– På en måte var det urovekkende, for jeg visste at det ikke var mulig å overleve det jeg nettopp hadde opplevd. Derfor måtte jeg være død

I det ene øyeblikket lå flyet i en høyresving i 3,2 ganger lydhastigheten i 24 000 meters høyde. I det neste vred det seg ut av stilling og ble øyeblikkelig revet i fillebiter av det enorme vindpresset.

I ettertid forteller testpilot Bill Weaver at sjansene for å overleve var alt annet enn gode.

Kjøpt av Sovjet

Testturen hadde startet fra Edwards-basen i California-ørkenen i januar 1966 der spionflyet Lockheed SR-71 gjennomgikk den siste delen av testprogrammet samtidig som det var satt i produksjon.

Etter U-2 skandalen da et amerikansk spionfly ble skutt ned over Sovjetunionen i 1960, hadde USA behov for et overvåkingsfly som fløy så høyt at hverken jagerfly eller luftvernmissiler hadde mulighet til å skyte det ned.

Resultatet ble SR-71. Med en toppfart på 3,5 ganger lydhastigheten var det verdens raskeste og høyest flygende jetfly helt til det ble satt på bakken for godt i 1999. Og verdensrekorden for hastighet som ble satt i 1976 står fortsatt. Kun rakettfly har fløyet raskere.

Les også: Vesna har rekorden ingen i hele verden er misunnelig på

Bygget i titan

Flyet lignet ikke på noe som hadde vært konstruert tidligere. Det svarte skroget som skulle dempe friksjonsvarmen ga flyet tilnavnet Blackbird. Men aller mest lignet det på en kobraslange med det lange fremstikkende flate nesepartiet.

For å motstå de høye temperaturene som oppsto av luftfriksjonen i så høye hastigheter måtte store deler av skroget bygges i titan. Det var knapphet på metallet i USA. Ironisk nok måtte det kjøpes fra Sovjetunionen via mellomland i den tredje verden.

Selv med trykkabin måtte pilotene benytte seg av tilsvarende trykkdrakter som astronautene brukte. Og det var romdrakten som skulle redde livet til Bill Weaver den skjebnesvangre dagen, slik han beskrev det i et intervju med San Diego Air and Space Museum 50 år senere.

Les også: (+) Maibritt ble hyllet som en helt etter flyulykken, men var plaget av dårlig samvittighet: – Det var jo «feil» person som overlevde

Brutale krefter

Den første delen av turen foregikk som normalt. I baksetet satt Jim Zwayer som var spesialist på flyets navigasjons- og overvåkingssystemer. Sammen skulle de teste prosedyrer med å forskyve vekten av drivstoff og dermed tyngdepunktet bakover. Metoden, som senere også ble brukt på overlydspassasjerflyet Concorde, ga flyet bedre supersoniske trim­egenskaper og dermed høyere marsjfart. Men det reduserte også flyets stabilitet.

Etter avgang fra Edwards-­basen fløy de først til tankflyet for å fylle opp med drivstoff, før de satte kursen østover mens de akselererte til Mach 3,2 i 78 000 fots høyde.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

For at de to kraftige jetmotorene skulle fungere i så høye hastigheter, måtte luften faktisk bremses ned til under lydhastighet inne i luftinntakene. De ble tilpasset hastigheten med et sinnrikt system der overskuddsluft ble lekket ut gjennom sideåpninger mens en stålpigg kunne beveges frem og tilbake inne i luftinntaket for å plassere sjokkbølgen fra overlydshastigheten på riktig sted.

Hvis ikke kunne forstyrrelser i luftstrømmen forårsake eksplosjoner inne i jetmotoren som ødela fremdriften og kastet flyet til siden.

Kom ikke til å gå bra

Testpilotene var ikke ukjente med fenomenet som de kalte «unstart», og sammenlignet de brutale bevegelsene med å befinne seg i et tog som sporer av, inntil de igjen fikk flyet under kontroll.

Etter noen minutter i høy hastighet sluttet den automatiske trimmen som styrte høyre luftinntak å fungere. Pilotene sjaltet over til manuell kontroll, før Weaver la flyet over i en planlagt høyresving.

Den høyre motoren svarte øyeblikkelig med en «unstart» som vred flyet krapt mot høyre mens nesen dro til værs. Bill Weaver presset stikka til venstre og forover så langt den gikk.

Ingen respons.

Weawer innså at dette ikke kom til å gå bra.

Les også: (+) Ingen hadde sett noe slikt før. Ingen kom til å glemme synet