Stivkrampe
Tetanus
Stivkrampe er en svært alvorlig infeksjon som fører til muskelstivhet og muskelkramper.
Stivkrampe er en sykdomstilstand med feber, svette og kramper, og er i mange tilfeller livstruende.
Stivkrampe oppstår når et åpent sår infiseres av bakterien clostridium tetani som finnes naturlig i jordsmonnet. I Norge vaksineres alle barn mot stivkrampe, og man bør revaksineres hvert tiende år. Ny vaksine er rutine ved sårskader når det er lenge siden pasienten ble vaksinert sist.
Symptomer
Det klassiske symptomet ved stivkrampe er at kjeven stivner.
Det klassiske symptomet ved stivkrampe er at kjeven stivner. Stivhet i kjeven og spasmer i ansiktsmuskulaturen kan gi inntrykk av at den syke ler og har hevede øyenbryn. Det kalles risus sardonicus. Man kan få symptomer på stivkrampe fra noen dager til flere uker etter at man har blitt smittet. Første symptom er gjerne at tyggemusklene føles stadig stivere, og at det kan være vanskelig å åpne munnen. Kramper i ryggmusklene kan forårsake at ryggen krummes. Noen får feber og begynner å svette. Symptomene kan gå tilbake hvis man ikke er så hardt angrepet, men sykdommen innebærer en høy dødsrisiko hvis pusteorganene eller hjertemuskelen blir rammet.
- Stiv kjeve
- Vansker med å åpne munnen
- Muskelkramper
- Feber
- Svette
Behandling og forebygging
Stivkrampevaksine er en del av det nasjonale vaksinasjonsprogrammet.
Det er en viss stivkramperisiko forbundet med ethvert skittent sår. Er man det minste i tvil om vaksinasjonsstatus, bør man sørge for et påfyll av stivkrampevaksine. Ved mistanke om stivkrampe skal pasienten umiddelbart innlegges på sykehus. En som er smittet må ha mest mulig hvile. Det er viktig med rolige omgivelser, for ytre sansepåvirkning kan forårsake kramper. For å forebygge kramper gis ofte muskelavslappende medikamenter. I alvorlige tilfeller blir pustemuskulaturen angrepet og kunstig ventilasjon ved hjelp av respirator er eneste mulighet. Stivkrampevaksinen utgjør en del av vårt nasjonale vaksinasjonsprogram, og regnes for å gi nesten 100 prosent beskyttelse i ti år. Etter dette anbefales det at man får et vaksinepåfyll hvert tiende år. Særlig gjelder dette personer som regelmessig er i nærkontakt med jord, som for eksempel bønder og gartnere.
- Hvile
- Vaksinering
- Muskelavslappende medikamenter
- Respirator
Undersøkelse og diagnostikk
Stivkrampe diagnostiseres ved sykehistorien og klassiske symptomer som fanges opp av legen.
Som regel vil sykehistorien og symptomene man viser frem være nok til at legen kan stille diagnosen. Man vil som regel ha et sår, i tillegg til typiske symptomer som kramper, feber og svette. I visse tilfeller kan også bakterien påvises ved å dyrke materiale fra såret, men en slik dyrkning er så godt som aldri nødvendig. I mange tilfeller oppstår sykdommen en stund etter at såret er dannet, for eksempel etter uker eller måneder. Da kan det være vanskeligere å knytte symptomene til det infiserte såret.
- Bakteriedyrking
Årsak
Årsaken til stivkrampe er bakterien clostridium tetani som trenger inn i urene sår.
Stivkrampe eller tetanus oppstår når sporer av bakterien clostridium tetani, som finnes i jordsmonnet, trenger inn i huden gjennom urensede sår. Sykdommen var utbredt også i Norge, inntil man rutinemessig begynte å vaksinere mot den. Stivkrampe utgjør fortsatt en betydelig helserisiko i mange mindre utviklede land.
Prognose
Stivkrampe er en alvorlig tilstand med 50 prosent dødelighet på verdensbasis.
På verdensbasis er dødeligheten 50 prosent for dem som utvikler stivkrampe. Alvorligheten varierer mye fra person til person. Barn, eldre og de med svekket helse får mer alvorlige sykdomsforløp. Jo raskere og kraftigere sykdommen kommer etter sårskaden, jo verre er prognosen.
Fakta om Stivkrampe:
Stivkrampe er en alvorlig tilstand med 50 prosent dødelighet på verdensbasis. Det klassiske symptomet ved stivkrampe er at kjeven stivner. Noen får feber og begynner å svette. Ved mistanke om stivkrampe skal pasienten umiddelbart innlegges på sykehus.
I Norge vaksineres alle barn mot stivkrampe. Man bør revaksineres hvert tiende år, eller ved sårskader. Særlig gjelder dette personer som regelmessig er i nærkontakt med jord, som for eksempel bønder og gartnere.