Året da alt snudde for Pushwagner

Terje Brofoss, mye bedre kjent som Pushwagner, døde 24. april 2018. - ti år etter sitt formidable comeback. Til ære for mannen og myten publiserer vi her det prisvinnende intervjuet magasinet Mann da gjorde med Pushwagner. Anbefalt lesning!

– Det er først i ettertid at jeg har opplevd kunsten som et kall.

Terje Brofos alias Hariton Pushwagner leder vei inn i leiligheten der han bor og arbeider på vestkanten i Oslo. Han bukker og nikker, og no bullshit.

Kledd i dress med håret vannkjemmet bakover, og med en
Bloody Mary i hånden, gir han en rask innføring i noen utvalgte bilder på veggene. De henger fra tak til gulv over hele stua.

– Der er barskapet, gutter. Det er bare å forsyne seg, sier han.

Når ditt endelige og velfortjente gjennombrudd kommer i en alder da andre folk går av med pensjon, er det ikke noe poeng i å skjule sin eksentrisitet.

Som stått opp fra de døde

Sjelden har norsk åndsliv sett en oppstandelse lik den noe underfundige Hariton Pushwagners. Kunstnerens verker har vært utstilt i et langt kontinuerlig løp på forskjellige gallerier verden over det siste året, og han selv har figurert så mye i media at det er vanskelig å beskrive comebacket uten å ty til klisjéer.

Han er blitt sammenlignet med en Fønix som reiser seg fra asken, og det er en sjeldent treffende beskrivelse: Pushwagner har vært tur-retur gjennom helvetes ild flere ganger, og lever fortsatt «to tell the tale».

I løpet av en lang karriere har deler av hans livsverk gått tapt, og kommet til rette, for så å bli borte igjen. Pushwagners årelange kompaniskap med
forfatteren Axel Jensen førte til en vidspent produksjon.

Hans like lange samarbeid med medhjelperen og manageren Morten Dreyer førte til anmeldelser og manglende kontroll på produksjonen. Pushwagner er blitt misforstått og tråkket på. Han har bodd på gata i flere perioder, og utviklet på et tidspunkt et usunt forhold til amfetamin. Han er blitt utnyttet av folks grådighet, og kommet seg på fote igjen – mye på grunn av folks barmhjertighet.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

2008 var imidlertid året da solen skinte på Push. Det startet med Biennalen i Berlin og to lengre avisartikler. Deretter gikk det slag i slag.

– Oppmerksomheten og interessen for Push veier inn mot alt det gærne jeg har gjort i livet, sier Pushwagner.

– Synes du at du har gjort så mye galt?

– Nei, det er beskjedent, men jeg vil være på den sikre siden. Det er bedre å gjøre ting som ender bra, enn å gjøre ting som begynner bra og slutter dårlig. Jeg er jo i pensjonsalderen og blir 69 i mai. Så det er en sjelden sak å bli valgt til årets MANN. Jeg ser jo bladet på alle tannlegekontorer, sier han, og viser frem en tannløs kjeft.

– Hvem er det som har blitt kåret tidligere?

– Kristopher Schau vant i fjor (2007 red. anm.).

– Ja, han har gjort mye for å nå meg, i hvert fall. Særlig på Quartfestivalen. Men han var ikke på forsida?

– Nei, forsiden er dessverre forbeholdt kvinnene.

– Men da kan jeg jo ha på meg en parykk.

Munch og Hitler

Det er jazz på stereoanlegget og Pushwagner tenner en sigarett. På bordet står søt te og marsipankake.

– Det er bursdagen min i dag, sier han.

– Har du bursdag, spør fotografen.

– Nei, jeg bare tuller med deg, sier Pushwagner og dunker fotografen i siden med armen.

Han sitter på kanten av sofaen og gynger frem og tilbake når han snakker. Stemmen er lys og preget av et liv som har vart lengre enn mange andres like lange liv.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

– Hva husker du best fra 2008?

