haakon døde av mdma

Mona og Arne mistet sin eldste sønn

Dagen da alt ble forandret

HAAKON DØDE AV MDMA: Mona og Arne Bratland opplevde alle foreldres mareritt og mistet sin sønn til det narkotiske stoffet MDMA. Nå ønsker det å fortelle sin historie. Foto: Charlotte Wiig
HAAKON DØDE AV MDMA: Mona og Arne Bratland opplevde alle foreldres mareritt og mistet sin sønn til det narkotiske stoffet MDMA. Nå ønsker det å fortelle sin historie. Foto: Charlotte Wiig
Publisert Oppdatert

I september 2017 opplevde Mona (45) og Arne (54) Bratland alle foreldres mareritt.

Dagene er tøffe, men de har bestemt seg for å dele historien om den gode gutten deres, og det fatale valget han tok. Kanskje de kan advare noen.

Haakon (21) døde i september i fjor etter å ha prøvd det narkotiske stoffet MDMA på en ferietur til England.

Ukebladet Hjemmet blir bedt inn til kaffe og vafler. På veggene i stua henger flere bilder av en smilende familie på fem. Mona og Arne sammen med eldstesønnen Haakon, datteren Kirsti (21) og yngstemann Petter (17). På kommoden enda et bilde av den lysluggede gutten Haakon. Et stearinlys er alltid tent ved siden av bildet.

Jeg ber dem fortelle om Haakon. Øynene deres lyser opp et øyeblikk.

Monas Blogg

Monas Blogg har Mona Bratland skrevet om sorg og savn, hverdagen og mye mer siden sønnen døde høsten 2017.

På Facebook-siden Fra Dobbel A til Å ønsker Mona og Arne å informere om narkotikabruk blant unge, som ikke er en del av de tyngre rusmiljøene.

Godgutten Haakon: 10 år gammel, her på stranda. Foto: Privat
Godgutten Haakon: 10 år gammel, her på stranda. Foto: Privat

– Haakon var en lun og varm person med en svært stor rettferdighetssans. Han hatet å se at noen ble urettferdig behandlet. Haakon var så åpen og glad. Vi kunne snakke sammen om alt.

Plaget på skolen

Mona forteller om en gutt som vokste opp i Malvik ved Trondheim, senere Stjørdal, med sine to yngre søsken. Han var født sent på året og begynte på skolen allerede som femåring. De første halvannet året på skolen ble tøffe for den lille gutten.

– Ingen av våre barn har gått i barnehage. Det var mange barn som var hjemme i området der vi bodde, så det sosiale var ikke noe problem. Men Haakon hadde mye energi, og han var nok litt for umoden til å bli satt ved en pult med beskjed om å følge med på tavla.

I tillegg ble Haakon en tilfeldig utvalgt hakkekylling av en gutt i klassen. Han var en sterk leder og fikk de andre med seg. Haakon ble både slått og sparket. Han var så redd. Mona måtte kle på de to minste og følge ham til skolen hver dag. Så måtte hun innom i storefri, før hun hentet ham da skolen var slutt. Det endte med at familien flyttet, og Haakon byttet skole. Det var redningen.

– Men det er klart, det var en utrolig vanskelig skolestart.

– Bar Haakon med seg den sårbarheten videre i livet?

Arne rister på hodet.

– Nei, det gjorde ham sterk. Og det var nok også med den erfaringen at rettferdighetssansen hans ble så skjerpet. Han var veldig opptatt av at alle rundt ham skulle bli behandlet skikkelig.

– I ettertid var han til og med så raus at han sa at han ønsket den verste mobberen alt godt. Det sier noe om hvordan Haakon var, legger Mona til.

Da Haakon skulle begynne på ungdomsskolen, flyttet familien til Svelvik, en liten bygd utenfor Drammen. De hadde da bodd to år i Vardø. Det ble en ny, brå overgang for den unge gutten.

– Vi hadde bodd på steder der motepress ikke var en del av miljøet. Det første halve året for Haakon her ble beintøft, uten at vi skjønte hvorfor. Men det løste seg på en enklere måte enn vi trodde, selv om det kostet en del, bokstavelig talt. Vi var vant til at en T-skjorte var en T-skjorte. Men vi måtte la det stå til og bla opp litt mer. Det var verdt det, vi fikk tilbake den glade gutten vår.

