50 år siden Grytøya-tragedien
Per Tore (83) mistet kone og barn i ulykken. Han venter fortsatt på at staten skal ta ansvar og si «Beklager»
Piloten var full. Flyet krasjet. 17 mennesker døde. Blant dem familien til Per Tore Kristensen. I 50 år har de etterlatte ventet på at staten skal ta ansvar. En ny bok avslører Forsvarets dekkoperasjon og de pårørendes kamp for å få vite.
Utenfor døren stoppet en drosje. Ut av drosjen kom sognepresten i Sør-Varanger.
«Er det du som er Per Tore Kristensen?» spurte presten.
«Ja?»
«Ja, da har jeg dårlige nyheter til deg.»
Per Tore tenkte på faren sin, som hadde vært mye dårlig i det siste.
«Flyet har styrtet», sa presten.
«Flyet har styrtet?»
«Ja.»
«Var det under landing, eller var det under avgang, eller …?»
«Nei, det har styrtet i en fjellvegg utenfor Harstad.»
«Er det noen overlevende?»
«Nei.»
Per Tore Kristensen var akkurat kommet på nattevakt på E-stabens stasjon på Høybuktmoen utenfor Kirkenes.
Skydd ansvar
Slik gjengis Per Tore Kristensens opplevelse i den ferske boken om Grytøya-tragedien, skrevet av Trine Hamran.
I disse dager er det 50 år siden en militær Twin Otter-maskin dundret inn i det 796 meter høye fjellet Litjetussen på Grytøya i Sør-Troms.
Alle de 17 om bord mistet livet, flere av dem var barn, noen minutter over klokken halv fire om ettermiddagen den 11. juli 1972.
Blant de omkomne var Per Tore Kristensens kone Britt og deres to barn, Rakel og Øystein.
Han har senere aldri klart å forsone seg med det som skjedde.Særlig ikke med at det offentlige Norge aldri har tatt ansvar for ulykken eller gitt de etterlatte oppreisning.
– Det har vært tungt, jeg må si det. En slik hendelse er noe man aldri kommer over. Jeg har mistet respekten både for politikere, byråkrater og for rettsvesenet, sier 83-åringen til Vi Menn.
Kristensen bor i dag bor i Fauske i Nordland.
Les også (+): Grytøya: Torgeir (27) havnet i et forferdelig dilemma. Noen dager senere var han og 16 andre døde
Beruset flyger
På dagen 50 år etter at tragedien rammet, lanserer forfatter og journalist Trine Hamran sin bok «Grytøya-tragedien.»
– Holdningen fra staten har vært en stor tilleggsbelastning for mange etterlatte. Noen av dem har på egen hånd klart å forsone seg med det som skjedde. Andre har det ikke. Enkelte fikk livene sine ødelagt som følge av ulykken og behandlingen de fikk i ettertid, sier Hamran til Vi Menn.
Det var mye Forsvaret kunne snakket med de etterlatte om.
En rapport som ble utarbeidet etter ulykken, viste at major Sverre Knutsen, som også var sjef for 719-skvadronen i Bodø, hadde vært kraftig beruset da han tok av fra Kirkenes ulykkesdagen (Se Vi Menn, uke 36, 2018). Promillen var mellom 2 og 2.5.
Hele granskningsrapporten ble hemmeligholdt.
Offiserer og andre som mistet sin nærmeste, fikk ikke vite noe som helst om hva som hadde skjedd – bare at det hadde vært vanskelige værforhold og at Twin Otteren hadde fløyet for lavt.
Hele prosessen etter ulykken viser ifølge forfatteren at det er forhold som staten ikke ønsker belyst.
– Denne boken er både en beretning og en undersøkelse. Jeg viser hvordan staten har gått aktivt inn for både å hemmeligholde og tåkelegge det som skjedde. For de etterlatte som mistet sine aller nærmeste og kjæreste, har denne prosessen vært en ny krenkelse, sier Hamran.
