gravid og kreftsyk

Kristine har brystkreft. Så blir hun gravid

Kristine og Raymond måtte ta et valg.

Foto: Marta Øgaard
Publisert Oppdatert

Kristine var kreftsyk, da hun plutselig oppdaget at hun var gravid. Skulle hun utsette behandlingen og bære frem barnet? Eller skulle hun velge det bort?

En oktoberkveld i 2016 står Kristine Nordby (31) fra Bønes i Bergen foran speilet på badet. De yngste barna har nettopp lagt seg for kvelden, og hun nyter stillheten i huset.

Plutselig blir hun oppmerksom på en kul rett over høyre bryst. Den er så tydelig, og tanken om at det sikkert må være kreft, slår henne. Hun blir ikke ordentlig redd, men kjenner mer på en følelse av oppgitthet.

Der og da bestemmer hun seg for å holde dette for seg selv frem til hun har vært hos legen. Hun ønsker ikke å uroe samboeren Raymond (35) og de tre barna hennes Emil (16), Eline (9) og Ella (7) unødvendig. Heldigvis får hun time til undersøkelse få dager senere.

I mer enn halve livet sitt har Kristine slitt med en alvorlig spiseforstyrrelse. Da hun var 12 år, tok faren hennes livet sitt. Da hun var 20, døde moren av kreft. I sitt stille sinn tenker hun at hun har møtt på mer enn nok motgang i livet.

Samtidig lurer hun på hvordan hun skal klare å formidle dette til samboeren Raymond og barna hennes. Hvordan vil de komme til å ta det?

Les også: 9 symptomer på brystkreft du oppdager selv

Frykten blir reell

Etter et besøk hos fastlegen blir hun raskt henvist til brystdiagnostisk senter ved Haukeland sykehus.

Det tar ikke lang tid før det viser seg at frykten hun har kjent så sterkt på, er reell og diagnosen er et faktum.

Raymond er med henne den dagen hun ligger på benken under en ultralydundersøkelse av brystet, og hun spør legen om de hadde fått svar på biopsiene de hadde tatt noen dager tidligere. Legen svarer «ja, det er kreft du har». Raymond sitter på en stol litt bortenfor henne. Å få høre ordene «du har kreft» føles uvirkelig.

Kristine lytter til hva legen sier, men hun føler på en måte at dette ikke angår henne. All informasjonen om cellegift, strålebehandling, operasjon og bivirkninger kjennes for overveldende.

Etterpå går Kristine og Raymond opp i kafeen, men snakker lite om det den dagen. Midt oppi alt klarer Kristine på en måte å beholde en slags ro og tenke praktisk. Via Kreftforeningen bestiller hun omtrent alt som finnes av bøker og informasjonsbrosjyrer. Hun bestemmer seg raskt for å være åpen, og informerer de ansatte på skolen og i barnehagen hvor barna går. Å fortelle det til barna går bedre enn hun har fryktet, selv om det selvsagt er fryktelig tungt.

Tøff behandling

Fra Kristine får diagnosen går alt veldig raskt. Før operasjonen blir hun bedt om å fylle ut et skjema med opplysninger om egen helse. På et av punktene må hun krysse av for at hun ikke er gravid. På dette tidspunktet har hun brukt hormonspiral i flere år, og tanken på en mulig graviditet streifer henne ikke.

Lettelsen er stor da kreftkulen i midten av oktober blir fjernet, og det viser seg at det ikke finnes noen tegn til spredning. Hun kjenner seg i god form, og får reise hjem til familien allerede samme dag. Samtidig får hun beskjed om å forberede seg til den kommende kreftbehandlingen som ligger foran henne.

Tanken på å miste håret som følge av cellegift og strålebehandling, gjør henne trist. Det fine lange håret som hun har spart så lenge. Hva om Raymond ikke vil like henne lenger? Denne frykten viser seg heldigvis raskt å være helt ubegrunnet, og samboeren er under hele sykdomsforløpet oppmerksom og flink til å forsikre henne om at han elsker henne akkurat slik som hun er.

Vissheten om at hun kan bli steril er likevel tung å bære. Selv om både hun og Raymond har barn fra tidligere forhold, har de et sterkt ønske om å få et felles barn.

