Månemannen

Den 30. september 1946 oversendte Forsvarsdepartementet en innstilling til Hans Majestet kong Haakon den 7. om tildeling av Krigskorset med sverd. Denne gang gjaldt den løytnant Per Hysing-Dahl.

Den 26 år gamle bergenseren må ha utmerket seg tidlig, for allerede under krigen hadde han gjort seg fortjent til den britiske DFC og den norske St. Olavsmedaljen.

Heltehistorier til å fylle en bokhylle

Departementet begrunnet tildelingen først og fremst med en hendelse i juli l944 utenfor Caen i Frankrike. Det dreide seg om Hysing-Dahls siste tur som pilot i RAFs 161. skvadron, en helt spesiell og dypt hemmeligholdt avdeling innenfor Bomber Commands 3. gruppe. Først mange år etter krigen fikk allmennheten vite hva den hadde drevet med. Men da slapp det til gjengjeld ut nok heltehistorier til å fylle en hel bokhylle, og vel så det.

Bare syv nordmenn – fordelt på to mannskaper – fikk mellom 1942 og 1945 den utvilsomme æren som det var å få tjenestegjøre i 138. skvadron.

Sett Europa i brann

Skvadronene var sprunget ut av statsminister Winston Churchills store og ville idé om en sabotasje- og geriljahær som, med hans egne, berømte ord skulle «Set Europe ablaze» – altså «sette Europa i brann». Den viktigste oppgaven til Flight B, som skvadronen ble kalt, var å landsette eller plukke opp agenter bak tyske linjer fra Pyreneene til Polarsirkelen. Etter krigen ble det sagt at de eneste som kjente til den topphemmelige avdelingen – ut over britiske agenter og nasjonale motstandsledere, som de fraktet til og fra okkuperte land – var tysk etterretning.

Heller ikke lokalbefolkningen rundt basen ved den lille byen Tempsford, 70 kilometer nord for London, hadde mer enn en vag anelse om at noe underlig foregikk der ute på bondelandet. En av grunnene, fortalte en nabo etterpå, var at flyvingene foregikk når pubene var stengt. Per Hysing-Dahl og Tempsfordflyverne ble kalt «månemenn», fordi de fløy bare i de to ukene av måneden hvor det var hjelp å få av måneskinnet.

De største utfordringene var det den franske motstandsbevegelsen som sørget for, og det var over et område ikke langt fra havet Per Hysing-Dahl fløy i sin lille Lysander denne sommernatten i 1944. Bak ham satt tre franske agenter som sild i ei tønne. Under dem raste voldsomme kamper. General Eisenhowers styrker var i ferd med å trenge Wehrmacht vekk fra kysten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ville bli flyver

Per Hysing-Dahl var 20 år gammel da tyskerne okkuperte hans barndoms himmelrik – nemlig bydelen Paradis i Bergen. Han sluttet seg til den norske fjerde brigade som befant seg på vei fra Voss til Valdres. Allerede like etter kapitulasjonen utførte han sin første motstandsaksjon. For å kunne spionere på en tysk forlegning i nærheten, ble Hysing-Dahl elev på en skogskole. Den viljesterke og intelligente unggutten steg allerede sommeren etterpå i land på Shetland etter å ha krysset Nordsjøen sammen med 27 andre om bord i den lille motorbåten «Soløy». Få dager senere befant han seg i London. Han bestemte seg for å bli flyver og fortsatte over Atlanteren til Little Norway i Canada.

I 1942 ble drømmen hans om å slåss oppfylt. Per Hysing-Dahl fløy en Whitley – også omtalt som «den flyvende likkista» – for den britiske Coastal Command. Flyet var helt uegnet til ubåtjakt utenfor Biscaya og han så – til sin dype frustrasjon – bare én eneste tysk ubåt i løpet av hele tjenestetida der – og det mens Slaget om Atlanterhavet raste for fullt.

Dahl gikk i juli 1943 – som en av de utvalgte – av toget ved Tempsford. Pilotene i de to skvadronene ble av ledelsen i Bomber Command sett på som noe av det ypperste i RAF. Men det ble også hvisket halvhøyt i krokene at «både fugler og idioter flyr om dagen – men bare idioter flyr om natten.» Per Hysing-Dahl førte sin fire motors Halifax gjennom både måneskinn, uvær og tåke, og han lærte å frykte lavlandet i Nederland, Belgia og Nord-Frankrike. En periode så det kritisk ut for den britiske sabotasjeenheten SOE og motstandsbevegelsene der, etter at tyskerne greide å lokalisere droppstedene deres.

Gunnar Sønsteby som passasjer

Per Hysing-Dahl fikk tårer i øynene første gang han så hjemlandet igjen – badet i måneskinn. Over Norge fryktet mannskapet ising – og tyskernes 92. antiluftskytsregiment, som ble stadig mer avansert. Hysing-Dahl opplevde likevel også mange bomturer. Mange av de store krigsheltene, som «Agent 24» alias Gunnar Sønsteby, var blant passasjerene. Under det første toktet sitt over det okkuperte Norge, skulle han sette av fire agenter fra Operasjon Lapwing – langt nord i Rørostraktene. Dette var å strekke Halifaxens rekkevidde til det ytterste, og ble en av hans mest nervepirrende opplevelser i lufta. Han forteller selv:

«Like etter å ha forlatt kysten av England, gikk vi inn i noe som lignet en tropisk regnstorm. Over Norge forvandlet regnet seg til snø og dermed fare for ising. Lave skyer gjorde sikten nesten umulig. Det ble en «blind-dropp»-operasjon, uten noen folk og blinkende lys på bakken.» Hysing-Dahl besluttet klokt å snu, etter å ha sirklet i 30 minutter over de usynlige fjellviddene. De landet med tom tank på Tempsford etter ti timer og fem minutter i luften. Men bare 36 timer senere var han på vingene igjen, og denne gangen forsvant oberst Reidar Kvaal og de tre andre agentene ut i måneskinnet. De hadde til oppdrag å sprenge jernbaner i Midt-Norge.

Per Hysing-Dahl var en besluttsom, men samtidig jordnær og sindig kar. Kanskje det var derfor han overlevde krigen. Sjefen for 161. skvadron, Leonard Ratchliff, beskrev ham som handlekraftig og selvstendig, med stor evne til å motivere seg selv: «Aldri en protest, full av helhjertet optimisme.»

Norske krigsflyveres store aura er først og fremst blitt hengende over spitfirepiloter eller berømtheter som Bernt Balchen og Hjalmar Riiser-Larsen. De nøkterne beretningene til bergenseren Hysing-Dahl er utpreget detaljerte – men lavmælte. Den nesten sammenhengende dramatikken, måned etter måned, var det andre som etterpå bidro med. «En runde» med tokt innebar 30 flyvninger. Det er regnet ut at det fantes 17 prosent sjanse til å komme uskadd fra en slik økt.

Etter å ha fullført den første runden, ble han pilot på en Lysander. Det var et merkelig fly, som RAF først ikke helt visste hvordan de skulle bruke. Maskinene ble skutt ned i massevis, men mange klarte seg – og RAFs egen forklaring var at Lysander lett kunne forveksles med et tysk fly. Det viste seg å være som skapt for ett av formålene til 161. skvadron, nemlig å sette av og plukke opp agenter rett foran nesen på tyskerne. Fartøyet veide bare 2000 kilo, og hadde plass til fire – eller toppen fem – mann. Det hadde imidlertid en uvurderlig egenskap, som en pilot beskriver slik: «Det var som å lande og ta av i en heis.» Det trengtes bare et lite jorde eller en fotballbane til å lande på og komme seg opp i lufta fra. Dette flyet var nær ved å bli Per Hysing-Dahls endelikt.

