3 kvinner deler ærlig om kroppene sine

Kvinner kan være nådeløse mot seg selv og dømme utseendet sitt hardt. Samtidig vokser det frem en trend som oppfordrer til å være stolt og omfavne kroppen slik den er. Her møter du tre kvinner med hver sin unike historie.

Mette: – Jeg har aldri lurt på hva andre tenker om kroppen min

Navn: Mette Vuns (63). Stilling: Førtidspensjonert. Status: Gift. To voksne ­døtre og fire barnebarn.

– Jeg har aldri hatt komplekser for kroppen min. Jeg har alltid sett på den som et verktøy; noe jeg kunne bruke til å leve livet mitt. Jeg har heller aldri lurt på hva andre tenkte, for kroppen min er ikke et objekt for andre.

– Jeg ble syk i 2006 med  atypisk Parkinsons sykdom. Dette betyr at sykdommen ikke nødvendigvis blir verre som den typiske formen for Parkinsons, men den har satt noen begrensninger for hva jeg kan gjøre med kroppen min. Jeg prøver imidlertid virkelig å holde humøret oppe. 

– Da jeg var barn, var kroppen min et redskap for meg. Jeg spilte fotball i mange år, noe som førte til mange skader i knærne og tre menisk­operasjoner. Vi spilte for å vinne, og det gikk på bekostning av ankler, knær og hofter. Man tenkte ikke så mye på å ta vare på det på den tiden.  

– Jeg har noen fine arr på knærne med streker og prikker. Jeg forteller barnebarna mine at det er fra da jeg var sjørøver. De sier at pirater har arr på kinnene. Men jeg forklarer at mine arr kom fordi jeg måtte svinge meg i tauet og ta tak i et annet skip med beina.

– Som tenåring fikk jeg raskt store bryster. De kom ut, og så falt de bare flate. Jeg klarte blyanttesten veldig raskt. Men jeg gikk aldri med BH, og når jeg spilte badminton, lo vi av at brystene mine slo når jeg hoppet. Det plaget meg ikke i det hele tatt.

– I mange år hadde jeg trylleforestillinger for barn i forbindelse med mitt arbeid som pedagog. Men så kom Parkinsons sykdom, snikende på. Triksene mine, som jeg har gjort tusenvis av ganger, klarte jeg ikke lenger fordi finmotorikken ikke fulgte med. 

– Døtrene mine var ten­åringer på den tiden, og sykdommen var et så stort slag for meg at jeg måtte flytte ut av huset og bort fra dem og ektefellen min for en stund. Jeg leide et hus hvor jeg kunne gå og rope, slik at det ikke påvirket dem hjemme.

– Jeg slo ned en hel åker med kjempebjørnekjeks med ljå – og fikk ut sinnet mitt. Jeg gråt mye fordi fingrene mine ikke ville jobbe lenger. Og så begynte jeg å spille munnspill fordi det også var god ergo­terapi for tungen. Vennene mine ble lei av at hver gang vi møttes, så ville jeg spille en glad sang på munnspill for dem. I mitt hode hørtes det veldig fint ut, men det var tydeligvis en prøvelse for dem å høre på.

– Alt har blitt langsommere med sykdommen, men jeg har akseptert det og klager ikke lenger over det kroppen min ikke kan gjøre. I stedet setter jeg pris på det jeg kan gjøre.

– Barnebarna mine vet at jeg alltid har noe morsomt å finne på med sammen med dem. De elsker å sitte på gåstolen min, som jeg kaller Karl Oskar. Den er som en del av meg. Det blir imidlertid vanskelig å få med alle, når jeg snart har fire barnebarn.

– Det jeg savner mest fysisk, er å løpe. Få vinden i håret og løpe av gårde. Det kan jeg ikke gjøre lenger. Men jeg har fått en elektrisk sparkesykkel som heter Karma. Og nå kan jeg suse av gårde sammen med venninnene mine. Så lader jeg den opp mens jeg er på besøk, og så kjører jeg hjem igjen. Det er vidunderlig befriende.