Først da det viser seg at det dreier seg om en aggressiv form for brystkreft, går det for alvor opp for Kristine at hun faktisk er veldig syk, og i realiteten kan dø av denne sykdommen slik hennes egen mor og flere andre i familien hennes har gjort. Raskt tar hun en avgjørelse om ikke å la den tanken plage henne altfor mye, men i stedet ha fullt fokus på behandlingen og ta en dag om gangen.

Raymond står støtt ved hennes side. Til tross for den alvorlige situasjonen, opplever de at de har veldig mange fine og nære øyeblikk sammen som er preget av både prat og latter.

Les også: Kjetil ble impotent etter prostatakreft

TØFF BEHANDLING: Kristine får cellegiftbehandling kort tid etter hun har funnet ut at hun er gravid. Tross all usikkerhet, prøver hun å være positiv og holde motet oppe.
TØFF BEHANDLING: Kristine får cellegiftbehandling kort tid etter hun har funnet ut at hun er gravid. Tross all usikkerhet, prøver hun å være positiv og holde motet oppe. Foto: Privat

Et sjokk

Like før jul får Kristine den andre dosen med cellegift. Følelsen av tretthet er ofte til stede, og soppinfeksjonen i munnen gjør det vanskelig å spise. I denne perioden er barna hos pappaen sin. Savnet er selvsagt sterkt, men morsfølelsen sier henne at de har det bedre der.

I romjulen kjenner hun på at noe er galt med magen. En urinveisinfeksjon forsvinner ikke, og det kjennes en hard kul nederst på magen. Legen beroliger henne med at den kjennes helt normal ut, men angsten for at noe ikke stemmer klarer ikke å slippe taket. På nyttårsaften tar hun, etter råd fra en god venninne, en graviditetstest.

Sjokkert stirrer hun på den positive testen. Hun kan knapt tro det hun ser. Resten av denne dagen er senere som visket ut av hukommelsen hennes. Hos fastlegen opplever hun å bli tatt på største alvor.

Livmoren tilsvarer graviditet mellom 18 og 20 uker. Ultralydundersøkelsen som følger, bekrefter at det inni magen er et lite, levende hjerte som banker.

Kristine er fullstendig i sjokk og klarer knapt å få frem et eneste ord. Alene i bilen begynner tårene å renne nedover kinnet hennes. Hysterisk ringer hun Raymond. Han er på jobb utenbys, hun ber ham komme hjem. Hun forteller ham at hun må møte opp på sykehuset allerede neste dag, forberedt på at fødselen skal settes i gang. I det øyeblikket er alle bekymringer rundt kreftsykdommen glemt. Det eneste Kristine klarer å tenke på, er den lille babyen i magen og alt den har vært igjennom allerede. Den natten klarer hun ikke å stoppe gråten som hele tiden presser på.

UTEN HÅR: Kristine grudde seg til å miste alt håret. Da det først skjedde, valgte hun å snu det til noe morsomt. Dette bildet la hun ut på Facebook og kommenterte at Raymond nå plutselig hadde mer hår enn henne!
UTEN HÅR: Kristine grudde seg til å miste alt håret. Da det først skjedde, valgte hun å snu det til noe morsomt. Dette bildet la hun ut på Facebook og kommenterte at Raymond nå plutselig hadde mer hår enn henne! Foto: Privat

En liten gutt

På sykehuset blir Kristine og Raymond møtt av en varm og forståelsesfull lege. Han forsikrer dem gang på gang at de, uansett hva som hender, ikke må kjenne på noen form for skyldfølelse. Ingenting kunne ha vært gjort annerledes. Sjansen for å bli gravid med hormonspiral er mikroskopisk liten, så de har rett og slett hatt uflaks.

Det hjelper litt å få høre disse ordene. Med ultralydapparatet sjekker han gjennom fosteret. Hjerte, hjerne, magesekk, fingre og tær. Overraskelsen er stor da det viser seg at den lille ikke har tegn til misdannelser. For å være på den sikre siden, henviser han dem til seksjon for fostermedisin. Før han rekker å si noe mer, oppdager Kristine på skjermen at det er en sprell levende liten gutt som er der inne.

