Unni fikk beskjed om at hun ville havne i rullestol som 60-åring. Nå er hun 98 og trener hver dag

− Krigen var forferdelig. Helt forferdelig.

98 år gamle Unni Traaseth fra Tønsberg sukker. Hun husker fremdeles mye fra okkupasjonen, og alt det vonde som skjedde.

− Jeg husker formaningene om «skutt blir den som …»

En av formaningene var «skutt blir den som har rød topplue». Hadde man rød topplue, så annonserte man motstand, forteller hun.

Unni ble født på Flisa i Østerdalen 17. april 1927. Moren var opprinnelig fra Nesbyen i Hallingdal, faren var fra Geiranger. Hun ble døpt Gunnhild, men ble kalt Unni som barn og det ble det sånn.

Faren var banksjef, og han fikk jobb på Voss. Foreldrene, storebror Per og Unni flyttet vestover da hun var to år.

− Men jeg snakket ikke nynorsk, for det var ikke fint den gangen, forteller hun.

Elsket skøyter

Unni serverer kaffe og forteller om barndommen på naturskjønne Voss. Unni drev med kunstløp, og om vinteren tok hun på seg krøllskøytene så ofte hun kunne. Sonja Henie var hennes store forbilde.

− Før bombingen bodde vi ved Vangsvatnet, så her sto jeg på skøyter og gjorde piruetter så ofte jeg kunne. Jeg var helt frelst, forteller hun.

En jul fikk Unni ekte kunstløpskøyter.

− Jeg ble så glad at jeg gjorde en piruett på gulvet i stuen – og da ble det riper, ler hun.

Så kom krigen. Unni var 14 år da familien mistet huset sitt. Alt ble brent, hjemmet deres ble borte. Skøytene også.

− Alt ble annerledes etter denne dagen.

Det rosemalte skapet

Et annet bilde fra krigen har også brent seg fast i hukommelsen, og det minnet plager henne den dag i dag.

− Jeg husker at vi gikk i ruinene i de humpete gatene. Så kom det russiske fanger fra en leir. De var utslitte og de var uten sko, til tross for at det var vinter. Så var det noen som kastet mat til dem, og de som bøyde seg ned ble skutt. Det var helt forferdelig. Jeg kommer aldri til å glemme det.

Det var vanskelig for familien å få husrom på Voss under krigen. Nesten alt var brent. Familien bodde derfor ulike steder disse årene.

Unni ønsker å vise frem et rosemalt skap som hun har i stuen. Etter at familiens hus brant etter bombingen av Vossevangen i 1940, sørget Unnis mor ekstra over et skap som hadde gått tapt. Skapet var arvegods fra hennes familie i Hallingdal.

Les også: (+) I nesten 80 år hadde søsknene fått være i fred i sin egen lille verden på gården øverst i dalen. Så skjedde det ufattelige

En tro kopi

Da 14 år gamle Unni gikk i ruinene for å se om noe var bevart, brant det fremdeles. Alt, foruten farens bankhvelv, hadde gått tapt. 

Men plutselig fikk hun øye på morens nøkkelknippe, og der var også ­nøklene til skapet som moren var så glad i.

Moren var aktiv i husflidsforeningen, og hun kom til å fortelle om nøklene som var funnet. Det viste seg at skapet hadde vært der til restaurering på Husfliden for noen år tilbake, og at han som hadde jobbet med det syntes skapet var så vakkert at han hadde tillatt seg å ta mål av skapet og tegne det i riktige farger.

− Mor fikk tilbud om at skapet kunne bygges på ny, etter eksakt samme mal. Og slik ble det. Så mor fikk tilbake skapet hun og hele familien var så glad i, forteller Unni.

Det ble satt inn en låsekasse som passet nøklene Unni hadde funnet.

− Dermed fikk vi tilbake en tro kopi av det nydelige skapet, og jeg fikk det siden med meg som arv etter mor, sier Unni og stryker hånden over det ­nydelige skapet.

Feiret freden

Frigjøringsdagen 8. mai 1945 husker 90-åringen selvsagt også godt.

− Det siste hjemmet vi bodde i hadde hage og veranda. Vi hadde det norske flagget klart og mor ville ut og feire. Men far var litt engstelig for å flagge for tidlig. Men så ble det erklært fred i Norge og da feiret vi, forteller Unni.

Hun hadde aldri drukket alkohol i hele sitt liv, men nå hadde hun fylt 19 år og fikk smake på litt under feiringen.

− Men det som skjedde var at jeg ble full og dagen etter skulle jeg opp i engelsk ­eksamen. Jeg fikk karakteren «någen» for første gangen i mitt liv, og det synes jeg var forsmedelig, for det hadde jeg ikke fått før.

Les også: (+) To spente gutter på åtte og ti skal få være med far i skogen. Høygravide Dagny vinker dem av gårde. Akkurat denne dagen skjer den fatale ulykken

Møtte Knut

Unni ga seg ikke av denne nedturen. Hun meldte seg opp på Universitetet i Oslo, gikk opp i engelsk og fikk laud.