– Å se «Apokalypsen» samlet. «Apokalypsen» har jeg holdt på med siden 1973, og jeg er ennå ikke ferdig, men det er første gang jeg ser disse syv bildene samlet. Man får ikke noen forståelse av hvordan jeg ser verden om man ikke ser alt som en enhet, men siden jeg har fått frastjålet ting på forskjellige kanter har det vært vanskelig å få dette til.

– Kommer du til å bli ferdig med den?

– Ja, altså, hvis jeg fortsetter å leve som jeg gjør. Altså ikke røyke… hvor er pakken min?

Pushwagner strekker seg etter røykpakka.

– … og ikke drikke, og ikke leve et utsvevende liv, og ikke snu meg etter damer mer enn to ganger når jeg går ut av taxien, sier han.

– Men det er mange presedenser for at man må leve lenge med bildene sine. For eksempel Edvard Munch. Han ville ikke selge, og han ville ikke gi bort. Når bildene gikk til gallerier var det ikke for penger – det hadde han nok av – men han vurderte i stedet nøye hvilke folk som skulle få overta det han kalte sine «mentale barn». Dette var jo på slutten av livet da han var litt eldre, og den som fikk ham til å tenke slik, var selvfølgelig Adolf Hitler. Munch døde i fireogførti, og da var han redd for at maleriene hans skulle havne hos folk som ikke kunne ta vare på dem for ettertiden.
Der identifiserer jeg meg med ham. Nå prøver jeg å opprette en Pushwagner Foundation nettopp fordi jeg ikke vil at bildene skal havne i hendene på ulver, slår han fast.

Følte seg presset til å signere kontrakt

Det var Dagens Næringsliv som i slutten av april 2008 brakte historien om Pushwagner og hans tidligere medhjelper og manager Morten Dreyer frem i lyset.

Deres samarbeid varte fra begynnelsen av 80-tallet til slutten av 90-tallet, da Pushwagner var hjemløs og uten reelle holdepunkter i livet. Som et oppgjør for 400.000 kroner, som Pushwagner skal ha hatt i gjeld til Dreyer, skrev Pushwagner under på en kontrakt som ga Dreyer retten til å forvalte en livsproduksjon av kunst på mer enn 100 malerier og et par tusen silketrykk.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Ifølge DN mener Pushwagner han ble presset til å skrive under kontrakten i en periode av livet der alt ikke var på stell, og vil gå rettens vei for å få den annullert.

(Det ble avsagt dom i Pushwagners favør. Oslo tingrett bestemte at maleriene skal tilbakeleveres kunstneren og tilkjente ham en erstatning på én million kroner, red. anm.)

– Man vil bære nag dersom man ikke hevner seg, men jeg vil ikke hevne meg, for det gir dårlig økologi i huet og dårlig økologi i kroppen. Det som ligger meg på hjertet er ettertiden, sier Pushwagner.

– Derfor vil du heller lage Pushwagner Foundation for å verne kunsten for fremtiden?

– Ja, det er klart det. Jeg ville at du skulle si det. Dette året har betydd så mye for meg fordi allmennheten har kunnet nyte sluttproduktet av denne
lange prosessen, og da vil jeg gjerne bidra med å sikre det i stedet for at det havner på fyllinga. Pushwagner Foundation skal være en institusjon som også kan konservere og trygge sølvtøyet for ettertiden, for faen. En sivilisasjon uten kultur ønsker vi ikke, fordi kulturen minner deg og meg om at vi har et indre liv…

– …kan du slå av musikken, sier Pushwagner til fotografen, som er i ferd med å rigge til fotoutstyret i stua.

– Du kom jo tilbake i søkelyset med den reportasjen i DN ...

– Vent litt … det distraherer meg at de gutta der ikke er såpass våkne at de ser det derre hølet der, sier Pushwagner og peker på en glipp mellom et maleri og vinduet.

– Vi ordner dette på bildet, sier fotografen.

– Ja, det vil vise seg når jeg blar opp MANN… om jeg lever så lenge.