I et lite sekund glemmer hun alt alvor og kaos. Hjertet hennes fylles av en enorm glede og kjærlighet for den lille babyen. Heller ikke den neste undersøkelsen viser noen misdannelser hos fosteret.

Alle i rommet smiler da de ser at gutten i magen ligger med tommelen opp. Det er akkurat som om han vil forsikre mammaen sin om at alt står bra til.

Legen er ærlig. Han forteller rolig at han ikke kan garantere at babyen er frisk selv om det ikke blir funnet noen misdannelser ved ultralydundersøkelsen. Det blir avgjort at den tredje cellegiftkuren skal utsettes i påvente av at flere leger skal diskutere hva som vil være det beste å gjøre videre.

Les også: Tillot ikke seg selv å sørge over sønnen

Et umenneskelig valg

En sen fredagsettermiddag ringer telefonen. Legene er alle enige om at svangerskapet bør avsluttes. I løpet av helgen må Kristine og Raymond ta den umulige avgjørelsen.

Da mandagen kommer, er kreftlegen tydelig på at det vil innebære en stor risiko for Kristines helse å bære frem babyen. Med en aggressiv kreftform vil risikoen for tilbakefall være stor dersom behandlingsplanen må forandres.

Raymond er livredd for å miste samboeren, og mener de kanskje bør lytte til legen. Samtidig er han tydelig på at han støtter henne uansett hva hun velger. Selv kjenner Kristine på at hun kanskje ikke har noe valg. At hun faktisk kommer til å dø dersom hun velger å beholde babyen.

I dagene som følger, kjenner hun på en altoppslukende tomhetsfølelse. Selv om hun er omgitt av folk som virkelig viser omsorg og bryr seg, føles det som om hun er helt alene med sorgen. Til syvende og sist vet hun at det endelige valget må være hennes. Beslutningen er enda ikke tatt da hun får beskjed om at den tredje cellegiftkuren ikke kan utsettes lenger.

Behandlingene som hun tidligere har tålt bra, slår henne denne gangen fullstendig ut. Kroppen klarer hverken å ta til seg næring eller væske. Kristine legges inn på kreftavdelingen, dehydrert og totalt utmattet.

Forståelsesfulle leger og sykepleiere låner et apparat fra fødeavdelingen for å sjekke hjertelyden til babyen. For første gang føler Kristine at noen virkelig ser både henne og den lille. Ikke bare en kreftdiagnose og dårlige prognoser, men en mamma som har fått det umenneskelige valget.

Tankene sliter henne ut både fysisk og psykisk; hva om hun velger å beholde babyen og kreften kommer tilbake? Vil barna og alle rundt klandre henne om hun ikke avslutter svangerskapet? Hva om hun velger bort babyen, men likevel senere får et tilbakefall? Hva om babyen faktisk viser seg å være helt frisk og hun velger den bort? Hvordan skal hun klare å leve med seg selv etterpå da? Hvilken mamma velger seg selv foran sitt eget barn?

Det føles uutholdelig. Kristine vil bare være alene. Orker ikke å snakke med noen. Hun kjenner på en enormt sterk morsfølelse for det ufødte barnet.

Den gode samtalen

Da den fysiske formen etter noen dager er bedre, får Kristine tilbud om å snakke med en prest, og takker ja. I dag beskriver hun dette møtet som noe av det beste som kunne skje henne i den situasjonen hun befant seg i.

Sammen setter de ord på valget og alle følelser rundt. Presten lytter og kommer med innspill som begynner å løsne opp i tankekaoset. For Kristine føles det godt å snakke med en person som forholder seg nøytralt og hverken anbefaler det ene eller det andre.

Kristine tar et valg. Å beholde babyen føles som det eneste riktige. Men før hun endelig bestemmer seg, forsikrer hun seg om at Raymond og hennes eksmann, pappa til de tre andre barna hennes, ikke vil klandre henne om det viser seg at kreften kommer tilbake. Både eksmann og samboer støtter henne.

I det øyeblikket avgjørelsen er tatt forsvinner mye av tankekaoset og frykten for døden. All konsentrasjon er nå på babyen i magen og den videre kreftbehandlingen.

