ikke det ha vært vanskelig, men det ble det likevel.
Sofie påsto at markedsverdien var dobbelt så høy som verdien takstmannen kom frem til. Jeg hadde ikke råd til å betale henne 1 million kroner, og foreslo at vi la stedet ut for salg.
Men da kom tanten min og sa at Sofie ikke kunne annet enn å forholde seg til testamentet og vurderingene som var gjort. Jeg ga henne 500 000 og eier i dag huset vi vokste opp i. Hun er bitter og sint, og har klart sagt at hun ikke vil ha mer med meg å gjøre. Alt er forferdelig leit.
Jeg betaler en høy pris for å etterleve min mors vilje. Jeg er ikke sikker på at det var så lurt å skjevdele i arveoppgjøret, slik det ble gjort.
Jeg er glad i flygelet min far pleide å spille på, men så mye betyr det ikke for meg at jeg ville ha valgt det fremfor søsteren min. Jeg savner søsteren min veldig, men hun svarer ikke på telefonen når jeg ringer og gir ikke lyd fra seg, selv om jeg ber henne om å ringe meg. Sannsynligvis betyr tingene mer for henne enn for meg.
Alt jeg gjør blir feil
For noen uker siden følte jeg meg veldig deprimert på grunn av alt som er skjedd, og da sa jeg til min datter at jeg vurderte å gi maleriet og flygelet til Sofie. Men da trampet datteren min i gulvet og sa at nok fikk være nok.
Hun mente at tanten burde forstå at mormor hadde levd i et uskiftet bo og ikke kunne se bort fra farsarven da hun fordelte eiendelene og verdiene.
«Gjør du det, mamma, tilgir jeg deg ikke. Tingene din far hadde, har verdi også for meg. Tante har en far som hun kommer til å arve en gang. Da får ikke du noen ting. Alt er skjedd rettferdig», sa hun sint.
Uansett hva jeg gjør, er noen sint på meg. Lærdommen jeg har gjort, er at jeg selv skal snakke med mine barn om arven, slik at de vet på forhånd hvem som får hva.
Jeg skal diskutere med dem og høre hvilke ønsker de har, for så å få dem til å skrive under på testamentet. I ettertid får de ikke lov til å klage.
Det jeg ønsker minst av alt, er at mine to barn skal ende som uvenner. Noe av det tristeste som skjer er at søsken bryter all kontakt. Mitt største ønske er at mine to jenter står sammen i kriser og hjelper hverandre, også etter at jeg er gått bort.
Akkurat nå håper jeg intenst at Sofie og jeg blir venner igjen en dag. Jeg tilgir henne alt hun har sagt og gjort i sakens hete.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
