Grottedramaet i Thailand
Fanget i dødsfelle dypt inne i grotten
23. juni 2018 gikk fotballaget med 12 gutter og en trener inn i det kjente grottekomplekset
i Thailand, uvitende om at de trange grottegangene snart skulle oversvømmes med regnvann, og at de ville bli overlatt til det stummende mørket og kulden dypt inne
i Tham Luang-grotten.
Mørket var altoppslukende. Dagene gikk over i hverandre. Sulten gnog. De frøs konstant. Livredde og utmattede. Hvor mange dager de hadde sittet inne i grottekammeret uten mat, uten kontakt med omverden, visste de ikke.
– Jeg ga aldri opp håpet om å bli reddet, men må medgi at det var tøft underveis, sier Peeraphat Somphiangchai til Vi Menn.
De hørte stemmer. To hjelmer brøt vannskorpen. Lyset fra to hodelykter skinte mot dem.
– Følelsen da våre redningsmenn endelig sto der, var ubeskrivelig, sier Peeraphat.
Men da to de spesialiserte grottedykkerne hadde greid å ta seg de fire kilometerne fra åpningen av Tham Luang-grotten og inn til der guttene befant seg, var denne grøsseren fra virkeligheten på ingen måte over.
Det hadde så vidt begynt. For en ting var å lokalisere guttene. En annen var å få dem ut. Eller som Vernon Unsworth, en av dykkerne som var med på redningsaksjonen, senere uttalte til BBC:
– Det var da vi fant dem, at de virkelige utfordringene startet.
Bursdagstur
23. juni 2018 skulle bli dagen Peeraphat Somphiangchai (20) og lagkameratene hans på fotballaget Wild Boars aldri glemmer. Selv om det var i begynnelsen av den thailandske regntiden, stekte solen denne formiddagen.
Fakta om Tham Luang
Ligger i fjellkjeden Doi Nang Non som skiller Thailand og Myanmar. Med sine 10 kilometer med grotteganger og kamre, er den Thailands fjerde største. Tham Luang er svært populær, men også farlig: når regnsesongen setter inn i juli, kan grotten oversvømmes på et blunk. Skal man besøke grotten, bør det gjøres i perioden november til april.
Guttene i alderen 11 ti 16 år hadde unnagjort en god fotballøkt. Treneren deres, 25 år gamle Ekkapol «Ek» Chantawong, besluttet at de skulle runde av dagen med en tur til den populære Tham Luang-grotten; det var tross alt Peeraphats bursdag.
– Vi hadde vært i grotten mange ganger før, og kjente den godt, forteller Peeraphat. Gruppen skulle dessuten ikke langt inn i grottegangene denne dagen.
– Jeg husker at jeg satte alarmen på klokken min på en time idet vi parkerte syklene våre ved inngangen, forteller Peeraphat. Hjemme ventet familien hans med bursdagskake.
Guttegjengen beveget seg innover i grottesystemet. Ålte seg gjennom trange ganger en storvokst nordmann ville finne utfordrende å passere. Lukten av klam, innestengt luft traff neseborene. Sandkorn virvlet seg inn i øynene. Armene gnisset mot det steinfylte underlaget mens de kravlet innover.
Sperret av vann
– Vi var kommet et godt stykke inn. Alt var som normalt. Men plutselig meldte en av guttene at han så vann renne inn, sier Peeraphat.
Guttene forsto at det dreide seg om et kraftig regnskyll, noe som overrasket dem. For regntiden setter normalt inn noe senere nord i Thailand. Guttene visste at det var farlig å oppholde seg i Tham Luang under kraftig regnvær, og begynte derfor å bevege seg tilbake mot utgangen. Da kom sjokket, store vannmengder blokkerte den trange passasjen de hadde kommet inn.
– Trener Ek gjorde et forsøk på å ta seg ut, men måtte raskt snu. Vannføringen var altfor kraftig. Sikten var dessuten lik null på grunn av all gjørmen, forteller Peeraphat.
Tusenvis av liter med vann fosset inn i grottegangene. Gruppen så ingen annen løsning enn å trekke lenger inn i. Hele tiden så de etter alternative veier ut.
– Vi fant ingen andre veier ut. Da fikk jeg en skikkelig dårlig følelse, medgir Peeraphat.
Til slutt tok guttene og treneren tilhold på en liten forhøyning, fire kilometer inne i grottegangene, innenfor det store rommet med en gjørmete sandbanke som bare kalles «Pattaya Beach».
– Jeg bare kjente på meg at vi var fanget, sier Peeraphat.
Lærte å meditere
Ett døgn passerte. Gruppen hadde intet annet valg enn å vente, og håpe at regnet ville avta.
– Ingen av oss hadde med mat. Men vi kunne heldigvis drikke rent vann fra en kilde i fjellveggen, sier Peeraphat til Vi Menn.
Treneren Ek, en tidligere munk, fortalte guttene at de måtte sitte stille og spare på energien til de ble reddet.
– Han lærte oss teknikker for å meditere og unngå panikk, forteller Peeraphat.
Guttenes foreldre hadde for lengst slått alarm. Redningsmannskaper hadde tatt seg frem til grotten. Men de kom ikke lenger enn til grottens inngangsparti. Å ta seg innover i de forskjellige kamrene var umulig på grunn av vannføringen.
Dagene gikk mens hele verdens øyne var rettet mot grottedramaet. Mesteparten av tiden satt guttene i stummende mørke. Uten mobildekning. Uten å vite at hjelpen var der, men langt unna.
– Vi hadde lommelykter. Men treneren vår besluttet at vi kun skulle bruke én lykt av gangen, og aldri lenge, for å spare batteriene.
Tæret på forstanden
I mellomtiden hadde grottedramaet blitt førstesidestoff kloden over. En hel verden fulgte spent med. Eksperter, som den erfarne grottedykkeren Vernon Unsworth, hjalp til med å analysere hvor guttene mest sannsynlig befant seg – dersom de fortsatt var i live.
– Jeg og flere andre vurderte det som mest sannsynlig at de hadde tatt til venstre og nedover i fjellet, slik de fleste besøkende gjør, men regnvannet hadde trolig presset dem lenger og lenger inn i grottesystemet, uttalte han til dokumentaren «Against The Elements.»
– Vi innså at den eneste løsningen for å få dem ut i tide, var å sende dykkere inn etter guttene, sa Charles Hodges, oberstløytnant i U.S. Air Force, i dokumentaren «Heroes & Survivors».
Hodges var med på å koordinere redningsaksjonen. Blant de mest presserende tiltakene var å få ned vannstanden slik at dykkere kunne ta seg frem. Kraftige pumper ble derfor skaffet til veie for å pumpe vann ut av grottegangene.
Mens dykkerne forberedte seg, gikk dagene. Peeraphat forteller til Vi Menn at sulten etter hvert ble uutholdelig. Flere dager innesperret i stummende mørke begynte å tære på kreftene og forstanden.
– Vi begynte å miste motet. Jeg tenkte stadig oftere på hvor lenge det egentlig var mulig å overleve inne i grotten. Vi forsøkte å grave vei ut av fjellet med steiner vi fant, men innså jo at det var nytteløst, sier Peeraphat.
Et forsøkt på å svømme ut av grotten, måtte også oppgis grunnet den sterke vannføringen.
Funnet
Samtidig var redningen nærmere; regnfallet hadde begynt å avta. Mer vann ble pumpet ut enn det som kom inn. Dykkerne kunne ta seg lenger inn i grottesystemet. Nærmere og nærmere guttene.
2. juli 2018, ti dager etter at de ble fanget i grotten, skjedde mirakelet, som Peeraphat kaller det. Opp av vannet foran guttene steg de to britene Rick Stanton og John Volanten, to av verdens fremste grottedykkere.
– To av våre mange helter. Vi er dem evig takknemlige, sier Peeraphat.
Flere dykkere og hjelpemannskap kom snart til. En lege og tre dykkere fra Royal Thai Navy Seal oppholdt seg sammen med guttene mens det ble lagt en plan for hvordan de kunne reddes ut.
