Fiskebonanza i Indre Troms

Etter 10 timers hardt, fysisk slit var Stian og jeg endelig ved framme ved det fremre Lappskardsvannet. Vi hadde med oss fire fulle, store sekker – pluss en kano – og det betydde at vi måtte bære med oss utstyret i flere etapper. Da vi endelig kunne krype inn i teltet for å få noen timers søvn, var klokka fire på morgenen.

Nedturer

Været var elendig de første seks dagene. «Sommer i nord», kalte de det. Til tross for iherdig fiske, både med oter og sluk, fikk null fisk, så vi bestemte oss for å sette kursen videre mot Anjavassdalen.

Turen var lang og tung og gikk ikke uten problemer. Ekstra surt var det da jeg knakk den nye Beastmaster-stanga til Stian i to fordi jeg satte meg på den – med fullpakket sekk på ryggen.

Kano midt på fjellet

Turen over fjellet med kano må ha sett merkelig ut om noen så oss. Der kom det to karer bærende på en kano midt oppe på fjellet, uten et eneste fiskevann i sikte. Jeg kan med sikkerhet si at det ikke er mange som har padlet ned Anjaelva i en kano, noe som er forståelig med tanke på hvor langt kanoen må bæres for å komme dit! Men da vi først hadde kanoen på elva, kan det ikke beskrives på annen måte enn fantastisk: krystallblått vann, dype kulper i hver sving og en natur som tatt ut fra en villmarksfantasi.

Ajavatnet

Anjavatnet er et langt og forholdsvis smalt vann som ligger på ca. 600 meter. Det er høyfjellsbjørk og masse vierkratt i området. Vi har kanskje vierkratt i Trøndelag, men ikke slikt vierkratt som det er i Indre Troms! Vierkrattet der er nesten ugjennomtrengelig, og minner mer om naboens hekk enn det minner om kratt.

Selve dalen er ganske flat, og går man til fots, finnes det noen små stier man kan følge. Vierkrattet er mest framtredende langs elva, og siden vi støtt og stadig måtte ut av kanoen for å bære den til neste padlebare del av elva, måtte vi slite oss igjennom dette ugjestmilde landskapet. Anjavassdalen er likevel den vakreste plassen jeg noensinne har besøkt og er en soleklar personlig favoritt!

Måtte få fisk nå!

Da vi våknet neste dag, var én ting klart: Vi måtte få fisk. Nå hadde vi bare én middag igjen, og vi skulle fortsatt være 10 dager på tur. Dårlig taper som jeg er, ville jeg heller ikke tape den interne fiskekonkurransen vår.

Den gikk ut på at den av oss med minst fisk – målt i gram – måtte spandere burger på motparten når vi kom ned. Game on!

Vi gikk hver for oss langs vannet og fisket, jeg med stang og Stian med oter. Jeg var utrolig spent og forventningsfull når jeg kastet ut sluken, for jeg har aldri vært så motivert i form av sult som jeg var da. Etter en stund hørte jeg en velkjent setning fra Stian:

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

– Nu har æ han! ropte han. Norgesrekord

Jeg har i ettertid fått høre fra Stian at jeg satte det som måtte ha vært norgesrekord på 100 meter da jeg panisk løp i retningen der han sto. Det var jo jeg som hadde håven! Omsider lå en deilig fjellørret på hele 2,2 kilo og sprellet i håven.

Nå skulle vi endelig bli mette! Fisken ble filetert, dyppet i melblanding og stekt på bålet i panna.

Stian er en mesterkokk når det kommer til tilberedningen av ørret og røye på bålet. Han har et ordtak angående smør som går slik: «P for plenty», noe som betyr at det skal være godt med smør i panna.

I løpet av turen gikk det med nesten to kilo smør, og det sier sitt. Som tilbehør hadde vi potetmos og remulade. Jeg har spist mye ørret i mitt liv, men når man er så sulten at man ikke lenger kan kjenne sultbehovet, er det klart at det smaker ekstra godt med mat. Dette måltidet rangerer som det aller beste jeg noensinne har smakt.

