fikk ADHD-diagnose som voksen

Irenes vonde hemmelighet

Helt siden Irene fikk ADHD-diagnosen, har hun fått det bedre, takket være medisiner.

FIKK ADHD-DIAGNOSE SOM VOKSEN: Irene fikk ADHD-diagnosen i voksen alder. I dag lever hun et godt liv i den lille kystbyen Brevik utenfor Porsgrunn.
FIKK ADHD-DIAGNOSE SOM VOKSEN: Irene fikk ADHD-diagnosen i voksen alder. I dag lever hun et godt liv i den lille kystbyen Brevik utenfor Porsgrunn. Foto: Christin Lund
Publisert Oppdatert

"Livet hadde vært så fint, hadde det ikke vært for at jeg er hjerneskadet", var tanker som Irene gikk med hver dag under hele oppveksten.

- I dag forstår jeg hvorfor jeg er som jeg er, og er stolt av at jeg klarer å leve et godt og stabilt liv, forteller hun til Norsk Ukeblad.

Ikke som alle andre

Hvorfor er jeg ikke som alle andre? Som søsteren min? Normal!? Hva er galt med meg?

Disse tankene har lenge flimret gjennom hodet og distrahert mønstereleven Irene Vinje (i dag 41) på bakerste vindusrad i den lille klassen på syv på Hadeland. Hun er en høflig, godt likt, beskjeden, pliktoppfyllende, snill og stille elev som presterer på gjennomsnittet.

Hva det koster ungjenta med det kortklippede håret og favoritten Madonna på veggen i sitt alltid strøkne ungdomsrom, vet ingen.

Dette er tegnene du skal se etter hvis du mistenker at barnet har ADHD

Leser lekser i smug

Irene er 12 år da hun kommer frem til konklusjonen hun skal slite med til langt opp i voksen alder: "Jeg må være hjerneskadet!". På rommet sitt, i en rosa sofa under en tyggistyggende Madonna og en bugnende ski-premiehylle, synker den grusomme "sannheten" inn i ungjenta.

Det er derfor hun ikke er som søsteren eller de andre ungdommene. Det er derfor hun må lese naturfagleksene ikke bare to og tre ganger mer enn de andre. Hun må faktisk lese hele 15 ganger før hun klarer å huske noe som helst av hva hun nettopp har lest. Det må ingen få vite!

Hun leser lekser i skjul for vennene, og det hjelper godt at mamma alltid er en snill og tålmodig leksehjelp.

Etterpå har Irene masse energi som må ut. Hun løper ofte fort og langt. Både i skogen og i tankene som altfor ofte finner veien ut av vinduet i klasserommet. Når de har gym, er hun i sitt ess – her måler hun krefter med gutta, og hun vinner ofte. Hun er aldri innblandet i drama eller er uvenner med noen. Alle liker snille og trygge Irene.

I karakterboken fra syvende klasse står det skrevet med lærerinnens vakre løkkeskrift:

"Irene er en blid og hyggelig elev som jobber godt og ikke har fravær. Hun trives på skolen, men det virker som om tankene hennes er på en helt annen plass".

Det har lærerinnen helt rett i.

Les også: Helvetet til Laila startet da hun var 15 år

KJENT SYN I BYGDA: På denne Suzuki FX-en kjørte Irene 300 mil fra hun var 16 til 18 år og fikk lappen på bil. Slik prøvde hun å kjøre fra tankene som kvernet i hodet hennes.
KJENT SYN I BYGDA: På denne Suzuki FX-en kjørte Irene 300 mil fra hun var 16 til 18 år og fikk lappen på bil. Slik prøvde hun å kjøre fra tankene som kvernet i hodet hennes. Foto: Privat

Mormor

Irene liker best å gå i bukser, men konfirmerer seg i sort Lundeby-bunad. Ordentlig som hun er, blir pengegavene selvsagt satt på sparekonto med langsiktig høyrente. Moped-drømmen oppfylles ved å børste støv av sin avdøde farfars gamle røde Suzuki FZ i garasjen.

Hun er den eneste jenta med moped-lappen i bygda, og fryder seg over å få et større spillerom. Ofte suser Irene de to milene bort til mormors hus med epletrær og ripsbusker i hagen. Mormor har alltid noe nybakt på bordet eller annet godt i en av sine to store frysere.

De høster hagen sammen, og Irene lærer å lage syltetøy. De spiser småkaker og sukkerbrød med melis og tuttifrutti-strø, eller henter is i kjelleren. Samme hvor mange venner Irene tar med seg hjem til mormor, er det middag og plass til dem alle rundt respatexbordet på kjøkkenet. Her er god stemning og åpent hus.