Aller verst for dem som kjempet for rettferdighet, ble det at de måtte ta staten til retten, fordi det ikke var vilje til å finne en løsning i form av et forlik utenom rettsapparatet.
Trine Hamran er blitt personlig engasjert i skjebnen til dem som mistet sine i Grytøya-tragedien.
– Jeg mistet min mann i 2016, og ble enke bare 44 år gammel. I 2018 fant jeg en ny mann, han mistet sin far i Grytøya-ulykken. Han var så liten den gang at han ikke husker så mye av det hele. Men jeg har snakket mye med min svigermor, Aud, hun ble enke da hun var 33 år. Jeg tenkte jeg burde skrive om sorgarbeid. I stedet ble det denne boken, der jeg blant annet skriver om det å forsone seg med en skjebne, om den er aldri så vond.
Svikter tilliten
Trine Hamran sier hun har latt seg overraske over hvor steile fronter det har vært mellom det offentlige og de som ble rammet.
– Vi er oppflasket med tillit til systemet, at det offentlige er der for å hjelpe når det er nødvendig, sier hun.
− Men slik er det ikke. Vi har sett en rekke ganger at systemet ikke er godt nok rigget til å gjøre det riktige når systemet selv er årsaken til feil og problemer. Vi så det etter skredkatastrofen i Vassdalen, der Arne Pran var den eneste som viste vilje til å ta ansvar, vi så det etter flyulykken i Mehamn – og vi har sett det i denne saken, sier Trine Hamran.
Hun er dessuten helt sikker på at noe tilsvarende kan skje igjen, om myndighetene ikke vil lære av sine feil, men heller skjuler sine feiltrinn, og dermed svikte dem som blir rammet.
Les også: (+) Arvid, Ivar og tvillingene Agnes og Aslaug skulle bare ta en snarvei den vakre maikvelden – da skjedde det ufattelige
Hemmelig uten grunn
Hvorfor skulle for eksempel granskningsrapporten i 1972 skjules for alle dem som hadde mistet en far en kone, en bror – eller barn, fordi en pilot hadde vært beruset under flyvning?
Rapporten avslørte jo ingen forsvarshemmeligheter. Det eneste som ble avslørt, var lemfeldigheten i Luftforsvaret, mangelen på evne til å gripe inn overfor en offiser som åpenbart var uskikket til tjeneste. Systemet var mest opptatt av å beskytte seg selv.
– Men piloten hadde jo også pårørende?
– Ja, det var også en del av vurderingen. Men hans ektefelle hadde selv slått alarm, og de hadde også sluppet belastningen som den langvarige rettsprosessen førte med seg om en løsning hadde blitt funnet tidligere.
Hamran har møtt og intervjuet en rekke av dem som satt i ansvarlige posisjoner i Luftforsvaret og andre steder i Forsvaret på begynnelsen av ‹70-tallet.
Felles for dem er at de fortsatt forsvarer sine vurderinger og handlinger fra den gang, i alle fall offisielt.
– De holder på sitt utad. Men når jeg går dem litt på klingen, så sprekker de opp. De har to sannheter, en offisiell og en privat, forteller forfatteren.
− Jeg kan jo forstå dem, men det er litt merkelig å oppleve. De legger alt ansvar på Sverre Knutsen (flyveren), men sier jo også at det var mange som visste, men uten å gjøre det som burde vært gjort – fordi de hevder de ikke visste godt nok, sier forfatteren.
Bare én person med bakgrunn fra ledelsen i Luftforsvaret mener at de sviktet: Stein Erik Nodeland ble sjokkert da han mer enn 30 år etter fikk lese havarirapporten om hva som hadde skjedd.
– Det er fortsatt ikke for sent å rydde opp, sier den tidligere generalinspektøren. (Se egen sak)
Tapte rettssaker
Hamran går nokså tett inn på de to rettssakene de etterlatte var gjennom i sin kamp for rettferdighet. De etterlatte tapte begge gangene.
– Jeg mener jo at dommen i lagmannsretten ikke henger sammen med premissene. Staten vinner med sin beretning, blant annet fordi retten legger mer vekt på vitneforklaringene fra de ansvarlige i Luftforsvaret i 1972, og enn på de etterlattes vitner, sier Hamran.
Det aller mest sentrale stridstemaet er utvilsomt hvem som visste hva om major Knutsens alkoholproblemer – og hvem som gjorde, kunne gjøre, eller lot være å gjøre noe med dem.
Flere mente at Knutsen bare «var selskapelig anlagt,» mens andre skrev rapporter om ham og anbefalte ham frabeordret både som sjef for 719-skvadronen og som pilot på grunn av overdreven drikking.
Felles for de sistnevnte, var at deres rapporter og anbefalinger ble oversett. Ikke engang gjentatte advarsler fra Knutsens egen ektefelle, ble tatt hensyn til.
Les også: (+) Dag (64) var i godt humør og koste seg på restaurant i Strømstad. Det var siste gang noen så ham
Står på sitt
Innad i Luftforsvaret fikk flyulykken på Grytøya sitt eget hendelsesforløp. Flytryggingsinspektør Birger Martin Strand kalte senere håndteringen «en ansvarsfraskrivelse uten like».
Alf Granviken som i 1972 var gruppesjef i Luftforsvaret, var én av dem som i ettertid har bagatellisert Sverre Knutsens alkoholbruk. Selv i dag, 50 år senere, står han på sitt:
«Det ble sagt i rettssaken at alle visste, men jeg sa at jeg visste ikke! For det alle visste, var at han fløy i påvirket tilstand, ikke at han var et festmenneske.»
Granviken mente at de som visste at majoren fløy i beruset tilstand, burde ha varslet ham. For da ville han ha stoppet det.
Den militære granskningskommisjon etter ulykken viste liten interesse for pilotens drikkevaner. Kommisjonens leder Eirik Sandberg sa i et brev en snau uke etter ulykken at resultatene av blodprøvene fra Rettsmedisinsk institutt ikke var klare, men at «disse antas å være av mindre verdi».
27. juli var den foreløpige rapporten fra Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo klar. Prøvene viste at majoren hadde hatt en promille på mellom 1,5 og 1,8 da flyet havarerte, og det var «overveiende sannsynlig at avdøde var påvirket av alkohol ved dødens inntreden».
Les også: (+) Kapteinen på D/S Norge trodde passasjerene ville se den sagnomsuste øya – det endte med katastrofe
Tapte igjen
Severin Vikanes er direktør for juridisk avdeling i Forsvarsdepartementet, og sjef for juristene som behandlet kravene de etterlatte fremmet overfor staten.
I boken Grytøya-tragedien gir Vikanes et innblikk i hvordan myndighetene så på saken i forkant av rettsprosessene etter at havarirapporten ble gjort kjent i 2005:
Da Forsvarsdepartementet fikk greie på at «det erstatningsmessige økonomiske tap» var gjort opp i 1972 gjennom 20 000 kroner i engangserstatning fra Forsvaret, eller en privat forsikringsutbetaling, ble arbeidet stanset.
Hvis de etterlatte i tillegg til disse utbetalingene hadde fått en billighetserstatning, ville de ha kommet bedre ut enn andre som hadde fått tilsvarende oppgjør. Og det ville ikke vært rettferdig, hevder Vikanes.
– Så ble det fremsatt et krav om oppreisning, og det er jo uavhengig av om man har lidd et økonomisk tap, sier direktøren.
– Hvis staten skal utbetale en slik erstatning, må det identifiseres med noen som grovt uaktsomt har handlet – eller latt være å handle – på et meget høyt nivå − til statsråden personlig, hevder Vikanes.
Først da havarirapporten ble avgradert i 2005, mer enn 30 år etter hendelsene, skjønte de etterlatte omfanget av skandalen.
Etter flere års forgjeves forsøk på å nå frem med krav og ønsker overfor staten, gikk en gruppe pårørende til sak i 2009.
