De blå sidene
Jeg ville forlate min alkoholiserte mann. Da ble søsteren min rasende
Han var én person når han var edru, og den personen elsket jeg. Når han drakk ble han sløv, og selv om han var from og snill som et lam, følte jeg avsky for ham når han snøvlet og var beruset.
For noen år siden hadde jeg både en samboer og en søster å snakke med. Nå har jeg ingen av delene.
Mannen jeg en gang elsket er død, og den yngre søsteren min er jeg ikke på talefot med.
Jeg føler et voldsomt behov for å få fortalt noen om hva jeg har opplevd, først og fremst fordi jeg vil minne om at vi kvinner er ansvarlig for egen livskvalitet.
For utenforstående kan sikkert livet mitt virke rotete, og noen vil nok bli fristet til å tenke at jeg sikkert ikke er en stabil person.
Uforventet avhengighet
Fra jeg var 14 år gammel hadde jeg en kjæreste. Da jeg var 22 år gammel, giftet jeg meg med ham, men vi ble skilt før jeg fylte 30. Så fant jeg meg en annen mann, noen år eldre enn meg. Det var Olav, og det er ham denne historien handler om.
Vi møtte hverandre gjennom vår felles arbeidsplass. Han hadde to barn fra et tidligere ekteskap, mens jeg var barnløs. Han var en fin og snill mann som jeg trivdes godt sammen med. Vi hadde mye å snakke om og hygget oss i hverandres selskap.
I flere år hadde vi det bra som samboere. Lillesøsteren min kom etter hvert flyttende til byen hvor jeg og Olav bodde, og hun bodde hos oss mens hun tok utdannelse.
Vi tre trivdes i hverandres selskap, men så, av en eller annen grunn, begynte Olav på et tidspunkt å drikke alkohol på hverdagene.
I starten tok han en øl eller en drink i sofaen, etter hvert ble det to og tre på en dag, og senere så mye at han ble full og sovnet.
Han var ikke slem, og jeg var glad i ham. I lang tid forsøkte jeg å få ham til å drikke mindre, men det eneste dette resulterte i, var at han begynte å skjule at han drakk. Flasker ble gjemt overalt, og han drakk seg full i smug.
Alle som har vært glad i en alkoholiker, vet hva jeg snakker om.
Han var én person når han var edru, og den personen elsket jeg. Når han drakk ble han sløv, og selv om han var from og snill som et lam, følte jeg avsky for ham når han snøvlet og var beruset.
Jeg ønsket at vi skulle ha et vanlig hjem og at vi skulle gjøre vanlige ting sammen. Det kunne vi ikke, for han ville være hjemme med flaskene sine.
Han fikk sparken fra jobben på grunn av alkoholmisbruk, og vi måtte flytte. Da ble tilværelsen uutholdelig. Selv om jeg fortsatt elsket ham, slet jeg tungt. Søsteren min og barna hans visste hvordan jeg hadde det.
Olav fikk jobb gjennom NAV, på et lager, men ble skadet i et kne og ble uføretrygdet. Da eskalerte misbruket og rusavhengigheten.
Han satt hjemme og drakk hele dagen. Jeg kom hjem fra jobb og fant en full mann i sofaen.
Skilte lag
Jeg syntes synd på ham, men forsto også at jeg ikke kunne bli hos ham hvis ikke ting endret seg. Han viste ingen vilje til endring, og jeg bestemte meg for å flytte fra ham.
Jeg skal ikke legge skjul på at jeg flyttet rett inn til en annen mann, en mann jeg hadde blitt kjent med og åpnet meg for, og som var blitt glad i meg.
Søsteren min ble rasende på meg. Hun mente at jeg ikke kunne reise fra Olav, som var så langt nede.
"Nå kan du ta vare på ham. Han støttet deg i mange år", minnet jeg henne om. Det fine var at søsteren min gjorde som jeg sa.
Jeg solgte huset, fordi jeg trengte pengene. Jeg solgte det til en nabo som fikk det billig, mot at Olav skulle få lov til å leie det. Det var søsteren min som tvang frem denne løsningen.
Huset var mitt særeie, det var jeg som hadde betalt ned på lånet i de årene vi hadde eid det. Dette innebar at jeg tok alle pengene for det, selv om Olav hadde vært med og betalt andre ting. Helt ærlig, så hadde jeg ikke dårlig samvittighet for dette, for hadde han fått midler mellom hendene, ville han ha drukket dem bort.
Jeg var i et nytt forhold, men beholdt kontakten med Olav over telefonen. Kanskje er dette vanskelig å forstå, men jeg var fremdeles glad i ham. Problemet var at han drakk seg syk.
Etter fire år ble han alvorlig syk og lagt inn på sykehuset. Rett etter at han kom hjem, fortalte min søster at hun og familien hennes skulle flytte til en annen by, langt borte.
Jeg forsto at Olav kom til å bli mye alene, og det uroet meg, for på et merkelig vis følte jeg omsorg for ham.
Han rakk ikke å bli helt uten støtte, for han havnet på sykehuset igjen. Nå går det mot slutten, sa søsteren min til meg. Jeg bestemte meg for å besøke ham.
Søsteren min ble rasende på meg på grunn av dette besøket. Hun klarte ikke å se at jeg til tross mitt "svik" overfor ham, også var glad i ham.
Les også (+): Jeg har opplevde det verste en mor kan oppleve
Dødsbudskapet
Før Olav døde, snakket jeg med de to barna hans, som hadde hatt lite kontakt med faren gjennom årene. De lovet å ringe meg når de fikk dødsbudskapet. Vi hadde en god tone.
Men så hørte jeg ingen ting. Gjennom en annen bekjent fikk jeg vite at min ekssamboer var død.
Jeg ringte og ringte barna hans, uten å få svar. Da jeg endelig kom i kontakt med dem, fikk jeg vite at huset var ryddet. Mine eiendeler var ikke tatt vare på. Det var et sjokk.
For å få vite hva som hadde skjedd, måtte jeg trekke Olavs barn inn for Forliksrådet. Barna bekreftet at eiendelene mine var kastet. De sa at det var søsteren min som hadde bedt dem om å gjøre det.
De hadde sagt at jeg lurte Olav da jeg solgte huset, og han ikke fikk noen av pengene, og at jeg derfor ikke hadde noen rettigheter. Når folk skiller lag, antar man at alt er gjort opp, var min søsters beskjed til dem.
Gå til sak hvis du vil ha erstatning, sa de i Forliksrådet, men jeg ville ikke det. Siden da har jeg ikke hatt kontakt med søsteren min.
Jeg har fått det OK, men samtidig bærer jeg med meg sorg. Det er vanskelig å akseptere at søsteren min dømmer meg så hardt fordi jeg forlot Olav.
Jeg ønsker å få forklart henne at jeg ikke hatet ham, selv om jeg dro fra ham. Jeg hatet alkoholismen og det livet han valgte å leve. Jeg klarte ikke å leve med hans daglige valg.
Jeg er blitt pensjonist nå og bor alene. Det vil si, ikke helt alene. Jeg har fått en hund. Lord gjør dagene gode. Han jager ensomheten bort.
Jeg angrer ikke på at jeg forlot Olav den gangen, selv om omkostningene ble store og dyptgripende.
Jeg var så fortvilet at det ikke fantes noe alternativ. Nå skal jeg konsentrere meg om å få gode år i eget selskap. Heller tilfreds alene enn ulykkelig i et forhold.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
Denne saken ble første gang publisert 01/07 2021, og sist oppdatert 05/07 2021.
