Belfast
Crumlin Road: Europas svar på Alcatraz
Det skulle være umulig å bryte seg ut. Fangene ble underlagt total kontroll gjennom segregering og overvåking. Nå har fengselet åpnet dørene for allmennheten.
Crumlin Road Tinghus er omgitt av et høyt gjerde prydet med piggtråd og et skilt «No entering». Hærverk preger den monumentale bygningen som definitivt har sett bedre tider. Fra 1998 har tinghuset stått forlatt og tiden har satt sine spor. Den mest betydningsfulle rettsalen i Nord-Irland i 150 år er lukket. Vinduer og dører er spikret igjen. Jeg krysser den trafikkerte veien og går inn i fengselet som har hatt en bedre skjebne.
Velkomsten
I velkomstrommet måtte fangene kle av seg. Eiendeler ble konfiskert. Så ble de spylt, og det brutale livet bak murene startet. Grunnleggende fasiliteter manglet. Skadedyrene vrimlet på gulv og vegger. Ofte ble fengselet overfylt. Sykdom spredte seg blant de innsatte som også talte barn. Veggene oser av guffen atmosfære.
Passasjen
– Tror du jeg ville ha jobbet her dersom jeg hadde sett spøkelser? Guiden Carter ler. Det er kjølig nede i den underjordiske passasjen som forbinder fengselet med tinghuset. Nærmere 25 000 ble dratt gjennom passasjen for å få straffen sin. Under «The Troubles» (1968-1998) var det ikke uvanlig at fanger fra hver side av konflikten møttes i passasjen og gjøv løs på hverandre. Og det er nettopp her, i den underjordiske gangen, at det angivelig spøker.
Det nye strafferegimet
– Fra sentraltårnet kan en se nedover gangene og overvåke hver celle. Carter peker på blokkene. Fengselet var en nyvinning i sin tid. Fangene ble plassert i eneceller for å hindre kommunikasjon mellom dem. «Separasjonsdesignen» skulle gjøre det enklere å korrigere dem. Fengselet ble bygget i samsvar med den utilitaristiske filosofen Jeremy Benthams (1748-1832) visjon om fengselsmodellen «panoptikon».
Fengselet ble tradisjonelt brukt som en mellomstasjon hvor den dømte avventet sin straff – kroppslig avstraffelse eller henrettelse. Med Benthams visjon ble fengselet selv, altså frarøvelsen av den innsattes tid og rettigheter, selve straffen.
De smale, trange cellene i blokken er rekonstruert for å vise hvordan livet i fengselet fortonet seg. Kjøkkenet ser ikke direkte appetittelig ut. En isolasjonscelle er dekket av skumgummi for å forhindre selvmord og selvskading. Det ble imidlertid umulig å opprettholde denne totale kontrollen av hver enkelt fange mot slutten av 1900-tallet. Under Nord-Irland-konflikten økte andelen av politiske fanger dramatisk, fangeantallet steg og det kunne sitte opptil tre fanger på de små cellene som måler 3,65 ganger 2,13 meter.
Inskripsjonene i murene
– Dette er tøffe saker. Hvis dere ikke ønsker å se henrettelsesrommet, anbefaler jeg at dere venter utenfor.
Carter står i et lite rom med et bord, en stol og et skap: De dødsdømtes siste stopp før galgen. Carter skyver vekk skapet som viser seg å skjule en hemmelig dør. Og rett innenfor ser man løkken.
– Dødsøyeblikket kom før fangene visste det. De hadde hette over hodet, ble ført raskt inn her, fikk løkken trædd over hodet, og så forsvant gulvet under dem ved hjelp av fall-lem. Det tok ikke mer enn 20 sekunder fra de ble gjort klare til nakken knakk.
På veggen bak lyser navnene til de 17 som ble henrettet her fra 1901 til 1961. De var alle menn og de var alle dømt for drap. Kun ett var politisk motivert. IRA-mannen Thomas Joseph William (1923-1942) ble funnet skyldig i drapet på politikonstabel Patrick Murphy i Royal Ulster Constabulary (RUC). Drapet skjedde under en konfrontasjon med politiet, og det har i ettertid blitt sådd tvil om hvem som egentlig avfyrte de dødelige skuddene.
– De henrettede ble lagt i uvigslet jord ved muren overfor fengselhospitalet.
På muren står inskripsjoner med navn til minne om dem som ikke fikk en grav. Sannsynligvis risset inn av fangevoktere som hadde knyttet vennskapsbånd til den dødsdømte.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn
Denne saken ble første gang publisert 17/11 2019, og sist oppdatert 15/11 2019.
