Kaare lever med skrekk-sykdommen ALS: – Alt har bare blitt så vanskelig
På få måneder har den uhelbredelige sykdommen snudd opp ned på Kaare Sands liv.
Smilet er ukuelig, og de blå øynene glitrer, men kroppen har blitt tynn, og hendene kan ikke lenger gripe om en gitar og spille den irske folkemusikken og Bob Dylan-musikken, som de ellers har gjort i mange år.
Den profilerte danske TV-produsenten Kaare Sand har fått livet snudd på hodet etter at han merket de første symptomene på at noe var galt med kroppen.
Sommeren 2025 fikk han den endelige og fryktede diagnosen:
Han er rammet av den uhelbredelige muskelsykdommen ALS, som gradvis bryter ned muskelstyrken hans.
Det var et sjokk for mange da Kaare i mai i år fortalte om sykdommen i et stort intervju med Muskelsvindfonden og selv la det ut på sine sosiale medier.
Les mer om ALS: Dette er de første symptomene
Deltar i medisinsk forsøk
Men som en gammel TV-mann, som har fortalt andres gripende historier i store danske aktualitetsprogrammer, forteller han også om sin egen.
– Det er en så farlig sykdom at jeg må være helt åpen om den. Alle bør kjenne til ALS, og det burde vært mye mer forskning på det. Det forskes blant annet i Israel, men man har ikke funnet den endelige behandlingen og vet ikke hvordan det skal bekjempes. Jeg er veldig åpen, og jeg er med i et sveitsisk forsøk, der vi er 200 fra hele verden som får en type medisin i to år.
– Vi er inne i det første året med den riktige medisinen. Vi får se hva det bringer. Jeg har etter hvert sett mange mennesker som har ALS i et svært fremskredent stadium, så jeg vet hva som venter meg.
Artikkelen fortsetter under bildet:
Nordjysk ventil
Det danske ukebladet HER&NU møter Kaare hjemme i den hyggelige leiligheten i Hellerup, hvor han bor med kona Anne Dorte og hunden Terry. Paret har to voksne barn, Kira på 40 år og Pelle på 33.
– Vi har nettopp vært i sommerhuset vårt i Tversted i tre uker, og det var deilig. Jeg har en liten scooter der oppe som jeg kjører rundt på. Det er flott å kunne komme seg rundt med Terry. Vi har så mange søte naboer der oppe. Det er en «ventil» for meg å kunne dra dit, sier Kaare Sand med ru stemme og kremter.
– Det med stemmen er kraftig irriterende. Det er veldig typisk for ALS. Det starter med at man blir hes, og til slutt mister man stemmen.
Artikkelen fortsetter under bildet:
Intervjuet med Kaare fant sted noen dager før hans 70-årsdag, 5. august.
Selv om kreftene raskt tar slutt, skal den runde dagen virkelig feires.
– 70-årsdagen skal feires i to etapper. På selve dagen kommer alle vennene som har stått oss veldig nær gjennom hele livet. De som stiller opp når man er helt nede. I helgen kommer mesteparten av familien. Vi holder det her i leiligheten og får hjelp til matlaging, servering og opprydding. Det blir hyggelig.
Kaares bursdagsønske er beskjedent.
– Jeg ønsker meg at noen vil opptre for meg. Nå kan jeg jo dessverre ikke spille mer, ellers ville jeg ha spilt selv. Jeg spilte sist i Anne Dortes 70-årsdag i oktober. Da fungerte hendene fint. Men siden april har ALS-en vært virkelig aggressiv, og jeg har nesten ingen muskler i hendene nå. Så det blir dessverre uten meg på gitar. Det er litt en nedtur at jeg ikke kan spille mer. Og så ønsker jeg meg et riktig godt liv i den tiden jeg har igjen.
Artikkelen fortsetter under bildet:
Alt er vanskelig
Kvalme og kampen for å holde seg på beina fører til vekttap, men heldigvis er Kaare en kjemper som nok tar seg en gråtetur innimellom, men raskt kommer seg opp igjen og går videre.
– Det er dager hvor jeg er helt «fucked», men jeg har også veldig mange gode dager, hvor jeg kjører med Terry. Men alt har bare blitt så vanskelig. At man må gå med rullator og sitte i rullestol, men sånn er det bare. Det føles som å løpe et maraton hele tiden, for jeg bruker mye energi på å komme meg rundt.
Kaare har også fått søvnapné, og det betyr at han har behov for oksygenering av blodet.
– Jeg har vært på Rigshospitalet og har prøvd en NIV-maske som jeg kan sove med om natten. Jeg opphoper for mye CO2 fordi jeg ikke kan puste ordentlig. Masken virker helt fantastisk og gjør at jeg kan sove gjennom natten og har fått mye mer overskudd om dagen. Kvalmen er borte, og energien tilbake.
Kaare er svært realistisk når det gjelder sykdommen sin, og han deler også sine innerste tanker.
– Det er mye angst knyttet til sykdommen, for det ligger jo hele tiden i bakhodet: «Hva nå, og hva om en måned?». Og så er det angsten for å dø, som tankene kretser om. Men jeg synes likevel at jeg etter hvert har blitt bedre til å håndtere det. Til slutt blir man lam over hele kroppen og kan ikke røre seg, og der er jeg jo ikke ennå. Kroppen min er jo fortsatt i live, og derfor skal livet leves her og nå.