Vanskelig barndom
– Hjemme hos oss var mye på halv tolv, men jeg visste at jeg var velkommen hos naboene
Når Kristin Oudmayer tenker på barndommen, er det de åpne dørene til naboene hun husker best.
– Grünerløkka i Oslo var et spennende sted å være barn. Bygården vi bodde i, føltes som en familie. Vi hørte til, og jeg kjente på et stort og trygt fellesskap. Hjemme hos oss var mye på halv tolv, men jeg visste at jeg var velkommen til naboen når som helst, sier direktør i Unicef, Kristin Oudmayer
– Hos naboen ble jeg sett og hørt. Kanskje fikk jeg også middag en dag. Eller en brødskive i hånda, sier hun.
– Én som bryr seg kan være nok.
Alle kan bidra
Kristin Oudmayer ga i 2010 ut boka Fordi jeg fortjener det? – en bok om mobbing, håp og ansvar. Dagen etter lanseringen av boka, fikk hun drømmejobben i UNICEF Norge.
Hun skulle reise rundt på skoler i Norge og fortelle om programmet «Den Ene».
– Kjernen i programmet er at vi ønsker å formidle kunnskap om hva som gjør barn sårbare. Det handler om å be voksne være litt ekstra oppmerksomme, og vite hva de skal se etter. Slik kan de kanskje gi barna det de trenger, forklarer Oudmayer.
Les også: Jeg fikk aldri tid til å gråte ut
Vanskelig barndom
Kristin er overbevist om at egne erfaringer i barndommen har gitt grobunn for sitt engasjement for barn og unge i dag.
– Gjennom mine ti år i Unicef, har jeg møtt mange barn og unge som forteller historier om hvordan det at bare én brydde seg, gjorde at alt snudde. Det er noe å tenke på.
For Kristin ble de åpne dørene i bygården akkurat det friminuttet hun trengte. Et friminutt fra sitt eget ustabile hjem.
– Mine foreldre hang igjen i hippietida. På godt og vondt. Det var høye diskusjoner og stort samfunnsengasjement. Men det var også mye festing.
Leiligheten var alltid full av folk.
– På sofaen hadde vi stadig nye overnattingsgjester. Det var mange spennende mennesker å snakke med, men også veldig ustabilt for et barn. Jeg visste aldri helt hvordan leiligheten så ut når jeg sto opp om morgenen, eller hvem som var der.
Kristin lærte tidlig å tolke stemningen.
– Foreldrene mine hadde et turbulent forhold, som igjen gjorde livet uforutsigbart for meg. Jeg husker godt følelsen av å liste meg rundt. Pappa ble veldig høyrøstet og sinna når han drakk. Vi gikk litt på tå hev for ham, både mamma og jeg. Jeg været fort hvis stemningen hjemme var dårlig.
En kveld, da Kristin var syv år, kom bestefaren kjørende fra Lier. De pakket raskt bilen og kjørte fra bygården på Grünerløkka. Ved siden av henne i baksetet satt Kristins ett år gamle bror.
– Den kvelden vi flyttet fra pappa, har jeg klare minner fra. Pappa var ute. Bestefar, som jeg var veldig glad i, kom og hentet oss. Og så dro vi bare. Jeg kan huske at jeg satt i baksetet og følte meg skikkelig trygg og veldig letta. Jeg skjønte hva som skjedde, selv om jeg ikke har noen erindring av at noe ble forklart meg.
Les også: Skal jeg dø, mamma?
Følte seg annerledes
Familien flyttet til Tranby, like ved besteforeldrenes hus. Kristin hadde tilbrakt mange helger og ferier hos dem, og var godt kjent der.
Men følelsen av å være annerledes, kom umiddelbart.
– Vi flyttet til et lite sted, og jeg kjente med en gang at vi ikke hørte til der. At vi var annerledes. Jeg passet ikke inn, og det gjorde heller ikke resten av familien. Det var ikke så mange hippiemødre som var alene der på tidlig åttitall. Allerede da vi parkerte utenfor blokka der vi skulle bo, og steg ut av bilen med våre flagrende gevanter, vekket vi oppsikt. Jeg tenkte at vi så ut som et tilreisende sirkus.
Selv om livet til Kristin ble roligere etter at de flyttet fra byen, fikk hun nye bekymringer.
– På en måte var det en stor lettelse å komme seg vekk fra den store utryggheten jeg hadde levd med i så mange år. Men på den annen side, så mistet jeg også de åpne dørene jeg hadde vært vant til. Det ble roligere da vi flyttet, men jeg fikk også større bekymringer. Fordi jeg følte at vi ikke hørte til noe sted.
Kristin hadde gått noen måneder i første klasse på Grünerløkka skole da de flyttet. Følelsen av utenforskap fortsatte da hun begynte på den nye skolen.