Hodet tar aldri fri

Hos mormor får tenåringen ro. Samtidig jager det i hennes hode, en iver etter at "noe må skje". Irene prøver både å løpe fra og kjøre fra tanke-kverna der oppe. Når ikke det virker, forsøker hun å stoppe den ved å fylle hodet med musikk.

Hun har arvet vinylplater fra tanten, og når hun ikke løper, kjører moped, gjør lekser eller er hos mormor, sitter hun i mørket på rommet sitt med Abba eller The Beatles på fullt plugget rett inn i øregangene via store, sorte hodetelefoner. Av en eller annen grunn klarer hun raskt å lære musikktekstene utenat.

"Livet hadde vært så fint, hadde det ikke vært for at jeg er hjerneskadet, og må streve så mye for at ingen skal oppdage det", tenker hun.

Dagboken er den eneste hun forteller sin store sorg og skam til. Irene sitter daglig ved sitt hvite skrivebord og skriver eller tegner. Hun kan aldri gå fra sengen sin uredd om morgenene, og i skapet har både bukser og gensere tellekanter.

Den røde Suzukien kjører over 300 mil de to årene, før Irene får førerkort for bil. Trofaste mamma fortsetter å hjelpe henne med lekser ut videregående. Det er også mamma som finner en annonse hvor Miljøverndepartementet i Oslo søker to lærlinger. De tar bussen inn til hovedstaden sammen da Irene blant 100 søkere blir innkalt til intervju. Hun får jobben, og stortrives. "Noe skjer" hele tiden.

Les også: Mona og Arne mistet sin eldste sønn

Heller vaske enn feste

Det følger noen år med gode jobber og egen leilighet. Irene har ryddig økonomi, og leiligheten hun kjøper som 22-åring, er selvsagt strøken. Her kan hun lett skjule sin uro, sin vaskemani og sin tiltagende sosialangst for omverdenen.

Hun går turer til alle døgnets tider, gjerne klokken fem om morgenen før jobb, og trener gjerne om natten. Hun kan aldri huske å ha sovet en hel natt igjennom. Ofte sitter hun hjemme alene istedenfor å være med venner som har bedt henne med ut.

Rett og slett fordi hun føler seg så annerledes, og ofte faller ut av samtaler. Det er flaut! Hun kan i alle fall aldri gå ut hvis hun ikke rekker sitt omfattende vaskeritual hver fredag etter jobb. Da dras sofaer og møbler frem og vaskes under.

Det eneste hun ikke gjør hver uke, er å vaske vinduer. Ofte må hun bli hjemme når de andre tar en tur på et av utestedene i Hønefoss, fordi hun må vaske ... Men at nettopp det er ungjentas grunn til avbud, får selvsagt ingen vite.

MER HARMONI: Det er fortsatt rent og ryddig hjemme hos familien i Brevik, men Irene tørker ikke støv om natten lenger.
MER HARMONI: Det er fortsatt rent og ryddig hjemme hos familien i Brevik, men Irene tørker ikke støv om natten lenger. Foto: Christin Lund

Kjærlighet ved første blikk

Etter hvert blir hun regnskapssjef i et advokatfirma. Det er så hektisk at Irene til slutt blir utbrent. Igjen kommer mamma med et godt forslag: Hva med å søke på jobb som fengselsbetjent? En jobb hun får, og elsker fra første stund. Her får hun jobbe med mennesker som trenger hjelp, samtidig som hun også får brukt seg mer fysisk.

På en av sine aller første vakter avløser hun en annen fengselsbetjent som gjør sterkt inntrykk på henne. Han heter Espen. "Så utrolig snill og god han virker. Ham vil jeg bo med!" tenker hun for seg selv. Dessverre er betjenten opptatt, men de knytter et sterkt vennskap. Fem år senere tar hans forhold slutt, og de blir kjærester. Men så bytter han jobb og flytter hjem til Brevik for etter hvert å overta barndomshjemmet.

Irene vurderer hva hun skal gjøre. Skal hun la være å bry seg om avstanden, eller skal hun leie ut leiligheten sin og komme etter? Mamma er klar i sin oppfordring: Selg! Flytt! Sats alt på denne gode mannen!

Da Irene krysser Breviksbrua for første gang og går inn døren hos Espen, føler hun seg endelig hjemme.

Aktiv om natten

Brevik 2007:

Irene løper langs tomme, smale fortau i boligfeltet med sjøutsikt til hun runder sementfabrikken og tar fatt på de bratte, deilige, seige oppoverbakkene. Det er natt, og ingen nysgjerrige ansikter er å se i vinduene eller ved postkassene. Irene kjenner roen innen rekkevidde når pulsen slår som et lufttrykksbor i den svette halsgropen.

