Marcus fikk hjerneslag

Marcus (7) er på skoletur da han plutselig blir syk

På sykehuset oppdager de en blodpropp i hjernen.

SYK: Marcus ligger på barneintensiven på Rikshospitalet. Han finner seg i undersøkelser, stikk og slanger, helt uten skriking.
SYK: Marcus ligger på barneintensiven på Rikshospitalet. Han finner seg i undersøkelser, stikk og slanger, helt uten skriking. Foto: Privat
Publisert Oppdatert

Elektriker Arne Myromslien er på jobb hos naboen da mobilen hans ringer. Det er tirsdag 13. juni 2017 kl. 09.45 på Kvikne i Nord-Fron i Gudbrandsdalen. Han fisker mobilen opp av lommen på den grå arbeidsbuksen og hører forundret at det er sønnens lærer.

Arne vet at Marcus (7) er på tur med klassen denne solskinnsdagen. Han blir ikke spesielt bekymret da læreren forteller at Marcus ikke er i form, at han hviler på en benk i gapahuken. Han har vondt i hodet og er kvalm.

Arne tenker at sønnen har fått omgangssyke og lover å hente ham. Han vet hvor gapahuken er, og det er bilvei nesten helt frem. Arne ser genseren med lysegrå og hvite striper da han ankommer gapahuken. Marcus sitter sammen med klassekameratene og spiser. Han har brødskiver med svartpølse i matboksen, og Arne vil la sønnen spise ferdig før han tar ham med hjem.

Hjerneslag

Normalt tenker vi på at hjerneslag rammer kun eldre mennesker, men hjerneslag rammer også babyer, barn og ungdom.

• Et hjerneslag inntreffer når blodstrømmen til en del av hjernen blir brutt.

• Det vanligste er at det oppstår en blodpropp i årene som går til deler av hjernen (arteriene). Dette kalles ischemisk hjerneslag eller hjerneinfarkt.

• En annen form for hjerneslag er når en blodåre sprekker, hjerneblødning.

• En tredje type hjerneslag oppstår når venene som fører blod vekk fra hjernen, tilstoppes. Trykket som her oppstår, kan hindre blod i å strømme til deler av hjernen. Dette kalles sinustrombose, og er årsaken til 1/3 av hjerneslagene hos barn.

Kilde:

Norsk forening for slagrammede, www.slagrammede.org

«Nå skal jeg kjøre deg hjem, så du får slappet av litt», sier Arne og går bort til sønnen.

Marcus nikker, pakker sammen matboksen og skal til å reise seg. Men bena svikter, og gutten kan ikke stå oppreist. Arne fanger ham opp i armene sine og bærer ham bort til bilen. Han undersøker begge leggene til Marcus. Kan han ha blitt bitt av huggorm? Han vet at huggormen kan være vanskelig å få øye på i lyngen i furuskogen. Men nei, det er ingen merker på bena til Marcus.

Blålys og sirener

Arne ringer legevakten på Vinstra. Der får han beskjed om å komme med én gang. Nå går Marcus’ øyne i kryss, og han klarer ikke å fokusere. Men han svarer greit på alt faren spør om. Med Marcus fastspent i passasjersetet på den hvite Toyota Hiacen kjører Arne rett til legevakten. Der venter legen, som tar Marcus inn til undersøkelser med én gang. Da legen ber Marcus løfte armene ut til siden, for så å peke på nesetippen sin, treffer han ikke.

«Marcus må på sykehuset», sier legen og rekvirerer ambulanse, som er på plass etter to minutter. Ferden går til Lillehammer sykehus med blålys og ulende sirener.

Les også: Livet med alvorlig syke barn

Engstelig mamma

Mamma Britt Unni Bilben er økonomimedarbeider, og er på jobb på Tinde i bygda Frya da mannen hennes ringer. Arne er rolig i stemmen da han forteller at Marcus er blitt syk på skolen, og at det er bestilt sykebil. Han har lite batteri igjen på mobilen, så samtalen blir kort, men Britt skjønner at det kan være alvor. Hjertet slår litt fortere. Det er lunsj på jobben, så Britt går ned til to kolleger som har dekket på. Hun forklarer situasjonen og reiser til sin mor på Vinstra for å avvente videre beskjed. På Vinstra går døtrene Vilde (11) og Ane (5) på skole og i barnehage. Barna blir hentet av andre, mens Britt blir hos moren. Aller helst vil hun kaste seg i bilen og kjøre etter Marcus og Arne. Men hun beholder roen så godt hun kan.

På sykehuset på Lillehammer blir det tatt både MR og CT av Marcus. Og selv om de ikke finner noe galt, sender legene bildene til Ullevål for en dobbeltsjekk. Der oppdager de en blodpropp i hjernen. De setter straks i gang såkalt actilysebehandling, som skal løse opp blodproppen. Klokken er blitt 13.45.

