På skuddhold av SR-71
Per-Olaf kom på skuddhold av superflyet fem ganger
Russerne forsøkte, men bare svenskene klarte det. Den tidligere jagerpiloten Per-Olof Eldh klarte fem ganger å komme på skuddhold av amerikanske SR-71 i et supersonisk race over Østersjøen under den kalde krigen.
Når man presser et av verdens mest avanserte jagerfly til å fly så høyt opp at det nærmer seg grensen til verdensrommet, er det som å komme inn i en ny og fascinerende verden.
Når høydemåleren passerer 17.000 meter, blir jordkrummingen godt synlig.
Samtidig blir himmelen svart og man ser stjernene selv midt på dagen.
– Det mest påfallende er allikevel at det blir stille rundt deg selv i to ganger lydens hastighet. I den tynne luften forsvinner vindsuset og det eneste du hører er den lave summingen fra elektronikken i cockpit, forteller Per-Olof Eldh.
Datoen var 1. november 1982 og anledningen for turen var alt annet enn fredelig. Eldh tilhørte F13 flotiljen med tilnavn Martin Blå som drev operasjonell testing og evaluering av det nye jagerflyet SAAB JA37 Jaktviggen.
Han var allerede i luften på vei opp til marsjhøyde fra basen utenfor Norrköping da han ble beordret av sted som respons på et radarekko som forflyttet seg vestover fra Baltikum. Det hadde passert sør av Åland og hadde kurs mot Stockholm.
Hastigheten på 2,54 ganger lydens sammen med flyhøyden på 21.500 m var helt hinsides det man var vant med. Det måtte dreie seg om Sovjets superjager MiG-25, eller det amerikanske etterretningsflyet SR-71 Blackbird som var de eneste som kunne oppnå slike hastigheter.
Jaktviggen var heller ingen sinke. Den kraftige Volvo-jetmotoren hadde nok skyvkraft til å dytte flyet fra stillestående på rullebanen til 10 kilometers høyde på 100 sekunder. Toppfarten var rett i underkant av to ganger lydens.
Men flyging på ekstreme høyder var risikofylt.
Beveger man seg høyt nok opp i atmosfæren vil alle fly på et tidspunkt slutte å oppføre seg som normalt. Effekten har visse likhetstrekk med å kjøre racerbil på en isflate.
Så lenge man rører rattet minst mulig og gasser på rett fram kan man komme opp i stor hastighet uten å snurre på underlaget. Begynner man å svinge er sjansen overhengende for å spinne ut av kontroll.
Slik hadde man beregnet seg fram til at flyet kunne gå som et ballistisk prosjektil opp i atmosfæren og komme ned igjen i en kontrollert bue hvis man gjorde forarbeidet riktig, hadde høy hastighet og rørte stikka minst mulig etter det.
Den største faren for de svenske jagerflygerne var mangelen på trykkdrakt. Fra 17.000 meters høyde, er ikke lenger surstoffmaske nok til å presse oksygen ned i lungene. I tillegg vil trykkfallet få nitrogenet i blodet til å koke.
Jaktviggen hadde trykkabin, men den var avhengig av trykkluft fra jetmotoren for å fungere. På den høyden var faren overhengende for at motoren ville stoppe av ren luftmangel. Da ville situasjonen være livstruende for piloten.
Radarjamming
Eldh befant seg nordvest av Gotland da angrepsordren kom. På åtte kilometers høyde økte han farten til 1,35 ganger lydens før han tente etterbrenner og pekte nesen oppover.
I motsetning til de russiske jagerflyene, var JA37 tidlig ute med en avansert taktisk computer til beregning av kurs og måldata. I tillegg kunne den ta imot informasjon på datalink direkte fra stridsledelsen på bakken. Flyradaren hadde en rekkevidde på 60 km mens det taktiske displayet rakk ut til 80 km.
På radaren kunne Eldh se at målet tok en venstresving inn på en sørlig kurs rett mot ham. Det så ut som den ville bringe inntrengeren rett inn i den trange renna med et par kilometers smalt internasjonalt luftrom mellom Gotland og Øland. Samtidig økte den relative hastigheten voldsomt nå som flyene hadde kurs rett mot hverandre. Allikevel låste målsøkeren til RB-71 missilet seg raskt på det ukjente flyet.