Neste dag brukte vi kanoen aktivt hele dagen, og dorget opp og ned Anjavatnet. Jeg dorget med en mellomstor, mørkerød wobbler. Plutselig smalt det på noe stort. En flott, mørkerød røye på 1,5 kilo ble endelig halt opp i kanoen. Været var nydelig, med blå himmel og fin sommertemperatur. Det kunne knapt bli bedre, nå som fisken attpåtil var villig til å bite.

Livet smiler

Anjavatnet er klart og tidvis veldig grunt, og ved flere anledninger kunne vi se storfisken under kanoen når vi kom padlende over den.

Vi tilbrakte resten av dagen i gapahuken med bålstekt fisk, kryddersmør, remulade, ris og beksvart bålkaffe mens vi studere kartet. Livet smilte!

Neste dag brukte vi mesteparten av tiden på å sanke ved. Til vår forundring fant vi en hel sekk med bjørkeved på en stor stein. Ved siden av vedsekken fant vi også en løk. En stor, fin, gul løk, som faktisk kjentes fersk og fin ut. Vi spekulerte mye på hvor den kom fra og hvor lenge den hadde ligget der, men det spilte liten rolle, for den smakte nydelig sammen med fisken.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Fisket fortsatte å imponere. Jeg dro i land en ørret på 1,2 kilo og én på 900 gram. De neste dagene var det godt å leve, med fulle mager og nydelig vær.

Noen dager før vi skulle dra videre, var vi på nytt ute på vannet med kanoen, da det plutselig smalt til. Bremsen hylte, og det tok noen sekunder før jeg forsto hva som hadde skjedd. Snøret forsvant ned i vannet, og jeg var så overrasket at jeg ble stående og holde stanga for harde livet. Bremsen fortalte meg at dette var storfisk – kanskje til og med den største jeg noensinne har hatt på stanga.

Etter en liten stund stoppet bremsen, og jeg kunne begynne å sveive. Etter fem minutter med vekslende utras og innsveiving tenkte jeg at fisken var klar for håven. Adrenalinet bruste i kroppen, og jeg ba til høyere makter om at fisken ikke skulle slite seg.

Jeg ropte på Stian.

– Kom med håven! Denne er diger!

Omsider lå 1,7 deilige kilo med blank, fin fjellørret i håven. Det er så langt den største ørreten jeg har tatt på stang.

Fisker på Vuoma

På tur hjemover stoppet vi ved Vuomahytta og fisket litt på Vuoma.

Her fikk vi åtte fine røyer på 500–800 gram. Elva i Dividalen var dessverre ikke så padlebar som vi trodde, så vi måtte bære kanoen hele veien ut.

Vel fremme på Frihetsli ble vi hentet med ut med bil. Turen kan bare oppsummeres med et ord: fantastisk! 

Kjekt å vite om Anjavassdalen

ATKOMST ANJAVASSDALEN: Fra Frihetsli følger man Dividalen, før man svinger av mot Anjavassdalen. Det er merket DNT-sti, og rute kan følges fra UT.no

Du kan også følge samme vei inn i Dividalen, men ta av et godt stykke før du kommer til Frihetsli i retning Høgskardet. Det er også mulig å gå fra Gaskashytta ved Altevann over til Vuomahytta, for så å trekke ned i Anjavassdalen. Oppmerket DNT-sti, med rute fra UT.no.

Øvre Dividal nasjonalpark (nordsamisk; Dieváidvuovddi) ligger ved svenskegrensen i Troms og ble opprettet i 1971 for å ivareta et stort område med innlandsnatur, biologisk mangfold og sjeldne arter. Stedet er blant annet kjent for samiske kulturminner og sitt rike dyreliv.

Fisket i Dividalen er godt kjent, og det blir hvert år tatt blant annet røye på 4–5 kilo. Anjavannet er kjent for særdeles godt fiske, og huser både stor ørret og stor røye. Vannet er forholdsvis grunt, og det er tilnærmet krystallklart.

Sluktips: Turens mest produktive redskap var 20 grams gul Atomsild, Rapala Scatter Rap Husky GSH wobbler og oter med fluer fra Zulu Silver og March Brown.Fact: Click to add text

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv nr 03 2019

Denne saken ble første gang publisert 15/04 2019, og sist oppdatert 16/04 2019.