DE BLÅ SIDENE
Jeg var ikke forberedt på det som skjedde da barna flyttet ut
Da begge barna var flyttet ut, kjentes livet like tomt og stille som huset. Jeg visste at jeg måtte finne på noe nytt. Svaret kom som dalende fra himmelen.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Selvfølgelig er jeg glad for at datteren min Therese bestemte seg for å studere, selv om det innebar at hun måtte flytte hjemmefra.
Da hennes eldre bror gjorde det samme for noen år siden, husker jeg hvordan jeg kjempet med gråten der jeg sto på trappen foran huset og vinket og forsøkte å smile tappert.
Jeg var veldig stolt av ham. Gutten min var blitt voksen, og nå skulle han forlate mors trygge favn, som naturlig er.
Jeg trøstet meg med at jeg heldigvis skulle ha «veslejenta» hjemme hos meg i et par år til. Men tiden går fort, og plutselig var det hennes tur nå i fjor høst.
Begge barna har drevet med håndball, så fritiden min har stort sett bestått av kjøring til og fra treninger, kamper og turneringer. Det var ingen tid til å dyrke egne interesser.
Jeg ble skilt da barna var små, og som innflytter i bygda har jeg ikke klart å opparbeide meg så stor omgangskrets. Familien var nok for meg, og i tillegg var jeg jo sosial med kollegene mine i arbeidstiden. Andre håndballforeldre ble på en måte mine venner, siden vi tilbrakte så mye tid sammen.
Vi har opplevd mye moro opp gjennom årene, men vi hadde ikke så mye annet til felles enn håndballen. Så da Therese sluttet til sommeren i fjor, ble det stille.
Som jeg savnet samværet med foreldrene. Praten og fellesskapet. Jeg stilte opp på dugnad under et par kamper også etter at datteren min hadde sluttet, men det var ikke det samme lenger. Nye spillere hadde begynt, og dermed også nye foreldre.
Og jeg forsto at fra nå av måtte jeg selv sørge for å utvide nettverket mitt, ut fra mine egne interesser.
Sørgelig stille
Therese flyttet et par uker før skoleoppstart. Igjen smilte jeg tappert og vinket henne av gårde da faren hentet henne og flyttelasset. «Jeg kommer snart hjem en helg», var det siste hun sa før hun slengte den siste bagen inn i baksetet og hoppet forventningsfull og glad inn i bilen.
Jeg var ikke forberedt på hvor tomt det ville bli i huset uten Therese.
Stillheten føltes øredøvende. Med henne hjemme pep det i mobilen hennes i ett sett, og huset var fylt med latter, prat, mye rot, treningsbager slengt i gangen og hauger av klær som lå til vask. Og stadig kom det lyder fra kjøkkenet, der hun kokkelerte når hun var «fysen» på noe etter trening, som hun sa. Å, som jeg savnet alt sammen!
Jeg var slett ikke forberedt på reaksjonen jeg fikk. Jeg falt rett og slett sammen, det var en stor sorg å bli sittende igjen alene på denne måten.
Ikke engang da mannen min forlot meg, hadde jeg følt det slik. For da hadde jeg jo fremdeles barna hos meg. Men nå? Hvordan kom livet mitt til å bli nå?
Jeg følte meg egoistisk og ussel som mor som følte det på denne måten. For jeg hadde jo ingen ønsker om at barna ikke skulle bli selvstendige og flytte for seg selv. Det er jo sånn det skal være. Men jeg klarte ikke å bli kvitt den isende kalde følelsen av å bli forlatt. Selvfølgelig gjorde jeg alt jeg kunne for å høres glad og fornøyd ut når jeg snakket med dem, og jeg var jo også det – på deres vegne!
Naturligvis var de begge opptatt med sine nye liv som studenter.
Turene hjem ble sjeldne, og jeg var selvsagt glad for at de fant seg så godt til rette der de var. Begge bodde nå i Oslo, hvor det skjedde noe hele tiden. De hadde nye venner og studier som krevde tid. Det hendte at søsknene møttes ute for å ta en kopp kaffe, og jeg fikk inntrykk at de snakket ganske ofte sammen.
Det gledet meg, og det føltes trygt at de hadde hverandre. Men selv var jeg nærmest lammet av ensomhet …
Nei, det var ingen tvil! Her måtte det en snuoperasjon til, såpass forsto jeg.
Jeg måtte komme meg videre i mitt nye liv, nå som jeg hadde massevis av fritid. Og mens jeg grublet som mest over hva jeg skulle finne på, kom svaret som dalende ned fra himmelen. Det var en kollega som penset meg inn på noe som jeg aldri hadde trodd jeg skulle drive med igjen.
Les også (+) Endelig skulle det bli oss to. Men skjebnen ville det annerledes
På konsert
Et ganske kjent blandet kor skulle ha konsert i bygdas teatersal. En kollega beklaget seg over at mannen hennes var blitt syk, så nå hadde hun en billett til overs. Om noen ville bli med henne? Tja, tenkte jeg, det kunne jo ha vært moro å høre dem.
Jeg hadde lest om dette koret, som besto av folk i voksen alder, og de var etter sigende gode til å synge. Så vidt jeg hadde fått med meg, hadde de konserter ganske ofte, og de pleide også å ha en revyoppsetning til jul og før sommeren.
Rett før konserten støtte vi på en av sangerne, en mann som syntes jeg dro kjensel på. Etter at vi begge hadde tenkt så det knakte en liten stund, kom vi omtrent samtidig på hvor vi hadde hverandre fra. Vi hadde jo sunget i kor sammen i min opprinnelige hjemby for en mannsalder siden!
«Hei, vi er jo sambygdinger! Du må jo bli med oss», utbrøt han, «du sang jo så flott, husker jeg. En nydelig alt-stemme, og det er jo nettopp det vi trenger i koret vårt!»
Himmelfallen, og fullstendig tatt på sengen, sa jeg ja til å komme på øvelse sammen med dem uken etter.
Konserten viste seg å være helt fantastisk, og det var ingen tvil om at denne gjengen hadde det utrolig morsomt sammen. Jeg kjente meg forventningsfull og spent da jeg la meg den kvelden.
Engasjement
Og slik gikk det til at jeg fant en vei ut av ensomheten etter at barna flyttet hjemmefra. At slike tilbud slenges like opp i fanget på en, tilhører vel sjeldenhetene. Vanligvis må man selv ta ansvar for at man har et innholdsrikt liv etter at barna flytter ut.
Nå er det ikke lenger øredøvende stillhet hjemme hos meg, men heller øredøvende sang, nærmest døgnet rundt.
Tenk at jeg hadde glemt hvor gøy det var å synge i kor. Og så fine sanger vi synger! Jeg synger og traller støtt og stadig. Når barna er på besøk, bemerker de at jeg synger hele tiden og virker gladere enn jeg har vært på lenge. Og det er jeg.
Det er viktig å finne noe å engasjere seg i, ellers vil livet fort bli tomt og ensomt. Jeg var spesielt heldig, for jeg tror neppe at jeg hadde kommet til å oppsøke et kor på eget initiativ.
Det er så herlig å kjenne fellesskapsfølelsen igjen, og så gøy å skape noe fint sammen andre. Og denne gangen er det som utøver, og ikke som barnas supporter på sidelinjen.
Den rollen er det barnas tur til å overta, når vi skal holde konsert til sommeren. Og da har faktisk moren deres fått en liten solorolle også – men det skal få bli en overraskelse for dem …
Denne saken ble første gang publisert 20/09 2020, og sist oppdatert 07/06 2023.