Inntrengeren sendte allerede jammesignaler for harde livet akkurat som en blekksprut sender ut en sky av blekk hvis man skremmer den, noe som Viggenflyet så ut til å tolerere bra. Missilbanen lyste opp på skjermen og indikerte treff da han avfyrte simulerte skudd.
Per-Olof hadde trukket veldig forsiktig i stikka på vei oppover. Farten fortsatte å øke mens han steg. Nå hadde den toppet seg på Mach 2 på nesten 18.500 meters høyde.
Flyet rett imot fløy med tre ganger lydhastigheten. Den samlede hastigheten var på fem ganger lydens. Allikevel rakk han å få øye på flyet før det passerte med en kondensstripe etter seg. Den grafittgrå silhuetten mot den svarte stjernehimmelen var ikke til å ta feil av.
Det var et amerikansk SR-71 Blackbird etterretningsfly, det raskeste som noen gang har fløyet.
– På grunn av jordkrummingen så den først ut til å være under meg på lang avstand. I løpet av sekunder så jeg hvor jævlig fort den gikk mens den kom høyere og passerte et par-tre kilometer rett over meg, forteller Per-Olof.
Varsomt og forsiktig som man behandler et egg, skjøv han stikka fram for å peke flynesen nedover. Først når han var kommet ned i flyets normale operasjonshøyde på 16.000 meter, skrudde han av etterbrenneren.
Det var første gang noen hadde lyktes i å «skyte ned» SR-71. Dataene som senere ble analysert på bakken bekreftet at våpensystemet til Viggen-jageren hadde fungert som forventet.
Baltic Express
Da CIA-piloten Francis Gary Powers ble skutt ned over Sovjetunionen med U-2 spionflyet sitt i 1960, førte det til diplomatisk krise.
U-2 hadde ingen selvforsvarssystemer. Med en marshøyde på rundt 25.000 meter skulle det være usårbart for andre fly. Det viste seg å være en grov feilvurdering da det ble truffet av høytrekkende luftvernmissiler over Sverdlovsk.
Fadesen ble foranledningen til utviklingen av Lockheed SR-71 Blackbird.
Med samme topphøyde og en toppfart på over tre ganger lydens, skulle den vise seg å være umulig å skyte ned med missiler fra bakken da den fløy rekognoseringstokt over Nord-Vietnam under Vietnamkrigen.
Få år senere, fra 1970, vakte Sovjetunionens nye avskjæringsjager MiG-25 ny bekymring for amerikanerne. Flyet hadde tilnærmet samme ytelser som SR-71, men var bare i stand til å oppnå Mach 3 over kortere strekk.
Det ble omtrent som om en sprinter skulle ta igjen en maratonløper som var enda litt raskere. Alt avhang av å være i rett posisjon til rett tid foran i løypa for å komme innenfor missilrekkevidde.
Trusselen fra MiG-25 ble allikevel vurdert såpass høy at myteomspunne SR-71 aldri fløy tokt inn i sovjetisk luftrom. Det var ingen tvil om at de sovjetiske pilotene ville skyte den ned hvis de fikk anledning ved en krenkelse av luftrommet. I 1983 hadde Korean Air Lines flight 007, en jumbojet med 269 sivile ombord, blitt skutt ned over Sakhalin-halvøya, og forholdet mellom USA og Sovjet var på et lavnivå.
Taktikken ble endret til å fly langs grensen på riktig side og skråfotografere innover med kraftige kameraer. To vanlige "melkeruter" ble fløyet ukentlig fra Mildenhall-basen i England. Den nordligste gikk utenfor kysten av Nord-Norge før den fortsatte langs Sovjetkysten forbi marinebasene i Murmanskfjorden.
Den andre som ble kalt for "Baltic Express" dekket marinebasene og militærinstallasjonene til DDR og de baltiske landene. På grunn av det trange farvannet, bød ruten på utfordringer med å holde seg utenfor territorialgrensene, og flygerne fulgte nesten alltid den samme identiske ruten.
SR-71 kom alltid inn over radiofyret "Codan" 80 km sør for København på kurs rett østover. Da visste de svenske radaroperatørene nøyaktig hvor lang tid man hadde før "Blackbirden" passerte rennen ved Gotland.
