Elisa Røtterud bestiger farlig høye fjell
Elisa Røtterud: – Jeg elsker motbakker!
Elisa Røtterud (38) har det aller best når hun går motbakker med snø og is under beina. Slitet gjør at hun føler seg levende, og å nå toppen er bare en bonus.
«Snøen er min yogamatte, og gymsalen er livet over tregrensa», sier Elisa Røtterud. Så ler hun. Hun ler akkurat høyt og hjertelig nok til at nabobordet på Delicatessen i Oslo kan lure på hva som er så morsomt.
– Det er en sånn kvasifilosofisk setning som gjør seg bra i bladet. Det er litt trykk over den, sier hun.
For en knapp time siden var hun på legevakten for å ta røntgen av beinet.
Egentlig skulle hun ha gått Birken for sjuende år på rad, men et beinbrudd hun pådro seg da hun falt fire meter ned en klatrevegg, satte en stopper for det, og gipsen ble som et fengsel.
– Det var som om noen tok makta over livet mitt og friheten min. Det opplevdes som en dyp kjærlighetssorg, og jeg ble skikkelig deprimert, sier Elisa.
– Det var det jeg vil kalle en luksusdepresjon. Men den gipsen ... Det var den som gjorde at jeg forsto at jeg nok aldri skal ha barn, sier hun.
Så ler hun igjen.
De fleste av oss vil kanskje synes at reaksjonen virker overdrevet. Det er tross alt bare et beinbrudd. Men så har da heller ikke vi skuet utover verden fra det som, ifølge Elisa er verdens vakreste fjelltopp, AMA Dablam.
Tre slike topper har hun klatret i Nepal. I tillegg kan hun krysse av en rekke topper i Alpene og ikke minst i Jotunheimen, som hun kaller for Norges Himalaya.
Elisa lever og ånder for motbakker av is og snø, og alt dreier seg om den yogamatta og den gymsalen.
Elisa Røtterud
Født: 30. juli 1979
Bosted: Oslo
Sivilstand: Samboer med Simen
Meritter: Har besteget Imja Tse (6189 moh.), AMA Dablam (6858 moh.), Arête des Cosmiques (3513 moh.), Mont Blanc (4819 moh.), D'Entreves (3600 moh.), Manaslu (8163 moh.). Gått Birken på 3 timer og 48 minutter.
Pippi som forbilde
– Jeg er enebarn og liker nok å romantisere den tilværelsen.
– Jeg hadde ingen søsken å leke med, men jeg hadde bikkja, og vi gjorde alt sammen. Hun var bestevenninna mi og søstera mi. Vi bodde jo midt i skauen, og selv om jeg romantiserer enebarnstilværelsen nå, følte jeg meg nok litt ensom, sier Elisa.
Hun sier hun hadde Pippi Langstrømpe som forbilde, selv om moren hennes kanskje hadde ønsket at hun så opp til den noe mer ordentlige Anikka.
– Pippi er fortsatt forbildet mitt. Jeg har alltid med meg en Pippi-dukke på tur. Hun er godhjerta, snill, raus, eventyrlysten og gir blaffen i hvordan hun kler seg. Dessuten er hun sterk fysisk og psykisk. Og så er hun jo litt ensom hun også, der hun bor i det store huset alene, sier Elisa.
Blir til et dyr
Noen husker kanskje Elisa fra den første sesongen av «Robinson-ekspedisjonen» på TV3. Andre husker henne kanskje fra sjekkeprogrammet «Elisas Univers», eller fra den ene sesongen da hun ledet «Fangene på fortet» sammen med Nils Ole Oftebro.
Selv vil Elisa helst glemme det.
– Jeg har fortsatt ingen selvironi på de greiene der, sier hun.
Hun forteller at de ikke fikk noen medietrening, og at hun var helt filterløs. Hun likte ikke å bli kjendis, men er glad det skjedde før det fantes noe som het Instagram og Facebook.
I stedet vil hun snakke om tiss og bæsj på verdens tak.
– Veldig mange turforedrag er så glamorøse. Jeg liker å snakke om det som ligger bak, og da viser jeg fram de stygge turbildene og snakker om oppkast og diaré, sier hun.
Hun forteller at når man kommer opp til basecamp, går man inn i en tilværelse hvor du verken er mann eller kvinne.
– Man blir et dyr der oppe. Det er et totalt forfall. Det beste du kan gjøre for å forebygge høydesyke, er å drikke mye vann, men mye vann fører til mye tissing. Etter fire til seks uker i basecamp blir du så vant til ikke å være kvinne at du bare setter deg ned utenfor teltet og bokstavelig talt driter i om folk ser deg, sier Elisa.