− Jeg satt og skrev fra 9 om morgenen til 21 om kvelden. Det var 12 timer om Thomas Hardy. Jeg husker ikke så mye av innholdet nå, ler hun.

Her møtte hun også sin kommende ektemann, Knut. De møttes på dans like før jul i 1948, i vestibylen i hovedbygningen på Universitetet. Han studerte juss, hun engelsk.

− Vi så på hverandre og det sa «pang». Jeg skrev et brev til foreldrene mine, om at han skal jeg gifte meg med, samme hva dere sier, forteller hun.

Foreldrene hadde nemlig sett seg ut en annen svigersønn, men slik ble det ikke. Unni og Knut giftet seg i Roma i 1953, og bosatte seg så i Ålesund før ferden gikk til Tønsberg i 1960. Mellom 1955 og 1966 fikk de fem barn på løpende bånd: Lars, Martin, Tore, Hilde og Knut Thomas.

Travel tid

Unni, som også hadde rukket å gå på Norges idrettshøg­skole, fikk seg jobb på Tønsberg gymnas som engelsk­lærer.

Men det var travle dager med fem unger, hus og hytte både ved sjøen og på fjellet.

− Dette var jo andre tider, og den gangen var det ikke vanlig at menn trillet barnevogn en gang. Så alt falt på meg. Jeg ble det som kan kalles en «tradwife» og det synes jeg er flaut. Knut var en snill mann, og vi hadde det godt sammen, men han var en mann av tiden og dermed litt bortskjemt, ler hun.

Ektemannen gikk bort i 2021, etter å ha slitt med helsen en stund.

− Han fikk etter hvert veldig dårlig balanse, så han falt mye. Det var en strevsom ­periode, minnes Unni.

Les også: Helga er 89 år og student: Leser 170 bøker i året

Fikk rullestol-beskjed

Hun savner Knut, hver eneste dag. Og rundt halsen bærer hun i dag de to gifteringene deres i et sølvkjede. De fem barna har gitt henne ti barnebarn og tre oldebarn. Unni er fremdeles en aktiv dame, og er mye sammen med familien. Hun har også vært en aktiv golfspiller.

Unnis budskap er at man, til tross for helseutfordringer, bør holde seg aktiv. Selv har hun også hatt sitt å stri med når det kommer til helsen, men hun har aldri satt seg ned av den grunn.

Unni har hatt brystkreft, blitt operert i ryggen for spinal stenose, brukket benet og røket akillessenen. I tillegg har hun gått til behandling for et dårlig kne og hun har slitt med nevropati.

− Jeg fikk beskjed av legen om at jeg kom til å ende i rullestol da jeg var rundt 60 år, men slik ble det altså ikke. Jeg begynte å gå turer og ble en aktiv golfspiller. Og det er grunnen til at jeg ønsker å dele mitt budskap. Til tross for motgang og sykdom, så må man ikke gi opp. Trening er godt for det kognitive og det forebygger demens. Aktivitet er bra for både kroppen og hjernen, sier den spreke 98-åringen som etter møtet med Hjemmet skal til fastlegen for å fornye helseattesten for å kjøre bil.

Treningstime hver mandag

Men først skal hun til trenings-senteret Sporty Gressbanen i Tønsberg.

− Vær rak i ryggen og husk god holdning. Litt mer bakover, jeg holder deg, sier personlig trener Magnus Fjeller (30).

Hver mandag klokken 12 har han et oppdrag, litt utenom det vanlige. Da kommer 98 år gamle Unni til treningssenteret. Hun har trent med Magnus i over ett år, og de to har blitt gode venner.

− Magnus er helt fantastisk. Det er en velsignelse å trene her, smiler Unni.

− Vi er en god match, og det er så gøy for Unni responderer så godt på treningen.

De starter mandagen med en ukentlig oppdatering. Hvordan har forrige uke vært, og hvordan er kroppen nå? Så starter den times lange treningsøkten – med fokus på bevegelighet og styrke. Både strikk, vekter og egen kroppsvekt tas i bruk.

Trener hver dag

Magnus har en mastergrad i viktigheten av styrketrening for eldre, og han har flere pensjonister som faste besøkende. Unni er den desidert eldste, og treneren er imponert over pågangsmot og bevegeligheten hennes.

At hun har blitt så gammel som hun har, tenker hun er mye takket være daglig aktivitet – både for kropp og hode. I tillegg til å trene, løser hun kryssord og øver seg på franske gloser før hun legger seg. Og kanskje har hun arvet noe fra sin farfar, for han ble nesten hundre år.

− Han klatret i fjellene i Geiranger og var en skikkelig hardhaus. Foreldrene mine gikk derimot nokså tidlig. Faren min døde av hjerteproblemer da han var 65 år og mor døde da hun var 75.

I tillegg til treningen hver mandag, gjør Unni øvelser på hjemmebane. Hver morgen «sykler» hun med bena mens hun fremdeles ligger i sengen. Deretter går hun på badet og tar 20 tåløft og 10 dype knebøy.

− Det er så viktig. Jeg har alltid vært opptatt av å holde meg i form.