Les også: Sissel levde med plagene i mange år – så fikk hun påvist den usynlige sykdommen

Tina:  – Jeg har begynt å si at jeg er en frodig kvinne

Navn: Tina Skov (56). Stilling: Konsulent. Status: Singel og mor til to voksne barn.

– Hvordan jeg har det med kroppen min, avhenger av hvilken dag du spør meg. Noen dager synes jeg det er greit å se ut som jeg gjør i en alder av 56 år. Andre dager ser jeg bare masse feil.

– Jeg kan være veldig hard mot meg selv. Vennene mine sier det samme. 

– Jeg har alltid vært besatt av vakre ting og vakre menn­esker. Jeg tror det har noe å gjøre med at jeg aldri har vært fornøyd med meg selv. Det høres kanskje overfladisk ut. Men jeg har alltid lengtet etter å være slank, og når jeg ser andre slanke, flotte kvinner tenker jeg at slik vil jeg også se ut. Jeg har alltid vært klar over at jeg har en ok kropp, men jeg har likevel ­aldri vært fornøyd. 

– Som tenåring var jeg misfornøyd med brystene mine som bare fylte en A-cup. Jeg var også misfornøyd med den store magen min. Men jeg var egentlig slank. Den store magen var bare noe jeg var fiksert på. Jeg har alltid fokusert på noe jeg ikke har vært fornøyd med.

– I ungdommen var jeg ­modell på et stort kjøpesenter. Jeg gikk på catwalken og viste klær fra de forskjellige butikkene på senteret. En gang var det sexy undertøy med strømper og blonder som skulle vises frem. Jeg hadde på meg en slags kimono, og så skulle jeg åpne den og vise undertøyet på catwalken. Men det gikk så fort at det må ha sett veldig rart ut, for jeg ville jo ikke at folk skulle se kroppen min slik den var. Jeg følte meg ikke bra nok, selv om kroppen min definitivt var slik den burde være.

– Jeg ble gravid som 28-åring og gikk opp 33 kilo. Til slutt kunne jeg nesten ikke bevege meg. Etter fødselen var kroppen min anner­ledes med en større mage, og jeg ble gravid igjen før jeg fikk tilbake den gamle kroppen min. Den andre gangen gikk jeg ikke like mye opp i vekt, men jeg ble temmelig stor.

– Etter den andre fødselen var det ti kilo jeg ikke klarte å bli kvitt. Det hadde jeg komplekser for. Kroppen min var annerledes å se på, og jeg hadde arr etter to keisersnitt, og en mage som var veldig myk. Jeg hatet det.

– Jeg likte ikke å kle av og på meg foran mannen min. Det var en stor belastning. Jeg gikk til en kostholdsekspert og fikk hjelp til å gå ned i vekt, men magen hang merkelig på grunn av arrene etter keisersnittet og huden som hadde blitt strukket ut. Jeg hadde veldig lyst til å få fjernet huden på magen, men turte ikke; jeg var redd for at noe skulle gå galt under operasjonen.

– Men så snakket jeg med noen venner om det, og de sa «Sett i gang med å få det gjort!» Det hjalp meg å få det gjort. Jeg er så glad for at jeg gjorde det, og fra den dagen slapp jeg å bli lei meg hver gang jeg så meg i speilet. Det var ikke mye åpenhet rundt denne typen kirurgi i 2011. Men jeg har vært åpen helt fra starten. Hvorfor skulle jeg holde det hemmelig? 

– Akkurat som jeg er åpen om alt annet med kroppen min i dag, som for eksempel hetetokter. Hvis jeg sitter i et møte og blir kok varm, åpner jeg vinduet og sier at det er fordi jeg har hetetokter.