Oppfølgingen er tett med ultralydundersøkelse annenhver uke. Babyen er mindre enn antall uker skulle tilsi, men ser ut til å trives. Kristine klarer likevel ikke helt å slå seg til ro med at dette er sant. Om det går mer enn noen timer uten at det kjennes spark, blir hun urolig og redd. Tanken på at den lille gutten har fått cellegift er også vond å bære. Har han hatt det vondt? I uke 29 får hun den siste kuren med cellegift.

Les også: Slik behandles depresjon i svangerskapet

Mot alle odds

Fem uker senere er kroppen hennes helt utslitt. Pulsen er konstant høy, hodet verker og blodtrykket stiger. Babyen vokser dårlig, og det blir bestemt at fødselen må settes i gang få dager senere. En tirsdagsnatt kommer en lys levende liten gutt til verden. Gleden er ubeskrivelig da Kristine for første gang får ham opp på brystet. All frykt er med ett glemt. Lykkelig ser hun bort på Raymond. Navnet har de allerede bestemt; han skal hete Kasper.

HVERDAGSGLEDER: Familien liker å tilbringe tid sammen og spiller gjerne Mix Max, som er jentenes favorittspill. Kasper er ivrig tilskuer.
HVERDAGSGLEDER: Familien liker å tilbringe tid sammen og spiller gjerne Mix Max, som er jentenes favorittspill. Kasper er ivrig tilskuer. Foto: Marta Øgaard

Etter alt de har vært gjennom, får han mellomnavnet Matheus. Det betyr «Gave fra Gud». En rekke prøver blir tatt, og alt tyder på at den lille gutten er sterk og frisk. Kristine kan knapt tro at det er mulig.

Hun tar seg i å føle at det må være for godt til å være sant. Da de etter få dager får reise hjem, er hun livredd for at Kasper plutselig skal dø.

Hele døgnet har hun den lille tett, tett inntil kroppen sin. Litt etter litt slipper den vonde redselen taket. Hun klarer å slappe mer og mer av. Stoler på legenes forsikringer om at han ser ut til å være helt frisk.

– I mine øyne er Kasper en liten superhelt som har klart seg gjennom alt, og det er virkelig en ære å få være mammaen hans. Hver dag kjenner jeg på takknemligheten over at Kasper er her, frisk og fin, og vet at jeg aldri kommer til å angre på valget jeg tok, sier Kristine, og ser bort på samboeren.

FORNØYD: Kasper vokser og utvikler seg normalt, og er en glad og fornøyd gutt. Storesøstrene Eline og Ella er aldri langt unna.
FORNØYD: Kasper vokser og utvikler seg normalt, og er en glad og fornøyd gutt. Storesøstrene Eline og Ella er aldri langt unna. Foto: Marta Øgaard

– Raymond har mange ganger sagt at han er glad for at jeg er så sta og at jeg våget å trosse legenes anbefalinger.

Vil hjelpe andre

En kontroll høsten 2018, ved Haukeland sykehus, viser at Kristine fremdeles er kreftfri. Fortsatt får hun hyppig oppfølging, men bekymrer seg ikke lenger for tilbakefall.

Alt det gode i livet veier opp for at hun sliter en del med fatigue og andre plager.

- Selv om kombinasjonen av kreftbehandlingen og svangerskap tok veldig på kroppen min, er jeg evig takknemlig for valget jeg tok. Kasper er en frisk og aktiv gutt, som allerede har lært seg masse ord og helst skal klare alt selv. En som raust viser kjærlighet og deler ut klemmer, forteller Kristine stolt.

- Det er umulig å merke at den lille kroppen allerede har vært gjennom så utrolig mye og fått cellegift mens han lå i magen. Han både vokser og utvikler seg normalt, og er en glad gutt, som elsker livet.

Også i fremtiden håper Kristine å kunne være til hjelp og støtte for andre.

- Denne høsten begynte jeg å studere for å bli erfaringskonsulent innen psykiatri, og det er både givende og spennende. Jeg nyter hverdagene og ser lyst på fremtiden!

FRISK: Kristine er kreftfri i dag.
FRISK: Kristine er kreftfri i dag. Foto: Marta Øgaard

Artikkelen er hentet fra Norsk Ukeblad.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning