Rammet av Alzheimer: Kurts oppførsel på hytta fikk Vivian til å forstå at noe var galt
Vivian og Kurt har i dag et utpreget praktisk forhold, men kjærligheten og nærheten merkes når Kurt fra tid til annen viser omsorg for Vivian.
Danske Vivian opplevde at hennes ektemann Kurt ble rammet av Alzheimers sykdom. I denne saken forteller hun sin historie med sine egne ord:
Kurt og jeg møtte hverandre midt i livet.
De første ti årene levde vi et ekte eventyrliv, der vi reiste til eksotiske land som Madagaskar og Tanzania, campet og sov i «shelters» rundt omkring i verden.
Vi hadde begge voksne barn, så det var rikelig anledning til å dyrke forholdet vårt.
For ti år siden begynte Kurt å forandre seg og bli mer glemsk.
Første gang jeg for alvor oppdaget at det var noe galt, var vi på hytta og hadde flyttet noen brusflasker fra ett sted til et annet – det kunne Kurt plutselig ikke huske.
Han begynte også å lage halvferdige løsninger på hytta når noe skulle repareres. Det hadde han aldri gjort før, så jeg ba ham gå til legen, for jeg var overbevist om at det var noe galt.
Legen var ikke særlig behjelpelig.
Han sa at jeg skulle slutte å fokusere på hva Kurt ikke kunne – og ba oss i stedet gå i parterapi. Jeg var målløs!
Heldigvis insisterte jeg på at Kurt ble utredet, og det viste seg at han var i et tidlig stadium av demensformen Alzheimers.
Siden diagnosen har Kurts helse blitt markant dårligere.
Han sliter både med korttidshukommelse, problemløsning og refleksjon, han er rom- og retningsforvirret, og så har han blitt psykotisk, noe som gjør at han til tider har vrangforestillinger.
Han ser skygger og mennesker som ikke er der. Da er det min jobb å berolige ham. Heldigvis har jeg jobbet hele livet mitt i psykiatrien, så jeg vet hvordan man håndterer det.
Kurts sykdom gjør at han ser meg som sin forlengede personlighet.
Han går i hælene på meg dagen lang når jeg er hjemme. Noen ganger holder jeg på å bli gal. Men så har jeg funnet et godt triks: Jeg strør perler utover gulvet, og så går Kurt i gang med å plukke dem opp, én etter én.
Det høres kanskje bisart ut, men akkurat nå er han i et stadium der han plukker opp alt fra gulvet – og det gir meg fred en stund.
Jeg kan godt snakke med Kurt om at det er vanskelig å være kaptein for to liv.
Når jeg gråter, trøster han meg og holder rundt meg. På et forunderlig vis har han fortsatt den emosjonelle siden sin, selv om han på andre områder har forandret seg markant.
Han er mer tiltaksløs og negativ og kan finne på å himle med øynene til meg – det ville han aldri ha gjort før i tiden.
Min kjærlighet til Kurt er fortsatt uendelig stor.
Jeg elsker ham like mye som før sykdommen. Men forholdet vårt har endret seg. Jeg er behandleren hans nå. Det er ikke lenger et likeverdig mann-kone-forhold, og vi har ikke noe seksualliv – det klarer jeg ikke med den rollen jeg har fått, og det er heller ikke noe Kurt tar initiativ til lenger.
Jeg prøver å holde fast i kjærligheten ved å gjøre «kjæresteting».
Gå lange turer på stranden og dra på parmiddager, akkurat som vi fortsatt reiser sammen. Nå er det bare i Europa, for jeg tør ikke være for langt hjemmefra hvis det skulle skje noe.
Vi snakker åpent om at det kommer en tid da Kurt må på sykehjem.
Men jeg gruer meg til den dagen. For jeg kan slett ikke forestille meg et liv her hjemme uten Kurt.
Han insisterer på at jeg skal få lov til å finne kjærligheten igjen når han ikke lenger «er» her – men det er en vanskelig tanke for meg i det hele tatt å tenke helt ut.
Jeg elsker Kurt inderlig, og han meg.
Vår kjærlighet er så dyptfølt at jeg holder sta fast i den så lenge det er mulig.
Denne artikkelen ble først publisert på alt.dk og er en redigert versjon.