Når Espen noen timer senere kommer hjem fra nattevakt i fengselet hvor de begge jobber, blir hun med når han spør om de skal trene sammen. Hun har jo ikke rukket å trene i dag! Det er ofte de overlapper hverandre, og heldigvis finner hun et treningssenter som åpner klokken 05.00. Slik får hun både trent og vasket så mye hun vil, uten at noen synes det er rart. For hun vet det ikke er slik alle andre gjør – de som ikke er hjerneskadet...

Irene har aldri sovet en hel natt i hele sitt liv. Espen sover som en stein. Han merker ikke at samboeren også ofte både trener og vasker mens han sover.

"Avslørt"

Brevik 2010:

Irene og Espen er blitt foreldre. Den lille babyen er verdens herligste lille gutt, men overgangen er stor. Hverdagen er ikke så forutsigbar lenger. Som mamma får ikke Irene trent og vasket til alle døgnets tider, slik hun har pleid. Det gjør henne både mer ukonsentrert og aggressiv.

En dag løper hun varm og rød av sinne inn på badet. Hun stirrer inn i sitt eget oppspilte speilbilde og har lyst til å kaste noe i veggen. Mobilen? Nei, den er for dyr ... Hun ser seg rundt, men finner ikke noe. Isteden slår hun hodet i flisveggen over skittentøykurven. Smerten blir til et pipende ekko i hodet hennes. Hun "våkner".

Slik ender mange krangler etter at hun er blitt mamma. Alt "det rare" ved henne er mer synlig nå, og Espen undrer seg over mye. Han lurer på hvorfor hun ikke husker at han ba henne kjøpe med smør, hvorfor hun ikke klarer å se et helt TV-program eller en film med ham i helgene, eller hvorfor hun må vaske og rydde hele tiden.

Heldigvis kan hun jogge med barnevognen. Det redder henne fra å klikke helt.

En dag kommer mamma til henne med et ukeblad. Der har hun lest om en kvinne som fikk ADHD-diagnose som voksen, og hun kjenner så godt igjen sin egen datter. Irene leser, og det er som om hun selv skulle ha skrevet historien.

De kontakter en privat psykiater, som utfører tester på henne og graver i fortiden. Mamma forteller blant annet at hun sydde en "riste-pute" til Irene da hun var veldig liten, slik at hun ikke slo seg i sin urolige nattesøvn ... Etter noen måneder faller bitene på plass, og Irene får diagnosen ADHD. Det er ingen tvil.

TRENING VIKTIG FOR LIVSKVALITETEN: Irene elsker å trene, og merker hvor viktig det er for en best mulig hverdag. Hun trener styrke hjemme, løper ute - samt driver den frivillige treningsgruppen "Sterk moro", et lavterskeltilbud til alle.
TRENING VIKTIG FOR LIVSKVALITETEN: Irene elsker å trene, og merker hvor viktig det er for en best mulig hverdag. Hun trener styrke hjemme, løper ute - samt driver den frivillige treningsgruppen "Sterk moro", et lavterskeltilbud til alle. Foto: Christin Lund

Et nytt liv

Brevik 2018:

I et rent og ryddig hus hvor ingen tørker støv om natten lenger, sover som regel to voksne og to barn samtidig. Irene har de to siste årene sovet mye bedre med sovemedisinen hun har fått resept på. Helt siden hun fikk diagnosen, har hun prøvd seg frem med ADHD-medisin.

Alle rundt henne sier de merker stor forskjell på henne. Hun har fortsatt gode og dårlige dager. Medisinen tar ikke bort ADHD, men hjelper henne til å være mer fokusert og konsentrert. Da går det faktisk helt fint både å se på en hel episode av Farmen med Espen, diskutere et aktualitetsprogram med ham, eller å smile til overtrøtte barn istedenfor å gå på badet og slå hodet i veggen...

De har forklart barna, som nå er fem og åtte, om diagnosen. At mamma ofte kan bli litt for sint eller stresset, men at hun ikke mener det.

Espen og Irene har også vært på et samlivskurs i regi av ADHD-foreningen, for par der en av partene har diagnosen.

– Det lærte vi utrolig mye av! Det viktigste er kanskje at mye av det som skjer, ikke er viljestyrt, at det ikke bare er å "skjerpe seg". Vi forstår hverandre bedre og gir hverandre mer rom. Noen ting må bare aksepteres, og trenger ikke tas opp eller pirkes borti hele tiden, forteller paret, som etter diagnosen har fått et roligere og mer harmonisk forhold. I 2014 giftet de seg.

– Jeg er veldig glad for at jeg ikke fortsatt tror at jeg er hjerneskadet. Den tanken slapp ikke taket før jeg fikk diagnosen som 34-åring ... Jeg sliter med min ADHD fortsatt, men på en helt annen måte enn før. I dag forstår jeg hvorfor jeg er som jeg er, og jeg er stolt over at jeg tross diagnosen klarer å leve et godt og stabilt A4-liv med mann, barn, økonomi, jobb og hus, sier Irene.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning