Roper varsko: – En glemt forklaring på at hele verden blir tyngre

Den ene er prisbelønt lege og professor. Den andre er lengdehoppmester og friidrettslegende. Mai-Lis Hellénius og Mattias Sunneborn kommer kanskje fra vidt forskjellige verdener, men hjertene deres brenner for det samme: folkehelsen.

Det var da Mattias for noen år siden ledet et folkehelseprosjekt i Region Stockholm at han for første gang hørte om livsstilsprofessor Hellénius.

– Hun er nummer én på området, fikk jeg vite. Jeg kontaktet Mai-Lis, og vi klikket med en gang. Siden den gang har vi møttes jevnlig og jobbet sammen med temadagen «Trappens dag», forteller han.

Mai-Lis og Mattias’ svært ulike bakgrunner viste seg raskt å være en styrke i samarbeidet. Hva har de så lært av hverandre? For Mattias’ del har den viktigste lærdommen vært at en altfor ambisiøs satsing ofte blir kontraproduktiv.

– Jeg kommer fra treningsverdenen, der terskelen ikke alltid er så lav. De første årene da jeg gjorde ulike helsesatsinger i samarbeid med bedrifter, hadde jeg et altfor tøft treningsprogram for de ansatte, med den følge at jeg ikke fikk med meg dem som virkelig trengte å bevege seg. Mai-Lis har fått meg til å forstå at det gjelder å senke terskelen og få bevegelse inn i hverdagen.

Til tross for sine fire tiår som forsker med fysisk aktivitet og kostvaner som spesialfelt konstaterer Mai-Lis at det fortsatt finnes hull i kunnskapsbanken hennes.

— Jeg har mye å lære av Mattias, særlig når det kommer til dette med å lage en plan og sette opp et konkret mål. Det er veldig vanlig at mennesker bestemmer seg for å endre livsstilen sin uten å vite hvordan de skal gå frem. Det varer kanskje i noen uker, men til slutt blir det som regel ikke noe av det.

Så lenge sitter svenskene stille

I boken Trappa opp din vardagsrörelse (Tukan forlag) forenes Mai-Lis og Mattias i den felles ambisjonen om å kurere vår tids store folkesykdom; stillesitting.

I boken viser de til en ny stor undersøkelse blant nesten 28 000 svensker i alderen 54 til 64 år, som viser at mennene sitter stille i snitt ti timer om dagen og kvinnene 9,3 timer.

Godt over halvparten av vår våkne tid tilbringer vi altså med rumpa på en stol eller i en sofa. Stillesitting risikerer å få ødeleggende konsekvenser for helsen vår.

— Det mest umiddelbare som skjer, er at vi blir trøtte, slitne og litt mer nedstemte. Risikoen for blodpropp øker også raskt når vi sitter mye, ikke bare i beina, men også i kransårene og hjernen. På lengre sikt går vi opp i vekt fordi vi forbrenner så få kalorier når vi sitter stille.

– Stillesitting er en glemt forklaring på at hele verden blir tyngre. Risikoen for muskelplager, depresjon, hjerte-karsykdommer, hjerneslag, type 2-diabetes, hukommelsesforstyrrelser, inflammatoriske sykdommer og minst 17 ulike kreftformer øker også. Ja, du hører jo hvor farlig det er, avslutter Mai-Lis oppramsingen sin.

Se video: Jenny Jenssen viser sine enkle favorittøvelser

10 knebøy hver gang

Selv har hun, som mange andre, en jobb som innebærer mye stillesitting. For å bryte opp de lange arbeidsøktene i sittende stilling tar hun ti knebøy minst én gang hver halvtime.

— Jeg kaller det å «gjøre en Kiruna». En gang da jeg foreleste i nettopp Kiruna, kom en sykepleier bort og fortalte at hun hadde møtt en svært gammel dame som var veldig vital. «Jeg vet hvordan man skal holde seg frisk og sterk», hadde damen sagt. «Hver gang jeg setter meg ned, så setter jeg meg ti ganger». Da lovet jeg meg selv at det skulle bli min bevegelsespause, og at jeg skulle kalle det å «gjøre en Kiruna».

Det siste året har Mattias innlemmet ti knebøy i morgenturen sin. Han mener at man allerede når man tegner kontorbygg, bør tenke på hvordan bygningen kan oppmuntre de ansatte til mosjon og bevegelse.

— Heisen skal skjules slik at den ikke er så lett tilgjengelig. Heis er for dem som ikke kan gå eller har tunge ting å bære. Hvis man er frisk, synes jeg at man bør ta trappen, sier han.

Fordeler med å gå i trappa

— Når man går i trapper, har man i en brøkdel av et sekund hele kroppsvekten på ett bein. Det er svært god styrketrening for lår og rumpe, som er våre største muskler. Samtidig er det også utmerket kondisjonstrening. De aller fleste, også en som er så veltrent som Mattias Sunneborn, blir litt andpustne når de går i trapper, forklarer Mai-Lis og marsjerer foran meg opp trappa.