Verker godt gjemt over hele Norge

Deler av Pushwagners enorme produksjon har hatt en lei tendens til å forsvinne fra tid til annen. Noe har dukket opp igjen, men fortsatt skjuler det seg et ukjent antall verker på vegger, i kjellere og på loft rundt om i landet.

Delvis kan en klandre Pushwagners noe klønete og godtroende natur, men flere bilder er også solgt for en pils og noen tiere i en tid da Pushwagner ikke eide den nåla i veggen som bildene skulle henge på.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Nå ønsker han at folk som sitter på bilder tar kontakt, slik at han kan fotografere dem til sitt eget arkiv.

På slutten av 60-tallet samarbeidet Pushwagner og Axel Jensen om en bilderoman de kalte «Soft City». Pushwagner fullførte den i London, der han bodde sammen med sin første kone og sin eldste datter på midten av 70-tallet. «Soft City» forsvant også, men dukket opp igjen i et uthus på Nesodden i 2002. I juni ble den utgitt på No Comprendo Press, med stor suksess.

– Dette året har fått meg til å føle meg som Alexander Kielland-plattformen, som det tok så lang tid å få snudd. «Soft City» startet jeg med i 1968, og det fikk meg til å sette mennesker i andre rekke, og gjorde at jeg levde som en slags eremitt. Det har skjedd så mye i 2008. Først og fremst var det Berlin-biennalen, og det at «Soft City» ble nevnt som highlight der av New York fucking City… nei, i New York Times.

– Er det ikke litt spesielt at det blir mottatt så godt i USA, i og med at «Soft City» kanskje er en større kritikk mot USA enn for eksempel Norge?

– Ikke hvis du ser det som et speil av samtiden slik jeg har opplevd det. Det er ikke USA.

– Er det ikke det? Jeg trodde det.

– Det tror alle, det, men det får være din sak. Det irriterer meg å høre, det må jeg si. For 20 år siden hevdet Axel Jensen at «Soft City» er en universell satire. I Sovjet ble det ansett som en latterliggjøring av kapitalismen, mens de i Amerika ville se det som en latterliggjøring av det totalitære samfunn.

– Jeg tenkte kanskje mange trakk den konklusjonen at det gjelder USA, jeg.

– Det har jeg lagt merke til, og vet du hva man kaller det? Det er et syndrom! Akkurat som fugleinfluensa og Asiasyken. Det opptrer på forskjellige geografiske steder samtidig. Og alt tyder på at det slår inn her i Norge, siden dere tenker likt hele gjengen, for faen.

Stillhet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

– Hva tjener du i timen? Tenk at MANN sender en sånn type som deg.

Så spiser vi bløtkake og røyker sigaretter.

– Skal vi ta et bilde, spør fotografen.

– Den er god, sier Pushwagner.

– Men jeg må ta en pust i bakken siden han der har råkjørt meg.

Folk stjeler som ravner

Pushwagner leter etter solbrillene, og forteller at folk stjeler slips, skjorter og solbriller fra ham hele tiden. Han sier han tar det av seg når han danser.

– Hvordan synes du oppmerksomheten har vært rundt deg i det siste?

– Den har vært overraskende stor. Jeg er overveldet, og det gjør at jeg vil fortsette selv om jeg er i pensjonsalderen. Jeg er mer produktiv nå enn tidligere. Nå gjør jeg ikke annet enn å jobbe som en hest døgnet rundt – når jeg da ikke pusser tenna, smiler Pushwagner og viser nok en gang frem de tennene han ikke har.

– Jeg vil gjerne levere flere bilder og malerier i fremtiden fordi jeg har inntrykk av at det er interesse fra publikum i både Norge og utlandet. Ikke bare for å vite hvem Pushwagner er, men også for å se nye arbeider.

– Hvordan føles det endelig å bli anerkjent som kunstner?

– Jeg kan ikke bevege meg ett sted uten at en taxisjåfør som jeg aldri har sett før ruller ned vinduet og roper: «Stå på, Push! Du lager fine bilder». Det føles som om jeg har metamorforisert. Det vil si at du er blitt eldre, og plutselig forandrer deg mot det som kommer utenifra. Jeg er blitt sosial eiendom. Jeg satt utenfor Theatercafeen en lørdag ved tretiden, og da gikk det kanskje ti stykker forbi som nikket anerkjennende, og jeg hadde aldri sett dem før, sier Pushwagner.

Det er ikke mange år siden folk flest gikk over på den andre siden av veien når Pushwagner kom gående. I 1995 flyttet han ut fra sin andre kone og yngste datter til et liv på gata i Oslo. Han utviklet en avhengighet til amfetamin og ble et fast tryne på byens utesteder, der det hendte han gjorde opp for seg med tegninger. De gangene han ikke havnet på nachspiel og kunne slukne på sofaen, sov han i parkeringshus og ved varmeuttak.

Da Pushwagner i september ble tildelt Høstutstillingsprisen på 100.000 kroner minnet han Kristin Halvorsen, som åpnet utstillingen, om at hun ga ham en tier en gang på 90-tallet. Pushwagner sier han ønsker å komme i kontakt med folk som hjalp ham med mat og penger på den tiden.

Noen gode historier og en hemmelighet

HVA SKJER MED Hariton Pushwagner i 2009? Hvor går vi nå?

Pushwagner lener seg halvveis over bordet. Hendene gestikulerer som om han dirigerer et orkester.

– Når det gjelder 2009 er jeg ikke noen spåmann, og jeg kan ikke komme med noen dystre spådommer, men jeg kan si det på engelsk. Last words of Pushwagner: «Plant some seeds and pray for rain, perhaps it will rain a little pain. Only a catastrophe can change the human heart».

– Er det dine ord?

– Nei, det er Leonard Cohen, vel (riktignok med Pushwagners egne farger, red.anm.).

– Axel Jensen hang vel litt med ham i Hellas. Traff du ham også?

– Vi har blitt tatt bilde av sammen. Da så jeg ut som Reodor Felgen med Bergans Meis [ryggsekk, red. anm.] full av tomflasker jeg ikke ble kvitt, og skistaver og langrennsski. Det var rundt Dan Børge Akerø på lørdagskvelden. Dette var i 1988 i forbindelse med presentasjonen av plata «I’m Your Man», sier Pushwagner.

Rekonstruksjon: 13. februar 1988 ankommer han NRK-studioet idet dørene er i ferd med å lukkes. Han hiver seg ut av taxien og tomflaskene fra sekken faller i bakken. «Liker ikke dere også lyden av glass som singler», roper han uten å bli møtt med nevneverdig positiv respons. Pushwagner får sparket flaskene vekk, og klarer å krangle seg inn i gangen med to securitasvakter etter seg. Plutselig ser han Leonard Cohen fremfor seg. Han også med to securitasvakter. Pushwagner gjør seg klar til å hilse på Cohen.

– Men jeg så ikke at Tore Hansen… vet du hvem det er? Visesanger fra Fredrikstad… jeg så ikke at han sto bak meg med en blomsterbukett. Så holder Cohen på å le seg i hjel når han ser meg. Jeg skal ikke si hva jeg
sa til ham. Men jeg fikk ham til å le, sier Pushwagner.

– Sa du at du hadde vært sammen med Marianne, du også?

– Nei, det sa jeg ikke, men han visste hvem jeg var fordi han hadde sett verkene mine. Men poenget er at Se og Hør tok et bilde av han og meg, og jeg har ikke sett det bildet siden.

Pushwagner går frem og tilbake i stua. Han signerer «Soft City» til redaksjonen i MANN. Skriver «NO FLASHY WORDS» i permen.

– Er det noe mer du ønsker å tilføye?

– Jeg fortalte jo han fotografen en god historie i sted.

– Var ikke det en hemmelighet ‘a, spør fotografen.

– Jo, det stemmer. Jeg skulle bare sjekke, avslutter Pushwagner.

Denne saken ble første gang publisert 26/04 2018.