– Vi fikk varme klær, mat og drikke, og legen undersøkte helsetilstanden vår. Det holdt moralen vår oppe. Nå visste vi at det bare var et spørsmål om tid før vi var ute, forteller Peeraphat.
Men redningen var likevel ikke så nærliggende som man kanskje skulle tro. Det hadde tatt de to britiske grottedykkerne fem timer å komme seg til guttene. En redningsoperasjon ville kreve en enorm logistikk.
Og den var ikke uten risiko for dykkerne. De kommende dagene tiltok regnet, og forverret forholdene markant.
– Flere av gangene ble oversvømt av vann, med sterke strømmer og ingen sikt. Det var svært risikable forhold for dykkerne, uttalte oberstløytnant Charles Hodges.
6. juli gikk det galt. Den pensjonerte marinedykkeren Saman Gunan (38) omkom under forberedelser til redningsoperasjonen. Gunan gikk trolig tom for luft. Senere døde også dykkeren Beirut Pakbara av en infeksjon han pådro seg inne i grottesystemet.
– Vi vil aldri glemme dem, sier Peeraphat ettertenksomt.
Historisk redningsoperasjon
Av hensyn til dykkernes sikkerhet ble det besluttet at mer vann måtte pumpes ut av grottesystemet før guttene kunne reddes ut. En geolog som ble hentet inn fant en måte å lede vann ut gjennom et annet utløp i fjellveggen.
Det var en kamp mot klokka. Lokale kunne fortelle at Tham Luang-grotten normalt var helt oversvømte rundt 10. juli hvert år.
8. juli, seks dager etter at guttene var funnet, ble vannstanden vurdert til lav nok til at redningsaksjonen kunne gå over i neste fase: få guttene ut av fjellet.
– Det var en spesiell følelse da de begynte å hente oss ut. Jeg følte en indre ro, erindrer Peeraphat.
Over hele verden holdt folk pusten mens redningsaksjonen var inne i sin siste og mest kritiske fase. Guttene fikk blant annet beroligende midler og påsatt surstoffmasker før de ble hentet ut med bårer etappevis.
Kapteinen døde
Det ble nylig kjent at Duangpetch Promthep, kapteinen på Wild Boars, døde i England der han var student på et fotballakademi. 17-åringen ble funnet bevisstløs på hybelen sin i Leicestershire 12. februar og døde senere på sykehuset.
Sent om kvelden den 10. juli ble den siste gutten ført ut av grotten, til en jublende folkemengde, deriblant guttenes egne familier.
– Gleden ved å se familien min igjen, var naturlig nok stor, sier Peeraphat til Vi Menn.
– Da jeg kom vel hjem, fikk jeg favorittretten min, mammas hjemmelagde Nam Prik Ong (en populær rett i Nord-Thailand som består av stekt ris, svin og tomatsaus). Den har aldri smakt bedre.
Redningsoperasjonen
12 gutter i alderen 11 til 16 år og treneren deres (25), ble 23. juni 2018 fanget fire kilometer inne i det underjordiske grottesystemet Tham Luang.
En redningsaksjon som involverte til sammen 10 000 personer, inkludert 100 dykkere fra blant annet Storbritannia, Canada og Royal Thai Navy, 900 polititjenestemenn, 3000 soldater og representanter fra mer enn 100 forskjellige etater, ble igangsatt. Mellom 8. og 10. juli 2018 ble samtlige av guttene og treneren reddet ut.
Av frykt for panikk og fordi flere av guttene ikke kunne svømme, ble de bedøvet før de ble hentet ut. De fikk våtdrakter, surstoffmaske, og ble lagt på en redningsbåre før de ble fraktet ut en etter en. Et team på 18 dykkere brukte åtte-ti timer på å få hver av guttene ut. De trangeste passasjene var helt nede i 38 centimeter, og enkelte steder måtte dykkerne skyve oksygentankene foran seg for å komme gjennom. Underveis var det stasjoner med hjelpemannskaper som distribuerte blant annet surstoff, mat, drikke og andre nødvendigheter.
Kilder: BBC, wikipedia.org, time.com og asiasociety.org
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn nr 14 2023
Denne saken ble første gang publisert 03/03 2023, og sist oppdatert 21/03 2023.