– Alderen og overgangs­alderen forandrer kroppen min. Jeg har lagt på meg og har litt vondt her og der fordi jeg er litt tyngre. Ben og ­ankler må bære mer vekt. Jeg skal innrømme at det er irriterende. Men jeg har nå en annen tilnærming til det. Nå sier jeg til meg selv: I stedet for å kritisere kroppen min, har jeg begynt å si at jeg er en frodig kvinne.

Les også: (+) Test av tomatsuppe: Folkefavoritt på sisteplass

Helle:  – Jeg svetter og slipper hemningene løs på dansegulvet

Navn: Helle Flintholm (57 år). Stilling: Førtidspensjonist. Status: Singel og mor til tre voksne barn.

– På en god dag sier jeg til kroppen min i speilet at den ser flott ut. Jeg gikk ned 40 kilo i 2019, men har gått opp 18 kilo etter det. Jeg kjemper en konstant kamp mot vekten. Og jeg har absolutt ikke alltid vært på godfot med kroppen min, og jeg er fortsatt ikke helt fornøyd med den. Men jeg prøver.

– Jeg har kommet til et sted hvor jeg ønsker å nyte livet. Jeg vil ikke lenger vente på at jeg skal gå ned i vekt. For vekten min har holdt meg nede tidligere i livet. En periode gikk jeg ikke på stranden i det hele tatt fordi jeg ikke ville vise meg i bikini. Det var også tider da jeg ikke ville gå ut av døren i det hele tatt. 

– Jeg syntes det var vanskelig å spise en iskrem i det offentlige rom fordi jeg var sikker på at alle tenkte at jeg som var så feit ikke burde spise is. Jeg glemte å leve livet fullt ut i mange år fordi jeg var overvektig. Det gjør meg veldig trist å tenke på det. Jeg vil ikke ha det slik lenger. Det er ikke kroppen eller vekten min som forteller meg hvem jeg er. Det er verdiene mine som forteller hvem jeg er.

– Jeg har alltid vært over­vektig og ble mobbet for det på skolen. Som tenåring og ung var det ingen gutter som så min vei og som var interessert i å være kjæreste med meg. Det var tøft. Jeg var også den typen som helst bare ville gå i ett med tapetet, for når jeg fikk oppmerksomhet, var det gjennom mobbingen.

– Jeg giftet meg i veldig ung alder. Vi fikk barn, og familielivet var det viktigste i livet mitt. Jeg ignorerte meg selv og var flau over kroppen min. Jeg kom inn i en ond sirkel der jeg bare spiste og spiste, og prøvde å forsvinne i store klær. Ingen farger, bare store klær som dekket kroppen min.

– For 20 år siden ble jeg skilt, og det forandret alt. I 2019 fikk jeg en deltidsjobb i kantinen hos en sexolog og parterapeut. Det inspirerte meg til å innse at jeg var god nok som jeg er. Jeg lærte å bli mer glad i kroppen min. Nå tar jeg av meg alle klærne og går naken på stranden. Det er også en måte å si til meg selv at jeg må lære meg å elske denne jævla kroppen.

–  Jeg har en sterk psyke nå, jeg er sta og liker å utfordre meg selv der jeg kanskje ikke er helt komfortabel. Det tar meg litt bort fra den gamle Helle, som prøvde å gå i ett med tapetet.

–  Jeg går ut med andre single, og alt handler om å ha det gøy. Vi må kunne le av alt. Når jeg er ute på byen, er det bare frem med brystet og ta på et stort smil, og så rett ut på dansegulvet. Jeg merker at folk liker min glade væremåte. Det er det folk møter meg med. Ikke kroppen min. Jeg svetter og slipper hemningene på dansegulvet, det er helt naturlig og jeg føler meg bra.

– Nå for tiden tillater jeg meg å kle meg i alle slags farger. Noen ganger sier barna at jeg har blitt en rebell. Og det er jeg nok også. Det jeg ikke turte å gjøre da jeg var ung, tør jeg å gjøre i dag.