Mens Viggen-jagerne ble scramblet, kunne de også se på skjermene hvordan de russiske jagerflyene som ble scramblet fra basene i Latvia og Litauen ble håpløst akterutseilte.
Også MiG-25 flyene fra Finow-Eberswalde i DDR endte opp bak og under SR-71.
– Ved en anledning fikk et av dem problemer med å klare høyhastighetssvingen og endte opp med å krenke dansk luftrom, forteller Eldh.
SR-71 hadde imidlertid en utfordring som gikk i svensk favør. Med den høye svingradiusen i Mach 3, var det rett og slett vanskelig å klare venstresvingen for å komme tilbake ut av Baltikum uten å sneie innom svensk luftrom.
På ett av de første toktene hadde spionflyet passert over land rett sør av Stockholm. Episoden medførte svenske diplomatiske protester og SR-71 minsket heretter hastigheten til Mach 2,54 for å få ned svingradiusen før det økte på igjen.
I løpet av de 322 toktene SR-71 gjennomførte over Østersjøen mellom 1977 og 1988, gjennomførte de svenske Viggen-pilotene 51 skuddhold-kontakter ifølge Flygvapnets egne rapporter.
Per-Olof Eldh sto for fem av dem. Foruten den første kontakten, husker han godt en hendelse i 1987 da han ledet en formasjon på tre JA37. Gruppen hadde allerede lettet fra bakken for å drive trening da de fikk ordre fra stridsledelsen om å håndtere en SR-71.
Denne gangen hadde de god tid til å øke både farten og høyden. Da de passerte målet med maksfart på to ganger lydens, syntes Eldh at tredjemann var vel taus på radioen. Etter oppkall fikk han til svar at han "glidefløy".
Det viste seg at tredjemann faktisk hadde krysset høyden til SR-71 flyet på 21.500 m før motoren steilet og begynte å brenne. Han hadde ikke annet valg enn å strupe drivstofftilførselen slik at den stanset og håpe på det beste.
– Til alt hell hadde han trent på samme situasjon i simulator dagen i forveien slik at han klarte å kontrollere nedfarten. Selv om varsellampen for lavt kabintrykk kom på, klarte han å ta seg helskinnet ned.
Høy puls
Samme år krenket det amerikanske flyet Sverige for andre gang. Men denne gangen dreide det seg om en ren nødssituasjon. SR-71 med halenummer 17964 var det samme som hadde nødlandet i Bodø i 1981.
Denne gangen hørte pilotene Duane Noll og Tom Vetri en kraftig eksplosjon i høyre motor på vei nordover i Baltikum. Mens farten falt og høyden raste fra 25.000 m til 5000 m, bråsnudde de og havnet rett over Gotland.
Mens de haltet tilbake, fikk de selskap av to JA37. Dette ble den eneste gangen svenske jagerpiloter fikk anledning til å fly formasjon med SR-71 på bare 30 meters avstand. De fikk også tatt de eneste bildene av SR-71 på etterretningsoppdrag noensinne.
– De kom så nær at det var mulig å vinke. Først fikk de øye på et hode med romhjelm i cockpitvinduet. Så en romhanske som vendte tommelen ned. Det virket som de hadde en dårlig dag, sier Per-Olof.
Boken "Lockheed Blackbird: Beyond the Secret Missions", bekrefter i ettertid fra amerikansk hold at JA37 var det eneste flyet som klarte å komme på skuddhold for missiler. Om de hadde truffet dersom SR-71 hadde gjort unnvikende manøvre er et åpent spørsmål.
– Ville det noensinne vært aktuelt å skyte ned et amerikansk spionfly?
– Vi hadde aldri stående ordre om å skyte. Det handlet mer om å vise ansikt og hevde svensk suverenitet. Det hadde vært noe helt annet hvis det hadde viste seg å være sovjetiske bombefly, sier Per-Olof.
– Men det var interessant å se hvordan amerikanerne prøvde med radarjamming for å unngå kontakt. Jeg tror nok vi fikk opp pulsen hos pilotene i det minste.
Denne saken ble første gang publisert 10/05 2018, og sist oppdatert 30/01 2024.