Tre agenter og 11 millioner franc

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

I tiden før D-dagen ble forventningene til skvadronene på Tempsford hevet dramatisk. Det oppsto et intenst behov for å sette agenter over til fastlandet til sprengning av jernbanelinjer og opplæring av hjemmestyrker. Den voldsomme aktiviteten satte pilotene under et umenneskelig press, og det ble tatt store sjanser.

I april 1944 deltok Hysing-Dahl da tre Lysandere samtidig skulle lande ved byen Blere og sette av til sammen åtte franske agenter. I rapporten hans går det frem at Hysing-Dahl befant seg i ett minutt på landjorda. Han legger til at «bakken var litt ujevn, men fast.»

Men flyvningen som ble referert til i innstillingen til Krigskorset fant sted en måned etter D-dagen. Kampene raste da rundt Caen, noen få mil fra Kanalkysten. Hysing-Dahls oppdrag var å sette av tre franske agenter og 11 millioner franc et sted i Loiredalen.

Alt gikk galt fra første stund. Motoren streiket like etter avgang, og de måtte bytte fly. De var en time forsinket over landingsplassen, men kunne ikke finne det nøyaktige stedet, og måtte – til franskmennenes dype frustrasjon – snu. Da de nådde tilbake til kysten og Hysing-Dahl trodde de kunne puste lettet ut, tok flyet plutselig flere treff fra antiluftskyts. Det måtte være «friendly fire» – altså deres egne som skjøt. Motoren droppet ut i 5000 fots høyde og flyet begynte å miste høyde, men Hysing-Dahl greide likevel å få satt den ned på sjøen – som han selv skriver – «etter boken».

Lysanderen sank hurtig, men han klarte å få agentene opp i den lille redningsflåten med kapasitet for ett menneske. Han måtte puste den opp selv, for mekanismen streiket. Den ene agenten forsvant i dypet og de andre tre klemte seg sammen. Om morgenen ble de plukket opp av et amerikansk fartøy og da var nok en franskmann død.

Sahara-ørkenen

Mange år senere, da Per Hysing-Dahl var blitt formann i Forsvarskomiteen, møtte han George Bush i Washington. Bush senior hadde også deltatt i D-dagsoperasjonene, og de to fant ut at de måtte ha befunnet seg i samme område. Nordmannen kunne ikke la være å la det falle en sarkastisk bemerkning: «Ikke bare plukket dere meg opp av sjøen, men du var kanskje luringen (blighter) som skjøt meg ned?»

Etter sitt nær-døden-møte i Kanalen, ble han overført til Ferry Command og skulle slappe av med å fly nye Beaufort og Mosquito’er fra England til Egypt. Der ville de bli overtatt av indiske flyvere og siden satt inn i kampene mot japanerne i Østen. Men ikke alle turene var like avslappende.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Under en slik tur, åndet den ene av de to motorene plutselig ut, og under dem lå den uendelige Sahara-ørkenen. Både Hysing-Dahl og den norske navigatøren Trygve Kleve overlevde nødlandingen og den lange marsjen i løs sand til nærmeste oase. De to nordmennene følte seg skamfulle over ulykken – over Afrika med perfekte flyforhold – men ble roet ned av meldingen om at havariet skyldtes en fabrikkfeil.

Trygg på å vinne

De siste månedene av krigen fløy han en Short Sterling, og det mest dramatiske som skjedde, var at han ved en anledning holdt på å krasje med kontrolltårnet på Tempsford.

Hans aller siste flyvning før freden hadde en stor symbolsk og følelsesfylt mening for den nå så erfarne piloten. 2. mai 1945 fløy han leveranser til den store Hjemmefrontbasen «Bjørn West» i Matrefjellene – der store tyske styrker begikk daglige angrep. Hjemmefronten var åpenbart trygg på å vinne krigen, for droppsonen var markert med et digert bål.

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 100 2017

Denne saken ble første gang publisert 11/06 2019, og sist oppdatert 10/06 2019.