SAMTALE I NATTEN
Jeg opplevde det verste en mor kan oppleve
Virkeligheten kan være brutal. Uten forvarsel mistet Margrete både sin mann og to døtre. – Heldigvis har jeg en tredje datter, forteller hun.
– Innimellom er savnet etter dem alle tre ekstra smertefullt, sier Margrete.
Ti år har gått siden døtrene døde. Året før ble ektemannen revet bort.
– «Forlenget sorg over flere år vil jeg kalle depresjon», sa veilederen i en sorggruppe jeg prøvde ut. Han mente at hvis jeg sørget «riktig», ville det etter en tid bli snakk om et savn.
Den lille damen, som har følelsene skrevet utenpå det pene ansiktet, setter spørsmålstegn ved det.
– Jeg sluttet i den gruppen. Kan andre lage regler for min sorg og mitt savn? spør hun seg.
– Få opplevelser er mer private enn det å miste én eller flere av sine kjære. Jeg mener det er umulig å være forberedt på at presten en dag kan ringe på døren.
Hun er ingen fast kirkegjenger, men visste hvem presten var. Også året før ulykken med døtrene hadde han ringt på hos dem.
– Da tok det tid å forstå hvem den ukjente på trappen var. Sist gang visste jeg umiddelbart ved synet av ham at noe forferdelig hadde skjedd.
Margrete husker at hun falt sammen på dørterskelen. Før presten fikk åpnet munnen.
– «Hvem?» var alt jeg fikk frem.
Mens Margrete ventet på svaret, slo det henne at hjertet banket helt opp i halsen.
Sterk for Julie
De siste minnene om hennes kjære er varme og gode.
– Før mannen min dro ut på sin daglige sykkeltur, sa han: «Elsker deg, skatt».
– Vi hadde bevart kjærligheten, sier hun og smiler mykt.
Under sykkelturen fikk han slag.
– Legen mente at Tome døde momentant.
Et par på tur fant ham.
– Nøyaktig ett år etter ringte presten igjen på hos oss. Da jeg fikk øye på ham, kjentes det som blodet rant ut av kroppen.
– Svarte han deg der og da på spørsmålet ditt?
Et par tårer tørkes vekk.
– «Jenny og Live», sa han. Mer ble ikke sagt. Han måtte bære meg inn i på sofaen.
En lege kom og ga henne beroligende tabletter.
– Da jeg våknet, satt broren min hos meg. Han fortalte at min yngste, Julie, var blitt hentet på videregående. Hun gikk tredje året.
– «Stakkars, hun skrek og knuste alt krystallet på skjenken», opplyste han.
Julie som aldri noen gang hadde hevet stemmen. Jeg forsto straks at det ikke var annen bønn enn at jeg måtte være bjørnesterk – for oss begge!
Bilulykken
Også avskjeden Margrete ikke visste ville bli den siste med de to døtrene, var varm.
– Jenny var tyve og bodde hjemme, mens fire år eldre Live var samboer med kjæresten. Begge jentene studerte på universitetet. De hadde et lyst hode så vel som en tilsynelatende lys fremtid.
Den sommerdagen kom Live innom for å hente Jenny. Det var fredag og jentene, som var hverandres beste venninner, skulle dra tidlig på hytta til en kamerat.
– «Elsker deg, mamma'n vår!» var det siste de skjønne barna mine sa. Deretter hoppet de muntert inn i bilen til en for meg ukjent ung mann.
– Hvem var han som kjørte?
– En kamerat av Lives kjæreste, som også var med i bilen.
De kom ikke langt av gårde.
– I en krapp sving et par kilometer fra huset vårt krasjet bilen mot et tre. Veibanen var tørr, men farten for høy.
Margrete tenner ennå lys ved treet.
– Jeg ble fortalt at jentene mine døde i det bilen traff treet. Guttene overlevde uten fysiske men. Jeg vet at kjæresten til Live har slitt mentalt.
– Ble sjåføren anmeldt?
– Han ble det. Jeg har ikke ønsket å prate med ham og vil ikke inn på hvordan det gikk med ham. For Julie og meg ga det ingen trøst at han ble straffet. Faktum var at ingenting kunne gi oss Jenny og Live tilbake.
Margrete tror en lett kan bli bitter i en sånn situasjon.
– Jeg grublet jo en del. Stilte meg selv spørsmål som startet med «hva hvis ikke …?» Det hjalp jo ingenting!
Hun sier at smerten hos hennes yngste datter, hennes eneste gjenlevende, gjorde henne sterk.
– «Hun skal få slippe å leve i et sorgens hus», lovet jeg meg selv.
Margrete hentet frem lærdom fra en vanskelig oppvekst.
– I mangel av lyspunkter hjemme ble jeg flink til å finne dem andre steder, store og små gledesglimt. Jeg bestemte meg for å oppmuntre Julie til at vi sammen lette etter og skapte gylne øyeblikk i hverdagen.
Over tid bidro det til å gi dem ny livslyst.
Les også (+) Jeg hadde akkurat sendt ut bryllupsinvitasjoner. Så dukket min gamle flamme opp
Ligner på tantene
Margrete mener den enkeltes sorgprosess vil være like forskjellig som vi mennesker er.
– Julie sørget på sin måte og jeg på min.
Begge fikk også profesjonell hjelp.
– Selvhjelpsmetodene lærte meg å gruble mindre. Julie trengte hjelp til å forstå at det er lov å glede seg over livet på nytt.
Margrete sier de begge er glade for at de startet bearbeidelsen av sorgen tidlig.
– Vi har aldri skjøvet den vekk. Selv nå får den røske i oss.
I starten ga tapene stor oppmerksomhet fra venner og familie.
– Sorg tar mye energi. Også å prate om dem du savner, men for meg gjør det også godt. I dag ser ikke andre komfortable ut når jeg nevner Live og Jenny.
Mor og datter lever begge med savnet.
– Jeg kan fremdeles slite med ikke å få sove, innrømmer Margrete.
– Fordi jeg tenker på dem– savner – både mannen min og jentene. De fikk en altfor tidlig og brå slutt.
Når hun hjemsøkes av tristheten, tenker hun på de to barnebarna.
– Julie og hennes forlovede har gledet meg med å bli bestemor, deler hun stolt.
– Sjarmtrollene er slående like Jenny og Live som små. Det høres sikkert latterlig ut, men også datteren min har tenkt det samme – «at jentene har kommet tilbake til oss».
– For Julie og meg føles det naturlig og velsignet godt, sier Margrete varmt.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Novelle
Denne saken ble første gang publisert 28/06 2021, og sist oppdatert 29/06 2021.
