Norske frivillige i Waffen-SS
Historien om «Der verlorene Haufen»
De var nordmenn som kjempet i tyske Waffen-SS. Mens håpet om tysk verdensherredømme druknet i blodet fra soldatene, måtte ett kompani i regiment Norge gjennomføre en operasjon ingen skulle ha overlevd.
SS ble opprettet i 1925 som Adolf Hitlers væpnede styrke av sikkerhetsvakter. SS er en forkortelse for det tyske ordet Schutzstaffel, som betyr "beskyttelsesavdeling".
Fire år senere, i 1929, ble Hitlers betrodde mann, Heinrich Himmler, leder av avdelingen. Foruten å gi Hitler og resten av ledelsen i hans nazistiske parti politimessig beskyttelse, ga Himmler ordre om at SS skulle overvåke andre partier og stanse "bråkmakere" internt i nazipartiet.
Da sjefen for stormtroppene (SA), Ernst Röhm, ble likvidert i 1934, lusket SS i kulissene. Mens SA mistet makt, vant SS både makt og status i nazi-hierarkiet.
SS skulle bli partiets elite. Medlemmene ble valgt med omhu, og streng disiplin var en del av hverdagen.
Etter en rekke omorganiseringer besto SS av tre hovedgrener.
- Allgemeine SS - "Det alminnelige SS" - var organisasjonens partiavdelinger. Disse fantes også i okkuperte land, blant annet som Germanske SS i Norge fra 1942.
- Sicherheitsdienst (SD) - "Sikkerhetstjenesten" - var det politiske overvåkningsorganet i SS, som også Gestapo var en del av.
- Waffen-SS var den militære deler av SS, og besto av infanteri-, artilleri- og panserstyrker. Fra begynnelsen av 2. verdenskrig til november 1944 vokste avdelingen fra 100.000 mann til litt under én million. Om lag halvparten av disse var frivillige, deriblant flere tusen nordmenn.
5000 nordmenn i Waffen-SS
I boken "Norske frivillige i Waffen-SS" skriver forfatterne Geir Brenden og Tommy Natedal at det var om lag 5000 nordmenn som tjenestegjorde i Waffen-avdelingen SS Division "Wiking".
Forfatterne har sammenfattet en unik fotosamling i boken, som forteller det meste om frontkjempernes liv. En av skildringene forteller historien om Der verlorene Haufen.
"Det forlorne håp" er et gammelt uttrykk som beskriver en gruppe soldater som må gjennomføre en militæroperasjon hvor faren for å bli drept er svært høy. Begrepet stammer fra nederlandske verloren hoop som direkte oversatt betyr "tapt tropp".
Vi befinner oss et stykke inn i landet på den russiske siden av Narvaelven, på nyåret i 1944. Den tyske hæren trekker seg tilbake fra fronten ved Leningrad. Med følger da også Waffen-SS-regimentet Norge, som tilhører divisjonen Nordland. I kaoset som oppstår må mange nordmenn bøte med livet.
Her gjengir vi fortellingen om "det forlorne håp":
OM NATTEN MELLOM 26. og 27. januar 1944 trekker regiment Norge med 2. og 3. bataljon seg ut av sine stillinger ved Oranienbaum (i dag Lomonosov).
Regiment Norges 2. bataljon skal sette opp en sperrestilling mellom landsbyene Martynowo i nord og Ssawoltschina i syd. 7. kompani får tildelt venstre flanke og området Martynowo.
6. kompani holder høyre flanke ved Ssawoltschina.
Russerne setter inn hovedangrepet mot 6. kompani som havner i harde kamper ved Ssawoltschina. Det får bataljonens kommandør, Sturmbannführer Albrecht Krügel, til å sette inn både 5. kompani og noe senere 8. kompani, for å avhjelpe 6. kompani, mens 7. kompani fremdeles holder sperrestillingen ved Martynowo i nord.
Kompanisjef for 7. kompani, som befant seg alene i nord, var SS-Obersturmführer Kristian Prytz og troppfører var SS-Untersturmführer Arne Hanssen.
Det er antagelig på dette tidspunktet, da resten av bataljonen er viklet inn i harde kamper i sør at SS-Obersturmführer Prytz ikke får kontakt med bataljonsledelsen og beslutter å ta skiene fatt, for å få ny forhåndsordre.
Før han legger av sted, overlater han kompaniet til SS-Untersturmführer Arne Hanssen. I ettertid har SS-Unterscharführer Artur Ewerth hevdet at i kompanisjefens fravær mottok kompaniet en Funkmeldung om å trekke seg tilbake, noe det også gjør.
Når Prytz returnerer til Martynowo finner han ikke kompaniet. Prytz tar seg da bakover til Lamocha hvor han påtreffer SS-Untersturmführer Richard Børesen i II./SS.Artileri Regiment 11 og forteller at han har "mistet kompaniet sitt". Prytz blir antagelig med Børesens regiment til Jamburg, hvor han inngår i regimentstaben.
Den fortapte tropp
Samtidig starter den eventyrlige vandringen til 7. kompani vestover mot Narva gjennom hovedfrontlinjen, en 16 dager lang mars. Alt de hadde som proviant var en sekk mel. En nordmann forteller at de etterhvert gravde ned sine MG-42 og kvittet seg med "tungt utstyr".
Etter fem døgn går det galt.
Den 1. februar 1944 blir kompaniet angrepet av russiske styrker. Den fortapte troppen skiller seg i to grupper. Den første gruppen, under ledelse av SS-Unterscharführer Haase, blir nedkjempet. Noen blir drept mens andre går i fangenskap.
Den bakerste gruppen, under ledelse av SS-Untersturmführer Hanssen, lykkes i å komme unna russerne og de kommer seg vestover. På et tidspunkt er de kommet helt nord og ut mot Østersjøen.
Gruppen til Haase slipper ikke unna og havner i kamper med russerne mellom 1. og 2. februar 1944. De overlevende blir fanget den 2. februar, ifølge russiske kilder. De som var såret og ikke kunne gå, ble skutt.
Det foreligger en kortfattet russisk rapport fra 106. grenseregiment av NKVD - Folkekommissariatet for innenrikssaker - som nedkjempet kompaniet. Den beskriver når kampene tok til og hvor mange som gikk i fangenskap.
"Haufen"-gruppen som ble ledet av SS-Untersturmführer Hanssens, passerte ved Hungerburg om natten den 10. februar. Hanssen og en tysk Unterscharführer ble skutt på isen.
Det ble tatt bilder av Haufen etterpå, to gruppebilder utenfor Casinoet i Hungerburg hvor 21 mann er avbildet, deriblandt SS-Rottenführer Kåre Bergersen.
Senere får de overlevende Jernkorset av 2. klasse.
Denne saken ble første gang publisert 19/02 2017.