RUSMISBRUK
Anne (36) var rusmisbruker i mange år, men noe skjedde da hun ble gravid
Nå er hun gift og lykkelig mor til to.
– Vil dere bli med pappa og se på den gamle bilen? spør Anne Djønne Eriksen og frister de to barna på 2 og 4 år med en tur ut i solen.
Alexandra er eldst og vil helst være der mamma og mormor er. Caspian er fornøyd så lenge han kan sitte på fanget til mormor og spille på iPaden. Men den gamle bilen, som nesten er gjemt i gresset etter mange år som vrak, er også spennende.
De forsvinner ut døren i feriehuset innerst i Åkrafjorden i Sunnhordland.
– Når de blir litt større, skal de få vite alt sammen. Men foreløpig har vi ikke pratet så mye om min fortid mens de er til stede. De er jo for små til å forstå, men du vet jo aldri hva de får med seg, sier den Anne til ukebladet Hjemmet.
Hun fikk i svært ung alder smaken på ulovlige stoffer.
– Du trenger ikke ha en traumatisk barndom for å bli rusavhengig. Det kan skje alle, sier Anne som allerede på ungdomsskolen i Odda begynte med hasj.
Senere ble det amfetamin.
– Jeg har tenkt så mange ganger – hva gjorde jeg galt? Burde jeg ha sett det og forhindret det som skjedde? sier Bente Djønne som innrømmer at hun var i ferd med å gi opp datteren mot slutten.
– Jeg husker at jeg hentet henne med makt en gang. Tok henne med i bilen, kjørte henne til Haugesund der jeg bor – og bokstavelig talt satt på henne. Holdt henne fast i to uker i håp om å få henne bort fra rusen og miljøet, sier Bente som forteller om hendelser Anne ikke kan huske.
Minner som er visket bort på grunn av den tunge rusen hun befant seg i.
Måtte ville det selv
Men mamma klarte ikke å hjelpe. Ingen andre heller. Hjelpen kunne ikke komme utenfra. Den må komme innenfra. Anne måtte selv ha et sterkt ønske om å bli fri fra rusen. Innleggelser og flere forsøk på avrusning hjalp ikke. Det var hun selv som til slutt måtte ønske å bli fri.
– Da jeg møtte Odd og ble gravid, fikk jeg noe utenfor meg selv som ble større enn trangen til å ruse seg. Siden har jeg ikke rørt amfetamin. Barna er det største som har hendt meg, sier Anne som har vært rusfri siden 2014.
Mens hun forteller sin historie – uten å legge skjul på noe som helst, må moren Bente stadig tørke tårene. Det er så ufattelig. Hun er selv sykepleier, men kunne ikke gjøre noe for å hjelpe datteren, som for bare noen år siden levde blant de tyngste narkomane i Bergen. Men mirakler kan fremdeles skje.
Anne har to søstre. Den ene er en god del yngre, men den andre er omtrent jevngammel med Anne. Men der søsteren strålte og var omgjengelig, var Anne mer tverr og rett frem. Hun sa sin mening og ble ikke alltid like populær. Ikke likte hun fotball heller.
– Og da var det ikke så mye annet å gjøre i Odda der jeg vokste opp. Jeg følte meg utenfor.
Les også: Helvete startet da Laila var 15 år
Fikk selvtillit
Da hun første gangen prøvde hasj, og senere gikk over til amfetamin ble hun veldig raskt avhengig. Ikke bare av rusen, men også av følelsen som omga miljøet. Hun fikk venner. Hun ble godtatt. Hun opplevde til og med å kjenne på en enorm selvtillit.
– Hele verden åpnet seg for meg. Så det var dette som var å leve, tenkte jeg. Jeg følte meg som en dronning og fikk selvtillit på hvitt pulver, sier Anne.
Hun legger ikke skjul på at den første tiden var fantastisk. Det nytter ikke å legge skjul på gleden ved å ruse seg – i starten. Det er jo en grunn til at folk blir avhengig.
– I tillegg fikk jeg etter hvert ansvaret for å selge stoffet. Da ble jeg veldig populær. Jeg ble invitert på alt som var av fester, smiler hun litt bittersøtt.