Også det å gå ned trapper har en helsemessig verdi, forsikrer hun, og Mattias istemmer:

— Det er kjempebra fordi man da bruker litt andre muskler og stimulerer skjelettet. Beinhelsen er veldig viktig, spesielt i dag når vi som følge av all stillesittingen får svakere skjelett.

Mai-Lis og Mattias er enige om at trapper er et helt ypperlig treningsredskap for mennesker i alle aldre.

– Å gå i trapper krever verken forberedelser eller utstyr. At det ikke koster noe, er en annen fordel, ikke minst med tanke på at trening har blitt litt av et klassespørsmål. Dessuten finnes det jo trapper overalt, både inne og ute.

Brenner for folkehelsen

For å utfordre seg selv litt ekstra pleier den 1,87 meter høye Mattias å ta to trappetrinn om gangen. I 1991 brøt han som første svenske noensinne den magiske åttemetersgrensen i lengdehopp. Bragden ble senere fulgt opp med både VM-sølv og EM-gull.

Tre år etter at han hadde avsluttet elitekarrieren, bestemte han seg for å ta den opp igjen. I rundt 20 år nå har han vært en hengiven veteranidrettsutøver med per dags dato 56 internasjonale mesterskapsmedaljer. Antallet verdensrekorder er per i dag ni.

Grunnen til at Mattias, parallelt med veteranidretten, har engasjert seg i folkehelsen, er hans egen familiehistorie. Da han var 15 år gammel, tok faren Gunnar sitt eget liv.

Da Mattias litt over et tiår senere selv skulle bli far for første gang, døde moren Birgitta like brått og uventet av et hjerteinfarkt, bare 60 år gammel. Den samme sykdommen tok ytterligere 15 år senere livet av storebroren Michael, som ble 51 år gammel.

— Mamma og broren min hadde levd i dag hvis de hadde lest boka til meg og Mai-Lis. Begge beveget seg for lite og spiste usunt, blant annet mye mettet fett. Pappa ville ha fylt 91 år i forrige uke hvis han hadde levd. Jeg visste ikke at han slet med psykisk uhelse, men jeg tenker at også han ville hatt større sjanse til å få et lengre liv hvis han hadde trent mer.

– Når vi beveger oss, har vi det jo også bedre psykisk. At foreldrene mine og broren min er døde, kan jeg ikke gjøre noe med, men jeg håper at jeg kan hjelpe andre med å slippe å dø for tidlig ved å gi dem råd om mosjon og kosthold som de kan følge.

Trening og rutiner hjelper

Å miste tre familiemedlemmer for tidlig er en psykisk belastning uten sidestykke. Mattias tror at det i stor grad er takket være idretten at han har kommet seg gjennom tapene uten å knekke mentalt.

— Foruten selve bevegelsen i seg selv har de faste rutinene mine hjulpet meg enormt. Uansett hvilken ukedag det er, står jeg opp til samme tid, spiser den samme frokosten, går den samme lille morgenturen og følger det samme treningsopplegget. Man kan aldri stole på motivasjon. Hvis jeg bare hadde gjort det jeg følte for der og da, hadde jeg aldri vært der jeg er i dag.

– Noen ganger må man skrive ned hva man vil oppnå, og deretter lage en plan for hvordan man skal komme dit. Deretter gjelder det å følge den planen, med unntak av enkelte justeringer underveis.

I tillegg til kondisjonstreningen har Mattias økt hverdagsaktiviteten sin fra 6 000 til 8 000 skritt per dag. Litt motvillig må han likevel innse at Mai-Lis slår ham akkurat på dette området. Ambisjonen hennes er nemlig å ha et gjennomsnitt på 10 000 skritt per dag.

— Det var 70-årsgaven min til meg selv. Jeg føler at jeg har godt av det. I motsetning til Mattias er jeg lyststyrt når det gjelder trening. Jeg er for eksempel gal etter vanlig, tradisjonell mosjonsgymnastikk. I 44 år var jeg gymleder. Nå går jeg på Friskis & Svettis eller jogger et par–tre ganger i uken. I det siste har jeg til min store glede lagt merke til at mange eldre er der og styrketrener. Selv trener jeg litt styrke hjemme hver morgen. Mannen min Tommy, som er forsker innen de samme områdene som jeg, pleier å si at «tap av muskler stjeler den eldres frihet».

— Klokt! samtykker Mattias.

— Det handler jo ikke først og fremst om at man skal leve lenger, men om at man skal være sterk helt til slutt. Ellers mister man flere år der man ikke orker å vandre på Madeira og gjøre alle de andre morsomme tingene som man hadde ønsket å kunne gjøre i alderdommen.

Hverdagsmosjonens effekter

Hverdagsmosjon har lenge vært undervurdert. Moderne forskning har vist at én times gåtur forlenger livet med seks timer. Men hvor gode effektene av hverdagsmosjon enn er, finnes det også sterke vitenskapelige belegg for at høyintensiv trening er viktig som supplement.