12 av de etterlatte etter passasjerer på flyet sto samlet bak søksmålet.
Kravet om oppreisning som de etterlatte satte frem, var basert på at flyverens foresatte ikke hadde grepet inn.
– Majorens foresatte har grovt uaktsomt unnlatt å handle og muliggjorde dermed hans dødsferd, hevdet saksøkernes advokat Arne Meltvedt.
Meltvedt understreket at søksmålet ikke bare dreide seg om penger. De etterlatte ønsket «ved dom å få fastslått hvordan de som følge av andres likegyldighet fikk ødelagt egne liv». Advokaten sa at staten åpenbart ikke ønsket at disse forholdene skulle bli belyst i retten, ettersom de primært ønsket at saken skulle avvises som foreldet.
Retten avviste at saken var foreldet. Utover dettok retten ikke de etterlattes krav og påstander til følge.
Byråkrati og Forsvaret
Forfatter Trine Hamran retter i første rekk sitt skyts mot byråkratiet, mot de mange ansiktsløse juristene i Forsvarsdepartementet som har sittet fast i paragrafer.
– Jeg har opplevd det offentlige systemet som et kaldt og kynisk system – i møte med ekte følelser og ekte fortvilelse. Jeg er rett og slett lei meg for at systemet ikke har tatt ansvar. At det aldri har vært vilje til å gi de etterlatte en unnskyldning og en billighetserstatning. Det skuffer meg, sier Hamran.
Per Tore Kristensen, som mistet kone og to barn i ulykken er mest skuffet over Forsvaret − der han selv for øvrig var ansatt det aller meste av sin yrkeskarriere.
– Fra ulykken skjedde i 1972, til jeg som den første fikk lese havarirapporten i 2005, hørte vi aldri ett eneste ord fra dem. Det var en minnegudstjeneste i Bodø en ukes tid etter ulykken. Etter det var det stille, sier han – og klarer ikke å skjule bitterheten.
− Juristene beskyttet staten
Én tidligere høytstående offiser i Luftforsvaret har mer eller mindre uten forbehold stilt seg på de etterlattes side.
Den tidligere sjefen for Luftforsvaret, Stein Erik Nodeland, mener det er uforståelig at ikke staten har evnet å finne en løsning som tilgodeser dem som mistet sine kjære i ulykken.
– Dette er en tragisk og trist sak. Og den er alvorlig, blant annet fordi de etterlatte overhodet ikke fikk vite noe om det som hadde skjedd, ikke før det var gått mer enn 30 år, sier Nodeland til Vi Menn.
Selv kjente han lite til saken før i 2005 da han satte seg ned for å lese havarirapporten.
– Det var for meg åpenbart at Luftforsvaret hadde et stort ansvar, og at det ville vært naturlig både med en unnskyldning til de etterlatte og til å komme til en minnelig ordning med dem, sier Nodeland.
Som generalinspektør for Luftforsvaret vitnet han til fordel for saksøkerne i Hålogaland lagmannsrett, og sa blant annet at ulykken skyldtes systemsvikt i Luftforsvaret.
Men hans syn nådde ikke gjennom hos dommerne.
Nodeland sa i sin forklaring at han i forkant av rettssaken hadde oppfattet at juristene i Forsvarsdepartementet hadde som mål å beskytte staten. De så utelukkende på de juridiske sidene av saken.
– Hele saken endte opp i en stram juridisk prosess der man glemte menneskene og de lidelsene som de var påført. Jeg har møtt noen av dem, og jeg vet at flere av dem har slitt i mange av de årene som er gått.
– Er det for sent nå, etter to dommer, å rette opp dette?
– Det er jo aldri for sent, det er alltid mulig å rydde opp i ting som er gjort feil hvis man ser saken i et annet lys. Det bør fortsatt være mulig å gjøre noe for dem som har vært utsatt for dette, sier Stein Erik Nodeland som forlot Forsvaret i 2010.
Denne saken ble første gang publisert 06/07 2022, og sist oppdatert 11/07 2022.