For selvtilliten skulle snart få seg en alvorlig knekk. Overgangen fra å være superpopulær til å bli stemplet som søppel, går raskt i et lite bygdesamfunn.
– Da skjedde alt veldig fort. Selvtilliten raknet. Jeg ruset meg mer og mer. Amfetamin gjør at du aldri sover – i alle fall ikke frivillig. Etter en uke uten søvn, sovnet jeg en dag bak rattet og kjørte i fjellveggen. Jeg våknet på sykehuset med politiet til stede. Det ble razzia hjemme hos meg, og alt var bare svart.
Les også: Irene fikk ADHD-diagnose som voksen
Lærte mye
Anne ble sendt på rehabilitering i Haugesund allerede i 2007. Men hun var på ingen måte klar for å være rusfri. Likevel var tiden på institusjon i Haugesund, og senere på Floenkollektivet, en tid for lærdom. All den lærdommen Anne har fått etter flere opphold på institusjoner, har hun nytte av i dag.
– Jeg har gått i alle de fellene du kan gå i. Det er en beintøff kamp, og jeg er stolt av meg selv som har klart å komme meg gjennom alt. Underveis lærte jeg så mye om meg selv. Selv om jeg sprakk da jeg kom ut igjen, var det all denne lærdommen jeg kunne hente frem da jeg ble gravid. Det var den som reddet meg.
I dag er det Anne som sender rusmisbrukere til Floenkollektivet. Hun er ansatt i Bergen kommunen som erfaringskonsulent og arbeider på fulltid med å hjelpe andre som er der hun var. For da Anne møtte Odd og ble gravid, visste hun det. Hun forsto med en gang at hun ville klare å bli rusfri.
– Å få barn var så stort for meg. De er det beste som har hendt meg. Alexandra og Caspian er mye større enn meg selv, viktigere enn rusen. Og Odd har vært min bauta hele veien. Uten ham vet jeg ikke hvordan det hadde gått. Nå er jeg helt trygg på at tiden som misbruker er forbi, sier Anne og tar imot klemmen hun får av barna.
De har kommet inn igjen og vil heller være på fanget til mamma. Påskeferie hos mormor er stas, men snart skal de tilbake til barnehagen i Bergen. Pappa jobber som tømrer, mens mamma skal forsøke å hjelpe bortkomne ungdommer i Bergens gater.
Gode hverdager
– I dag kjenner jeg meg kjemperik. Jeg får lønn hver måned, jeg er mamma. Ting folk tar for gitt, er for meg en stor gave. Hverdagene mine kan aldri bli kjedelige for det er disse dagene som en gang var min drøm, sier Anne mens moren Bente nok en gang må ty til tårene.
– Det har jo vært helt forferdelig. Jeg har følt meg så hjelpeløs. I dag er jeg så stolt av henne. Anne klager aldri. Uansett om hun har en dårlig dag, om økonomien er dårlig eller om noe butter imot – så klager hun aldri. I dag kommer jeg ikke på at hun har levd som tung rusmisbruker. I dag er hun bare min datter Anne – mor til mine to barnebarn, sier Bente Djønne stolt.
Hun håper Annes historie kan vise andre at det nytter. At det er mulig å bli fri. Både mor og datter mener det er viktig å være åpen om fortiden. Å havne i den situasjonen Anne gjorde, er nemlig ikke noe å være flau over. Det kan skje hvem som helst av oss.
Les også: Mona og Arne mistet sin eldste sønn til MDMA
Takker Stoltenberg
– Det betydde enormt mye da familien Stoltenberg var så åpne om Ninni Stoltenberg og hennes avhengighet. Det var så viktig for oss, sier Bente.
– Besta sier at det sikkert var en mening med at jeg skulle gå igjennom det jeg har gjort. Så kan jeg sitte her så klok i dag, som hun sier, ler Anne som i dag ruser seg på familielykke og vanlige hverdager.
Denne saken ble første gang publisert 16/01 2019, og sist oppdatert 16/01 2019.