— Det beste man kan gjøre mens man er ung og frisk, er å bygge opp en overkapasitet av kondisjon, muskler og styrke, fordi dette avtar med alderen. Her kan man dra i håndbremsen. Hvis man trener og anstrenger seg, kan man til og med bli sterkere når man blir eldre, påpeker Mattias.

Mai-Lis skyter inn at det samtidig er viktig å være ydmyk overfor at alle har ulike fysiske og psykiske forutsetninger. Og selvfølgelig inngår også vår genetiske arv i ligningen.

Det hun og Mattias vil med boken sin, er å inspirere leserne til å bevege seg mer og spise sunnere, ikke å komme med formaninger og vekke skyldfølelse. Derfor oppfordrer de også medmenneskene sine til å ha en tilgivende holdning til seg selv dersom de iblant skulle komme til å skli ut i helseforsettene sine.

– Å bryte en dårlig vane er veldig vanskelig. Hvis man glipper én gang, er det mange som tenker at det ikke fungerer og bare vil drite i alt sammen og gå tilbake til slik det var før. Da skal man være snill mot seg selv og tenke at det var en engangsglipp.

Sunne vaner

Har to så gjennomsunne mennesker som Mattias og Mai-Lis noen gang måttet bryte en dårlig vane, lurer jeg skeptisk på. Joda, viser det seg. Mattias, som nå går i bresjen for at vi alle skal innlemme minst 100 trappetrinn i dagsrutinen vår, tok lenge heisen på treningssenteret, helt til han innså at trappen ikke var et hinder, men en løsning i vår stillesittende tidsalder.

Mai-Lis på sin side hadde siden de lange journettene som lege på 1980-tallet lenge hatt uvane med å holde seg våken ved hjelp av en boks Coca-Cola Zero, fordi hun ikke likte kaffe.

– Det der ble slitsomt til slutt. Jeg måtte alltid forklare hvorfor jeg drakk cola. Og skulle jeg til et avsidesliggende sted, sørget jeg for å ha egne bokser med meg, noe som fikk meg til å føle meg som en misbruker. Da det kom en stor studie fra USA som viste at fosfor, som Coca-Cola Zero og andre coladrikker inneholder høye nivåer av, ikke er bra for nyrene, bestemte jeg meg for at det var på tide å slutte. Men det var virkelig ikke lett.

I stedet for en langsom avvenning valgte Mai-Lis en brå avskjed med drikken som hadde vært hennes følgesvenn i mer enn halve livet.

— Jeg tenkte: Ok, Mai-Lis, hvem er det som bestemmer? Du eller Coca-Cola? Så jeg sluttet tvert. Men jeg fikk jo selvfølgelig koffeinabstinenser og hodepine. Og i enkelte stunder kunne jeg bli kjempeirritert og føle at jeg bare måtte ha en boks. Men jeg tok ingen. Nå er det halvannet år siden jeg sluttet. I stedet for Coca-Cola Zero drikker jeg en kopp kaffe med melk hver formiddag.

Det eneste Mai-Lis fortsatt har en tendens til å overdosere i en alder av 72 år, er arbeid.

— Ja, jeg jobber for mye og sover periodevis for lite. Det er min absolutt vanskeligste uvane, innrømmer hun lett oppgitt.

Selv om hun jobber mindre enn for ti år siden, da arbeidstimene svært ofte kom opp i 80 i uken, har hun vanskelig for å trappe drastisk ned fordi arbeidet føles så meningsfylt og morsomt.

Mai-Lis og Mattias understreker at mange mennesker enten er underernærte eller på andre måter feilernærte, ofte knyttet til vår inaktive livsstil.

– En person som beveger seg mye, blir automatisk mer sulten og får derfor i seg mer næring enn en passiv person som blir mett mye raskere. Du kan ikke være kraftfull hvis du spiser lite mat, forklarer Mattias, som for øyeblikket prøver å lære en 87 år gammel kulestøter i treningsgruppen han leder, at hun må øke næringsinntaket for å få kula til å gå lenger.

For egen del er han nøye med å spise et variert kosthold, supplert med D-vitamin, omega-3 og noen andre vitaminer. Han og Maj-Lis er imidlertid enige om at man bør være restriktiv med kosttilskudd.

– Vi må begynne med å prøve å få i oss det vi trenger via maten, ikke gå omveien via kosttilskudd. Det er lett å få i seg for mye hvis man tar tabletter. Alle fettløselige vitaminer kan bli giftige i for høye doser fordi vi ikke kan tisse ut overskuddet. Det samme gjelder antioksidanter, som faktisk til og med kan være kreftfremkallende i virkelig høye doser, advarer Mai-Lis.

– Hvis du ikke begynner å gå 100 trappetrinn per dag, har vi mislyktes med dette intervjuet, legger han til med en latter.

Kim-André skulle få slankesprøyte, men forsov seg til legetimen. Nå har han gått ned 70 kilo