Luftambulanse rekvireres. Arne føler at sønnen er i trygge hender, og Britt får beskjed.

SAMMENSVEISET: Etter hjerneslaget til Marcus er det ekstra godt å kjenne på at de har hverandre. Her er hele familien samlet. Fra venstre: Vilde, Ane, Britt, Arne og Marcus med pus på fanget.
SAMMENSVEISET: Etter hjerneslaget til Marcus er det ekstra godt å kjenne på at de har hverandre. Her er hele familien samlet. Fra venstre: Vilde, Ane, Britt, Arne og Marcus med pus på fanget. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Alt skjer fort

Klokken 15.20 setter ambulansehelikopteret kursen mot Oslo. Arne har fått vite at de skal til Ullevål. Det er mye støy i helikopteret, og umulig å snakke sammen. Men etter noen minutter holder legen opp en lapp der det står RIKSHOSPITALET med store bokstaver. Der er et nytt team klare til å ta imot Marcus.

Nå går det i ett med undersøkelser, og Arne følger sønnen sin hele veien. Både far og sønn er rolige, og Arne er imponert over effektiviteten, dyktigheten og empatien til alle de møter på sykehuset.

Marcus finner seg i undersøkelser, stikk og slanger, helt uten skriking. Det eneste han klager over, er at han er sulten. Legene tør ikke å gi ham annet enn intravenøs næring, for Marcus har problemer med å svelge. Han har lammelser i hele høyre side. Sju år gammel og hjerneslag, Arne kan ikke tro at det er sant. Men han er klar til å kjempe kampen sammen med sønnen.

Les også: Mona og Arne mistet sin eldste sønn

Arne tar seg ikke tid til å spise, og oppdager ikke før utpå kvelden hvor sulten han er.

Marcus får eget rom på intensiven, der det sitter en sykepleier hos ham hele tiden. Da Marcus har sovnet, går Arne ned i kafeteriaen for å få seg litt mat. Det er 28 timer siden siste måltid. Han kjøper lader i sykehuskiosken, og tar en ringerunde.

Etter noen timer ringer de fra avdelingen. Marcus har våknet og vil at pappa skal komme. Gutten får veldig vondt i hodet, og det viser seg at en ny blodpropp løsner. Han forteller i etterkant om hvordan minst 20 mennesker står rundt og ser på ham, mens han er kvalm og klam. Marcus får allerede blodfortynnende medisiner, og det går bra med denne blodproppen også.

Legene vurderer operasjon, men kommer frem til at å løse opp blodproppene er det tryggeste.

Britt har holdt seg hjemme hos moren, mens hun hele tiden har nistirret på telefonen og ventet på flere beskjeder. Om kvelden kjører hun hjem til Kvikneskogen.

Hun sover ikke stort den natten. Mobilen ligger på nattbordet, og Arne ringer flere ganger. Da hun får vite at Marcus har hatt hjerneslag, føles det helt uvirkelig.

Neste morgen kjører Britt til Oslo. Broren hennes er med. Yngstejenta Ane blir hos en tante, men Vilde har insistert på å få være med til sykehuset for å besøke broren sin. Vilde sitter i baksetet og er redd.

Britt har lovet å ta med seg klær til Arne. Han føler behov for å få på seg noe annet enn elektrikeruniformen og vernesko.

Arne driver gård og vet at kyrne krever sitt, uansett hvor syk sønnen er. Naboen har allerede vært på gården og stelt med dyrene, og nå får Arne melding om at de vil ta seg av våronna også. Arne blir rørt over all omtanken det finnes blant menneskene i en liten bygd som Kvikne.

FIN FORM: Mamma Britt Unni Bilben (41) og pappa Arne Myromslien (38) er glade for at Marcus, som er blitt åtte år, får lov til å spille fotball denne sesongen.
FIN FORM: Mamma Britt Unni Bilben (41) og pappa Arne Myromslien (38) er glade for at Marcus, som er blitt åtte år, får lov til å spille fotball denne sesongen. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Godt å se mamma

Det er en sliten pappa som møter Britt og de andre i kafeteriaen om formiddagen onsdag 14. juni. Han viser vei opp til intensiven. Britt prøver å la være å se på de andre barna hun passerer, men rekker å tenke at her er det mange triste skjebner.

Sykepleieren som sitter hos Marcus, hilser på mamma, storesøster og onkel. Snart kommer også en nevrolog inn, som tar seg god tid til en logisk forklaring. Det er som om en tung byrde blir løftet fra Britts skuldre da legen sier:

«Marcus kommer til å bli helt frisk».

Britt skjønner ikke hvordan hun kan vite at gutten, som er skjev i ansiktet og delvis lammet i høyre siden, ikke skal få noen mén, men hun velger å stole på legen.

Familien får et lite rom med køyeseng og en madrass på gulvet, der de kan sove når de klarer det.