Les også: Sorgen som ikke ville komme

Glad i spill

Årene som fulgte beskriver ekteparet som noen av de beste. Døra var alltid åpen for vennene til Haakon. De to siste årene på ungdomsårene flyttet noen av dem nærmest inn hver fredag. Sent søndag kveld dro de hjem til seg selv. De kalte huset for sitt andre hjem.

Glad i spill: Haakon i spillmodus. (Foto: Privat)
Glad i spill: Haakon i spillmodus. (Foto: Privat)

– Det var aldri noe bråk med dem. De var mye på rommet og drev med spill på nettet. Og selv om vi gjorde slik foreldre gjerne gjør, nemlig maste på at de skulle komme seg ut litt, var stemningen alltid god. Satt vi og så på TV, kunne gjerne en av kameratene komme ned å se litt sammen med oss, selv om Haakon ble sittende igjen på rommet. Det var en herlig tid.

Spillingen til Haakon var ofte kimen til konflikter. Mona laget lister over ting som skulle gjøres før spilletid. Hun sørget til og med for at Haakon måtte selge datamaskinen han hadde bygget selv. Mona så raskt resultater.

– Han var faktisk mer ute etter at den var solgt. Jeg opplevde ham som mer fornøyd uten all spillingen. I den korte tiden det varte.

Haakon kjøpte seg en ny spillmaskin. Det foreldrene ikke visste var at den unge gutten var blant Europas ti beste i et av de største spillene, World of Warcraft. Gjennom spillet hadde han fått venner fra hele verden.

– Det at Haakon kalte dem venner, skjønte vi ingenting av før etter at han døde. En ung gutt fra Stockholm hadde hatt daglige samtaler med Haakon i over to år. Han kom i begravelsen. De hadde aldri møtt hverandre. Dette var en ny verden for oss. En verden vi ikke kjente til, sier Arne ettertenksomt.

– Jeg har angret på mange ganger at jeg kjeftet så mye på grunn av spillingen. Gå ut og vær sosial, sa jeg. Ja, men jeg er sosial, svarte Haakon.

Les også: Helene vil alltid være som et barn

Endelig russ, 2014: Haakon gledet seg skikkelig til russetiden. (Foto: Privat)
Endelig russ, 2014: Haakon gledet seg skikkelig til russetiden. (Foto: Privat)

Forelsket

Etter videregående var den unge mannen skolelei og jobbet to år i butikk. Men tiden bak skjermen hadde gjort ham interessert i grafisk design. I tillegg til at det var innenfor interessefeltet hans, hadde han et talent. Haakon søkte seg inn på Høyskolen Christiania i Trondheim.

– Alt falt på plass. Haakon følte han hadde havnet på helt riktig sted. Han trivdes både med studiet og med å bo i Trondheim.

Året etter at Haakon bosatte seg i Trondheim, flyttet lillesøster Kirsti etter. De var nære venner. Kirsti skulle begynne på NTNU.

– Haakon gledet seg så enormt til Kirsti skulle komme til Trondheim. De fikk bare halvannen måned sammen, gråter Mona.

Gjennom spillet World of Warcraft hadde Haakon også blitt kjent med en engelsk jente. De ble nysgjerrige på hverandre, og samtalene ble mer nære. Haakon drømte om en tur til London. Han kjente en gryende forelskelse i magen.

– Haakon levde bare på studielån, så en flybillett til London var ikke aktuelt. Jeg visste hvor dårlig råd han hadde, så etter en lønningsdag sendte jeg ham fem hundre kroner. Jeg ville han skulle gå ut og handle noe godt til helgen.

Men Haakon kjøpte en flybillett for pengene fra Mona. Han ringte gledestrålende og fortalte det. Mona ble så glad av å høre på den ivrige stemmen i telefonen. Haakon hadde ikke hatt kjæreste før. Etter kort tid i England forandret både Haakon og den unge jenta sivilstatusen sin på Facebook. De hadde blitt kjærester.

Les også: Fostermor Kari ble redningen for Therese

Natten ingen glemmer

Vi nærmer oss det forferdelige døgnet. Det startet med et ubesvart anrop midt på natten på Monas mobil. Hun hadde mobilen på lydløs og hadde ikke hørt den ringe. På mobilen lå også en beskjed fra Kirsti. Hun hadde fått noen oppringinger fra den nye kjæresten til Haakon i løpet av natten. Hun hadde snakket usammenhengende, og det var mye bråk i bakgrunnen. Kirsti skulle tidlig på skolen og ba jenta slutte å ringe. Hun skrudde telefonen på lydløs. Da søsteren våknet, lå det en beskjed på telefonen. «Jeg er bekymret for Haakon,» sto det.

– Vi prøvde å forholde oss rolige da vi hørte om beskjeden Kirsti hadde fått. Men vi hadde en ekkel følelse. Haakon hadde aldri vært typen til å tulleringe hjem når han var fest. Vi prøvde flere ganger å få kontakt med ham men fikk ikke noe svar. Følelsen av at noe var galt satte seg fast, og pulsen steg.

UD ringte da Arne var på vei til jobb. Beskjeden var kort: Haakon lå på sykehuset i Essex og tilstanden var alvorlig. Arne snudde bilen og dro hjem. Han hadde fått nummeret til sykehuset Haakon lå på. Både Mona og Arne hadde trodd Haakon hadde vært utsatt for vold, at det var derfor han var skadet. Da de fikk beskjed om at det var narkotika, og at situasjonen for Haakon var livstruende, kunne de ikke tro det var sant.

– Jeg sto på kjøkkenet, og all kraft forsvant fra beina mine. Jeg datt rett ned. Arne løftet meg opp og sa: Nå må du være sterk, Monamor.

Det ble bestemt at Mona skulle reise. Underveis vekslet hun mellom full panikk og redsel. Hun snakket med Haakon inni seg. Sa han måtte holde ut. At hun snart skulle komme. At han skulle bli med hjem igjen. I Svelvik hadde Arne fått ny beskjed fra sykehuset. De trodde ikke Haakon ville overleve. Tanken på at Mona ikke ville rekke frem i tide, gjorde ham skrekkslagen.

Det siste døgnet

Mona ble fulgt inn på sykehuset av taxisjåføren.

– Skjønner du alvoret? spurte hun som møtte meg på intensivavdelingen.

Da Haakon kom inn på sykehuset, var han bevisstløs, med lavt oksygeninnhold i blodet og hjertesvikt. Han ble lagt i koma.

– Sykepleieren åpner døra, jeg ser ikke ansiktet hans. Men jeg kjenner igjen det korte, blonde, strie håret hans. Jeg holder det ikke ut, kan ikke tro at det er ham. Jeg spør om jeg kan få gi ham en klem, og endelig kan jeg holde rundt ham med klemmer og kyss og fortelle ham at mamma er her. Men han er så kald! Jeg prøver å varme ham, sånn som man gjør med små barn når de mister vottene sine på vinteren. Det hjelper ikke.

Mona gråter høyt. Arne holder rundt henne. Han har dårlig samvittighet for at han ikke var der sammen med dem. Mona sier hun ikke kunne ha vært hjemme og gjort det som Arne gjorde, støttet de to søsknene og samtidig tatt imot alle de hysteriske telefonene fra Mona.

– Jeg ble tatt inn på pårørenderommet, og legen sa at ”nå er hjertet hans så svakt, at vi ikke kommer til å starte oppliving hvis hjertet hans stopper”. Da ble jeg helt hysterisk, det var noe som kom langt innenfra, et slags urinstinkt. Jeg ble så sint, dro ham i skjorta, skrek til ham. Jeg er egentlig ikke en sånn type. "Det går ikke, det er ikke sant. Dere kan ikke gi ham opp", brølte jeg.

– Vi må stoppe tiden, sa jeg til meg selv. Jeg tryglet Haakon om et livstegn. Hadde jo hørt det med at hørselen forsvinner sist. En gang da jeg snakket med Arne i telefonen, la jeg røret inntil øret til Haakon. Arne fortalte hvor høyt han elsket ham. Da jeg tok vekk telefonen, lå det en liten tåre i øyekroken til Haakon. Mange vil kanskje hevde at den tåren ikke betydde noe. Men jeg tror at han signaliserte noe. Jeg tror han visste at jeg var der.

Døgnet på sykehuset gikk altfor fort og sto samtidig stille. Da Mona hadde tatt innover seg at Haakon kom til å dø, ba hun om å få ham i armene sine.

– Jeg har båret ham frem, holdt ham i armene da han kom til verden. Da ville jeg også holde ham i armene når han reiste. Jeg holdt hånden på brystet hans og kjente hans siste hjerteslag.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning