SKREKKULYKKEN I MONT BLANC:
Trailersjåføren Gilbert stoppet midt i tunnelen da andre kjøretøy blinket på ham. Det ble starten på et mareritt
Redningsmannskapene ble møtt av et grufullt syn.
Veitunnelen gjennom Mont Blanc-massivet utgjør 11 611 meter av motorveiforbindelsen mellom Genève og Torino, og er en av hovedferdselsårene gjennom Alpene.
For dem som misliker lange og dype tunneler, er det best å ikke vite at man befinner seg under 2,5 kilometer med granittstein når man passerer nesten rett under toppen til Aiguille du Midi (3842 m.o.h.).
Om formiddagen den 24. mars 1999 kjørte den belgiske semitrailersjåføren Gilbert Degrave gjennom tunnelen på vei mot Italia. Kjølerommene var fylt med 12 tonn mel og åtte tonn margarin. I tillegg hadde Volvo FH12-traileren rundt 1000 liter diesel på tanken.
Degrave var bekymret. Møtende biler blinket med fjernlysene. Var de rettet mot ham? Et blikk i speilene avslørte at det veltet røyk ut fra trekkvognen, og Degrave besluttet å stanse midtveis i tunnelen for å sjekke årsaken.
Han rakk så vidt å hoppe ut for å kontrollere før flammene, som hadde blitt holdt nede av fartsvinden, tok fatt i førerhytta. Brannen utviklet seg så raskt at det ble umulig å få tak i brannslukningsapparatet inne i kjøretøyet. Degrave hadde ikke annet valg enn å flykte unna bilen. Kjøretøy fra den italienske siden fortsatte å passere den brennende traileren.
De som kom bak var blitt tvunget til å stoppe. Flere gikk ut av bilene sine for å se på brannen som fortsatt var relativt liten. Noen minutter gikk før dieseltanken revnet og intensiteten i brannen økte eksplosivt.
Her velter røyken ut på italiensk side ett døgn etter at brannen startet.
Giftig røyk
Samtidig gikk brannalarmen mens tunneloperatørene fikk stengt inngangene i begge ender.
Inne i selve tunnelløpet fikk de som nettopp hadde kjørt inn ingen annen advarsel enn røyken som ble stadig tettere. Ventilasjonsanlegget trakk som vanlig luften gjennom tunnelen fra Italia mot Frankrike. Nå drev den giftige røyken nordover fortere enn det var mulig å løpe.
Noen få klarte å snu bilene for å komme seg ut. For de større trailerne var oppgaven med å snu umulig. Etter kort tid var det ikke lenger mulig å se noe som helst, eneste mulighet var å rulle opp bilvinduene og håpe på hjelp.
Motorsykkelhelt
Degrave løp for livet sørover mot Italia. Fortsatt var det fem kilometer igjen til tunnelåpningen og frisk luft. Redningen skulle bli den italienske sikkerhetsvakten Pierlucio Tinazzi.
36-åringen hadde takket nei til en administrasjonsjobb på det italienske kontoret. Han foretrakk jobben med å kjøre frem og tilbake i tunnelen på en BMW K75 motorsykkel for å regulere trafikk, guide sjåførene og tilby veiassistanse.
Da brannalarmen gikk, befant Tinazzi seg i trygghet utenfor tunnelen. Samtidig tenkte han på kaoset der inne og hvordan han kunne komme seg frem på motorsykkelen for å redde ut folk.
Med røykdykkerapparat på ryggen og samband i hjelmen kjørte han innover. De første han møtte ble bedt om å fortsette mens de holdt seg lavt langs ventilasjonsåpningene på siden.
Så fortsatte han innover mot den varmeste delen av branninfernoet.
Degrave skulle bli en av i alt ti personer som ble reddet ut på de fem turene Tinazzi gjennomførte. I over en time holdt han radiokontakt med mannskapene på den italienske siden.
På den aller siste turen kom Tinazzi over en bevisstløs trailersjåfør. Han var for tung til å få med på sykkelen, men Tinazzi nektet å gi opp. I stedet dro han sjåføren inn i det nærmeste brannsikre tilfluktsrommet i tunnelveggen og lukket døren bak dem.
Asfalten tok fyr
Varmen fra blandingen av diesel og margarin skulle vise seg så bli så intens at selve asfalten tok fyr. For bilistene som hadde klart å ta seg inn i tilfluktsrommene ble lyden av brennende dekk og eksploderende bensintanker en forferdelig påminnelse om hva de selv hadde i vente.
Brannvesenet på den franske siden gjorde en hederlig innsats for å nå frem til brannstedet, men ble stoppet av røyken. I den oksygenfattige luften stoppet motoren til brannbilen og gjorde retrett umulig.
Den første redningsinnsatsen måtte konsentreres om å få ut brannfolkene. Fem av dem ble funnet liggende med ansiktene mot en friskluftsrist og jakkene over hodet. De ble alle reddet. To andre ble funnet mellom to havarilommer. Bare én av dem overlevde.
Kremert
På italiensk side hadde man fordelen av å ha vinden i ryggen. Men redningsmannskapene måtte stanse 150 meter fra brannstedet på grunn av den brennende asfalten.
Brannen hadde fått ytterligere næring fra all luften som ble pumpet inn fra italiensk side og skulle vise seg umulig å slukke. Først etter 53 timer brant den ut av seg selv. Da brannalarmen gikk var 50 personer fordelt på 30 kjøretøy fanget i tunnelen. Bare 12 av dem overlevde.
Restene av 27 mennesker ble funnet i kjøretøyene. En lastebilsjåfør hadde desperat forsøkt å søke tilflukt i kjølevognen sin. Et par ble funnet sammen inne i en bil. De kremerte restene viste at de hadde klamret seg til en rosenkrans. Et annet par ble funnet hele 800 meter fra brannstedet.
De som hadde søkt tilflukt i tilfluktsrommene var ikke heldigere. Den langvarige og intense varmen hadde smeltet branndørene. Av de omkomne ble det bare funnet aske og benrester.
En av dem var helten Pierlucio Tinazzi. Motorsykkelen hans ble funnet utenfor, smeltet ned i asfalten.
På tiltalebenken
I kjølvannet av brannen ble 16 personer satt på tiltalebenken for uaktsomhet. Blant dem sikkerhetssjefen for tunnelen, Gerard Ricoli, som ble idømt to og et halvt års fengsel, derav seks måneders ubetinget, for dårlig sikkerhetsutstyr, utilstrekkelig ulykkesberedskap og feil bruk av ventilasjonsanlegget. Gilbert Degrave fikk fire måneders betinget fengsel.
Ulykkeskommisjonen klarte aldri å stadfeste den nøyaktige årsaken til lastebilbrannen. Et vitne mente det kunne ha vært en sigarettsneip som ble skjødesløst kastet mot bilen, og som havnet inne i luftinntaket der den satte fyr på luftfilteret. Andre skyldte på mekaniske feil som kunne skyldes dårlig motorvedlikehold.
Det skulle gå tre år før Mont Blanc-tunnelen var reparert og klar for gjenåpning med en rekke nye sikkerhetstiltak, blant annet en egen parallell sikkerhetstunnel og brannstasjon midtveis i tunnelen, foruten forbedret røykventilasjon.
Norge har 1130 tunneler på riks- og fylkesveiene, flere av dem er blant Europas lengste. Hvert år skjer det om lag 20 tunnelbranner her til lands.
I Oslofjordtunnelen har det i snitt vært én brann hvert eneste år. Årsakene har hovedsakelig vært varmgang i motorene til tyngre kjøretøy i den bratte tunnelen.
Det skjer adskillig færre ulykker i tunnelene enn på resten av veinettet, men potensialet for en katastrofe er langt større dersom uhellet skulle være ute.
I den 11 428 meter lange Gudvangtunnelen måtte 28 personer fraktes til sykehus med røykskader da et polsk vogntog fikk brann i trekkvognen åtte kilometer inne i tunnelen i 2011. To år senere måtte fire personer til sykehus etter brann i en turistbuss.
I den undersjøiske Skatestraumtunnelen mistet i 2015 en tankbil tilhengeren med 16 500 liter bensin som deretter traff tunnelveggen og sprang lekk. Under den påfølgende brannen steg temperaturen til 1350 grader. Først etter seks dager fant man det tilrådelig å ta seg inn i tunnelen igjen. Fem personer ble lettere skadd.
Kilde: Statens vegvesen
Kilder: brannmannen.no, Wikipedia
Denne saken ble første gang publisert 25/03 2019, og sist oppdatert 14/03 2024.