Torsdag morgen har Marcus mer kontroll på svelget, og aldri har brødskiver smakt bedre.

Britt, broren og Vilde reiser hjem igjen, men lørdagen drar hun tilbake til sønnen i Oslo. Denne gangen er både lillesøster Ane og storesøster Vilde med. Pappa bor på sykehuset med Marcus, som nå er flyttet til barneavdelingen. Her er det fint lekerom og mye å finne på. Marcus er en aktiv gutt, som gjerne vil ut i solskinnet. Men han får ikke lov til å gå, se TV, bruke nettbrett eller anstrenge seg. Foreldrene kjører ham i rullestol, og far bærer ham også ut på gresset, så han skal få kjenne hvordan solen varmer. Hele familien er samlet på den lille plenen, og de ser frem til at Marcus kan bli med dem hjem.

Les også: Jonathan ble diagnostisert med lungefibrose

Godt team

Da resten av familien reiser hjem søndag, blir Marcus og pappa igjen på Rikshospitalet. De har bedre tid nå, når det ikke er så mange undersøkelser hele tiden. De tegner og prater, triller turer med rullestolen og er sammen med andre på avdelingen.

Tirsdag 20. juni blir de med Helseekspressen tilbake til Lillehammer sykehus. Etter en uke på Rikshospitalet, synes Marcus at sykehuset på Lillehammer er lite. Dessuten må han jobbe mer der, for nå skal motorikk og balanse på plass igjen.

Da Marcus og pappa kommer hjem til Svenstad gård på St. Hansaften, står jubelen i taket. Sommerferien står for døren, og Marcus er nesten frisk. Men at han hverken får hoppe på trampoline, sykle eller spille fotball, synes Marcus er teit.

Han får besøk av ergoterapeut hjemme to dager i uken ut juli, for å tilrettelegge alt på best mulig måte. Og han trener hos fysioterapeut to dager i uken til september.

Marcus har fremdeles en tett blodåre i hodet, og i begynnelsen får han sprøyter med blodfortynnende medisin to ganger om dagen. Det er pappa som setter sprøytene. Marcus og pappa drar også på hyppige kontroller på sykehuset, for å sjekke at alt virkelig er så bra som det ser ut. Senere blir kontrollene mer sjeldne, men han må følges opp i mange år fremover.

En julihelg Arne er på telttur med barna pluss fetteren og hans to barn, ringer legen, som ikke er helt fornøyd med Marcus’ siste prøver. Han må ha mer medisin enn de vanlige engangssprøytene med blodfortynnende. Pappa Arne setter seg i bilen og kjører en time til Lillehammer sykehus den fredagskvelden. Der får han et lynkurs i å trekke opp sprøyter, og han får med seg nødvendig utstyr. Tilbake i teltet setter han en ny sprøyte på Marcus, og helgen og telt­livet fortsetter som planlagt.

Dette er en aktiv familie som ikke lar seg stoppe av noen utfordringer, og da vinteren kommer, er Marcus en av de mest aktive i slalåmbakken.

Bekymrer seg ikke

Norsk Ukeblad møtte familien igjen da en ny sommersesong sto for døren. Marcus gledet seg for nå fikk han endelig spille fotball igjen. Nå i vinter skal han stå på ski.

Hverken han eller foreldrene er redde for nye blodpropper, selv om de vet at det er en risiko for at det kan skje, på grunn av den tette blodåren.

– Man kan ikke gå rundt og bekymre seg for ting man ikke har kontroll over, sier Arne.

Familien føler seg godt ivaretatt av helsevesenet, og Marcus har for lengst gått over til å få blodfortynnende i tabletts form. Han suser fornøyd rundt på sitt elektriske balansebrett, som pappa kjøpte på en kontroll i Oslo i september, med tanke på at det ville være fin balansetrening.

Ingen vet hvorfor Marcus ble syk. Én teori er at han noen uker tidligere skadet hodet da han falt ned fra trampolinen og hodet smalt rett inn i et fuglebur som lå på bakken.

Nye leger, som leser journalen og ser på bildene som ble tatt av Marcus i juni i fjor, tror nesten ikke sine egne øyne når de møter denne hoppende, energiske åtteåringen. Britt og Arne er ydmyke og takknemlige for all hjelp de har fått, både på sykehuset og på hjemmebane.

– Folk har ikke visst hva godt de skulle gjøre for oss, sier Britt rørt.

– Maken til snille naboer, familiemedlemmer og venner tror jeg ikke finnes.

Britt og Arne håper åpenheten rundt Marcus’ sykdom kan hjelpe andre foreldre om de kommer i en tilsvarende situasjon. Marcus er en gutt som gir alt i det han gjør. Slik var det i opptreningsperioden også. For selv om han var delvis lam, har han trent iherdig, og nå kan Marcus gjøre akkurat det samme som kompisene gjør.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning