Johnny Haglund gjennom verdens lengste steinkorridor

Bare slangene har plass nok

Milevis i vann, gjørme og kvikksand. Enkelte steder er kløfta åpen og luftig, andre ganger trang, kald, mørk og mer enn hundre meter dyp. Dette er eventyret over alle eventyr! Men klaustrofobi og slangskrekk bør legges igjen hjemme.

Pluss ikon
<b><SPAN CLASS=BOLD>SVALT OG VÅTT:</b></span> Når himmelen er grå og regnet ligger i lufta, samtidig som det natten før har bøttet ned, skal mennesker være ekstremt forsiktig med å bevege seg inn i verdens lengste steinkorridor. Ganske enkelt fordi det kan være livsfarlig.− Flom kan forekomme når som helst på året, selv om himmelen over deg er skyfri, advarer de som kjenner området.Og ja, det har vært dødsfall. For vannet i denne canyonen kan stige langt høyere enn i dag. Flere steder oppdager vi stokker og kvister som er klemt fast ti meter over hodene våre av kraftig flom.
SVALT OG VÅTT: Når himmelen er grå og regnet ligger i lufta, samtidig som det natten før har bøttet ned, skal mennesker være ekstremt forsiktig med å bevege seg inn i verdens lengste steinkorridor. Ganske enkelt fordi det kan være livsfarlig.− Flom kan forekomme når som helst på året, selv om himmelen over deg er skyfri, advarer de som kjenner området.Og ja, det har vært dødsfall. For vannet i denne canyonen kan stige langt høyere enn i dag. Flere steder oppdager vi stokker og kvister som er klemt fast ti meter over hodene våre av kraftig flom. Foto: Johnny Haglund
Sist oppdatert

Ikke bare er vannet brunt og tjukt av gjørme, det er også iskaldt.

På overflaten der oppe, skinner sola over Utahs røde ørken og temperaturen er sikkert nærmere tredve grader.

Her nede er det kjølig, mørkt, trangt. Men utenomjordisk eventyrlig. Noe som understreker hva jeg lærte første gangen jeg var i Buckskin Gulch, USAs og verdens lengste såkalte steinkorridor: Verden er helt annerledes her enn bare noen få timeter høyere opp.

<b><SPAN CLASS=BOLD>SLANGETILFLUKT:</b></span> Første gang jeg gikk i Buckskin Gulch, møtte jeg 15 slanger. Men de trives best når det er varmt i været og de liker seg best der sola når ned til gulvet. Ellers er de vriene å finne. Her en av de mange snokene jeg har møtt i canyonenes dyp.  
SLANGETILFLUKT: Første gang jeg gikk i Buckskin Gulch, møtte jeg 15 slanger. Men de trives best når det er varmt i været og de liker seg best der sola når ned til gulvet. Ellers er de vriene å finne. Her en av de mange snokene jeg har møtt i canyonenes dyp.   Foto: Johnny Haglund
<b><SPAN CLASS=BOLD>VALGETS KVAL:</b></span> Når vi må gå time etter time i vann, sand og gjørme, er det litt vrient å finne det riktige skotøyet. Fjellsko er stabile, men blir våte og dermed tunge. Sandaler gir liten beskyttelse, samtidig som de ofte satt fast i gjørme (ja, har prøvd både fjellsko, sandaler og joggesko). Dermed gikk jeg med joggesko, men de måtte tømmes for sand og gjørme en gang iblant.
VALGETS KVAL: Når vi må gå time etter time i vann, sand og gjørme, er det litt vrient å finne det riktige skotøyet. Fjellsko er stabile, men blir våte og dermed tunge. Sandaler gir liten beskyttelse, samtidig som de ofte satt fast i gjørme (ja, har prøvd både fjellsko, sandaler og joggesko). Dermed gikk jeg med joggesko, men de måtte tømmes for sand og gjørme en gang iblant. Foto: Jan Tore Angell

Dødsfelle

De bølgende canyonveggene skifter farge etter hva slags lys den øvre delen av kløfta tillater sola å slippe ned. Noen ganger er veggene grå og litt kjedelige, andre ganger skinner de i rødt og oransje. Og andre ganger kan de til og med være grønne av mose.

Været er veldig avgjørende. Er du i Buckskin Gulch når en litt større flom kommer, er du ifølge parkvokterne 99 % sikker på å drukne. En større flom betyr at vannet kan stige tredve meter høyt inne i canyonen.

<b><SPAN CLASS=BOLD>ÅPNER OPP:</b> </span>Denne variasjonen mellom trange, mørke sprekker i fjellet og åpne plasser med loddrette vegger på hver side, er hva som gjør Buckskin Gulch så unik.
ÅPNER OPP: Denne variasjonen mellom trange, mørke sprekker i fjellet og åpne plasser med loddrette vegger på hver side, er hva som gjør Buckskin Gulch så unik. Foto: Johnny Haglund
<b><SPAN CLASS=BOLD>BENGRIND</SPAN>:</b> Vi ser ikke mye tegn til liv i canyonen. En og annen ravn flyr skrikende gjennom en gang iblant, og med ekko i veggene skaper det mer enn nok liv kanskje. Men i starten av canyonen så vi møkk etter hester, eller esler. Også ligger det noen knokler her og der.
BENGRIND: Vi ser ikke mye tegn til liv i canyonen. En og annen ravn flyr skrikende gjennom en gang iblant, og med ekko i veggene skaper det mer enn nok liv kanskje. Men i starten av canyonen så vi møkk etter hester, eller esler. Også ligger det noen knokler her og der. Foto: Johnny Haglund
<b><SPAN CLASS=BOLD>NYTT RUNDT SVINGEN:</b></span> For meg føles Buckskin Gulch ut som å bevege seg i en ukjent og uutforsket verden, en slags labyrint. Du vet ikke hva som venter rundt neste sving.
NYTT RUNDT SVINGEN: For meg føles Buckskin Gulch ut som å bevege seg i en ukjent og uutforsket verden, en slags labyrint. Du vet ikke hva som venter rundt neste sving. Foto: Johnny Haglund

Varmt betyr slanger

En annen fare er slanger og kvikksand. Kvikksandfaren er størst rett etter en flom. Slanger er det plenty av, men de dukker som regel opp når det er varmest i været. Jeg har sett en rekke slanger her alle de gangene jeg har vært her – med et unntak. Under siste tur var det kaldt og da så vi ikke en eneste slange.

<b><SPAN CLASS=BOLD>I SMUG:</b></span> Å bevege seg gjennom disse korridorene med hodelykt i nattemørket, skaper selvsagt en herlig atmosfære. Alt er stille, og alt er mørkt. Unntatt hva lampene våre lyser opp.
I SMUG: Å bevege seg gjennom disse korridorene med hodelykt i nattemørket, skaper selvsagt en herlig atmosfære. Alt er stille, og alt er mørkt. Unntatt hva lampene våre lyser opp. Foto: Johnny Haglund
<b><SPAN CLASS=BOLD>SMAKER VENNER:</b></span> Når denne klapperslangen, som jeg fant i starten av Buckskin Gulch rett, spiller med tungen, kan den ”smake” meg. Tungen samler inn kjemiske signaler, eller molekyler fra lufta, som den deretter fører inn i munnen. Her analyseres de av et organ, og gjør det mulig for slangen å spore et byttedyr, kjenne igjen en fiende eller finne en partner.Klapperslangen har også et sansesystem, som kan avgjøre hvilken retning en gjenstand med annen temperatur befinner seg, og avstanden til denne. Derfor kan denne klapperslangen finne en mus og sette inn et treffsikkert hugg selv i stummende mørke. Derfor kan det være greit å ikke snuble over en slik en.
SMAKER VENNER: Når denne klapperslangen, som jeg fant i starten av Buckskin Gulch rett, spiller med tungen, kan den ”smake” meg. Tungen samler inn kjemiske signaler, eller molekyler fra lufta, som den deretter fører inn i munnen. Her analyseres de av et organ, og gjør det mulig for slangen å spore et byttedyr, kjenne igjen en fiende eller finne en partner.Klapperslangen har også et sansesystem, som kan avgjøre hvilken retning en gjenstand med annen temperatur befinner seg, og avstanden til denne. Derfor kan denne klapperslangen finne en mus og sette inn et treffsikkert hugg selv i stummende mørke. Derfor kan det være greit å ikke snuble over en slik en. Foto: Johnny Haglund
<b><SPAN CLASS=BOLD>I DYPET:</b></span> Tre nordmenn i Buckskin Gulch. Jan Tore Angell og Richard Tangen var med meg da jeg sist besøkte Buckskin Gulch.
I DYPET: Tre nordmenn i Buckskin Gulch. Jan Tore Angell og Richard Tangen var med meg da jeg sist besøkte Buckskin Gulch. Foto: Johnny Haglund

Film-landskap

Buckskin Gulch

Canyonen ligger i sørlige Utah, rett ved grensen mot Arizona, og er totalt mellom 32 km og 24 km lang (ettersom hvordan du leser terrenget). Buckskin Gulch ligger nord for Grand Canyon National Park, sør for Grand Staircase-Escalante National Monument, øst for Zion National Park, og vest for Lake Powell.

Når du først har entret canyonen, er det kun to muligheter å forlate den igjen. Enten ved å gå igjennom hele og ut der hvor Buckskin Gulch møter Paria River (som også renner gjennom en dyp canyon et stykke), eller klatre ut ved Middle Fork.

Sistnevnte krever litt klatrekunnskap.

Mange kjenner kanskje igjen landskapet fra filmen «127 hours» med James Franco (2010). Det er en sann historie om Aron Ralston, som blir fanget i en lignende canyon i Utah, da en stein faller på armen hans og han blir sittende fast. Etter 127 timer kommer han seg løs ved å kutte av sin egen arm.

Jeg besøkte denne rundt to og en halv mil lange kløfta første gang i 2005, og har vel alltid ønsket meg tilbake hit siden. Mitt ønske har blitt oppfylt en rekke ganger, men først nå får jeg gjort det jeg virkelig har higet etter i alle disse årene; gå kløfta fra start til slutt sammen med to kamerater. Mens det er flom. Utfordringer som kvikksand og slanger er faremomentene og ubehagelighetene som gjør at dette ikke har blitt omgjort til Disneyland.

For Buckskin Gulch er så utrolig eventyrlig og unik at den lett kunne blitt et gedigent, overtråkka turist-univers. Men slik har det heldigvis ikke gått. En og annen eventyrer finner veien inn her i ny og ne, men de gjør ingen skade. Og dessuten, straks vi er noen hundremeter inn i canyonen, er det fullstendig tomt for folk. Her er bare vi og naturen.

Dette er mitt kanskje beste eventyr i bilder!

<b><SPAN CLASS=BOLD>GRØNT:</b></span> Enkelte steder har mose grodd seg fast på fjellet og gir en avveksling fra de ellers oransje og røde canyonveggene – eller som her, nesten sorte når de blir våte av regn.
GRØNT: Enkelte steder har mose grodd seg fast på fjellet og gir en avveksling fra de ellers oransje og røde canyonveggene – eller som her, nesten sorte når de blir våte av regn. Foto: Johnny Haglund

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Vi Menn.

Denne saken ble første gang publisert 30/09 2019, og sist oppdatert 02/10 2019.

Les også