– Jeg hadde langt, stort, krøllete hår, tennene på tørk og sikkert noen rare klær. Jeg fikk mange stygge kommentarer på utseendet mitt. I tillegg var jeg vant til å være mye sammen med voksne, så jeg var nok litt veslevoksen. Jeg stilte mange spørsmål lærerne ikke var vant til å få. Og jeg aksepterte absolutt ikke lettvinte svar.
– Jeg tror jeg ble oppfattet som litt utfordrende, smiler Kristin.
Les også: Cecilie trodde hun var i ferd med å bli gal
Stolt av mamma
I de ustabile årene fikk Kristin en innsikt i voksenlivet hun i ettertid har sett ikke alltid var så bra for henne.
– Jeg hadde en stor nærhet til mamma. Selv under de vanskelige årene, mens hun sto i alt trøbbelet med pappa, så klarte hun å ivareta nærheten til meg. Etter hvert har jeg tenkt at det kanskje ble litt vel nært, og at jeg ble hennes fortrolige på godt og vondt. Det har jeg vært veldig bevisst på etter at jeg fikk barn selv; at barna mine ikke skal være mine fortrolige på samme måte. Det skal være et tydelig skille på rollene mellom foreldre og barn. Det var ikke sånn at jeg tok ansvar for henne, men jeg ble tidlig involvert i ting i livet hennes som ikke jeg trengte innsikt i.
Kristin har ofte tenkt på valget moren tok ved å flytte fra Grünerløkka.
– Det var et viktig valg for hele familien. Selv om jeg kjeftet mye i begynnelsen, fordi jeg skulle ønske vi var som alle andre, så var jeg stolt av henne også. Mamma er fremdeles ett av de minst fordømmende menneskene jeg har møtt. Hun hadde rom for alle.
Les også: – Jeg har tenkt mye på om det var hans måte å ta farvel på
Stilte krav
Moren satte krav til Kristin. Selv om hun ble mobbet på den nye skolen, var det ingen unnskyldning for å bli hjemme.
– Mamma klarte å finne den gode balansen mellom det å gi meg masse støtte og omsorg når jeg trengte det, men også være tydelig på at hun forventet at jeg brukte det potensialet hun så i meg. Det har gjort at jeg som voksen har fått en stor tro på at jeg kan klare det meste. Det var aldri noe tema å legge seg til og synes synd på seg selv. Denne lærdommen har jeg tatt med meg videre til egne barn. Selv om det kan være tøffe ting i livet, så er det viktig å ikke gå i offerrolle-fella. Da blir man bare handlingslammet, og klarer ikke å bevege seg fremover.
– Det er ikke synd på meg; vi har alle vårt, tenker jeg, når livet butter imot.
Da moren til Kristin fikk tilbake overskuddet sitt, tok hun flere nye, viktige valg.
– Da tok hun en utdannelse, og meldte seg som leder for juniorklubben på Tranby. Gjennom det arbeidet måtte også de voksne forholde seg til henne på en annen måte. Og som det nære, lyttende menneske hun var, tok det ikke lang tid før hjemmet vårt var en naturlig møteplass for både store og små. Vi ble igjen et hjem der mange ønsket å være. Et hjem med en åpen dør, sier Kristin.
Les også: Som 14-åring vurderte Camilla å ta sitt eget liv. Da tok hun et valg som endret alt
Mange barn som strever
Gjennom sine mange reiser rundt i landet for Unicef, har Kristin fått stor kunnskap om norske barns opplevelser av å føle seg utenfor.
Mange barn og unge strever av ulike årsaker i hverdagen, uten at voksne tør å bry seg.
Av og til danner det seg en slags felles forståelse av at et barn er helt håpløst, og at det har dårlig innvirkning på klassemiljøet, for eksempel.
– Det barnet blir stemplet av uvettige foreldre. I stedet for å tenke: hva kan vi bidra med her? Hvordan kan vi endre og skape trygge møteplasser, både for dette barnet og fellesskapet rundt?
– Mange av oss ser det søkende blikket til det stille barnet som alltid går alene, eller urokråka som gjør hva som helst for å få en voksens oppmerksomhet. Vi registrerer det og synes kanskje det er vanskelig å forholde oss til. Neste tanke er gjerne at vi ikke kan gjøre noe med det. Det kan være fordi vi er redde for å blande oss for mye, eller fordi vi rett og slett ikke vet hvor utrolig lite som skal til for å utgjøre en stor forskjell, mener Kristin.
– Vi vil at voksne skal stoppe opp og tenke: Hva er det som ligger bak? Og at de skal kjenne at de kan bidra, uten å nødvendigvis å pådra seg veldig store forpliktelser. Det handler om de små møtepunktene, og forstå at man kan bidra med noe viktig der.
Denne saken ble første gang publisert 11/05 2020, og sist oppdatert 07/04 2022.