Med champagne i sekken
Slik snakker altså hun som, etter noen år som ufrivillig kjendis, utdannet seg til tekstforfatter på Westerdals i Oslo og gikk inn i magasinbransjen – først som motejournalist og deretter som redaktør i motemagasinet Cosmopolitan.
Hun går «all in» når hun først bestemmer seg for noe. Slik var det da hun bestemte seg for å gå Birken.
– Selv om jeg gikk med en flaske Bollinger champagne i sekken den første gangen, har jeg levd som avholds fra desember til mars. Da er det Birken som gjelder, og alle vennene mine vet at i de tre månedene så er det ikke noe vits å ringe, sier hun.
Hun forteller at det har vært så dårlig vinter de siste årene at hun har reist til Lillehammer med morgentoget flere dager i uka. Hun har tatt taxi til sporet og gått seks mil. Så har hun tatt taxi tilbake til toget, skiftet klær og reist hjem.
– Jeg gjør dette hvert år. Jeg har brukt alle sparepengene mine på Birken, og dette tangerer jo autisme. For samboeren min har ikke dette vært artig, sier Elisa.
Hun gikk «all in» da hun reiste rundt i Afrika i midten av 20-åra også.
– Jeg jobbet på en skole i Namibia og jobbet masse i Sør-Afrika. Jeg skulle jo bli neger.
– Heter det ikke afrikaner?
– Jeg som neger kan jo si neger. Jeg ville jo bli det, og da kan jeg si det. Jeg gikk hundre prosent inn for å bli svart, så jeg innredet leiligheten min med afrikanske ting, og hadde bare afrikansk musikk, og jeg gikk i kaftan og hadde trommer.
Før det igjen reiste hun India for å fordype seg i yoga, men fant fort ut at det ikke var noe for henne. Hun fant ikke gleden i et illeluktende, svett rom fullt av nyskilte kvinner som skulle finne seg selv gjennom å synge sanger til Krishna.
Gleden fant hun derimot som sherpa i motbakker.
– Jeg elsker motbakker og blodsmak i munnen. Kjæresten min er frikjører, og glad i fart og spenning. Det forstår jeg meg ikke på, sier Elisa.
– Er det veien opp, eller det å komme på toppen, som er viktig?
– Å nå toppen skal alltid bare være en bonus. Men jeg føler meg levende når jeg sliter. Folk som kjenner meg, vet at jeg liker å gå alene, og er det motbakke, smiler jeg. Det er det beste jeg vet.
Reddet av uvær
Det er blitt tre topper i Nepal. Den første – Imja Tse (6189 moh.) – tok hun i 2011. Deretter forsøkte hun seg på AMA Dablam (6812 moh.) i 2013, men måtte snu på grunn av skredfare.
I 2015 forsøkte hun seg igjen, og ble rammet av høydesyke.
– Jeg dro med et forkjølelsesvirus, og gikk opp for fort, så jeg lå praktisk talt for døden. Men så ble jeg reddet av et uvær, slik at vi ikke tok toppstøtet
– Hadde du gått opp om ikke uværet hadde kommet?
Elisa ser skyldbetynget ned i bordet.
– Man blir litt besatt av toppen, så da er det viktig å ha profesjonelle folk rundt seg. Den gangen dro jeg med et selskap som burde sett at jeg var dårlig før jeg innså det selv. Men det var jeg som var idioten. Når det er sagt, hadde jeg nok ikke klart å dra videre, for kroppen var så oppsvulmet, sier hun.
Uka med uvær gjorde at hun fikk tid til å restituere seg, og da det plutselig ble varslet ei luke på tre dager med godvær, la hun i vei.
– Sherpaen ville støte fra camp 2, og gå forbi camp 3, rett til toppen og så ned igjen. Det var en hissig tur for en som hadde vært så dårlig, men jeg gjorde det, sier Elisa.
Da de kom ned til basecamp, ble det en helikoptertur ned til Katmandu, og så en tur innom sykehuset, som ville ha henne liggende så lenge som mulig.
– Jeg måtte rømme derfra. Så kjøpte jeg meg en øl og en tikka masala på stamstedet mitt og dro hjem til Oslo. Der lå jeg flat i et par måneder. Jeg veide bare 48 kilo, sier hun.
I oktober i fjor nådde hun sin tredje topp i Nepal, og den første på over 8000 meter. Det var den beryktede Manaslu (8163 moh.). Ifølge dødsstatistikken er det den fjerde farligste toppen over 8000 meter.
– I år var det bare to som døde, og det er bra, sier Elisa.
Om jeg dør i Nepal ...
Elisa viser videoer fra Mac-en hun har med seg. Hun snakker om folk hun har møtt og om en som mistet hanskene sine, som antagelig måtte amputere.
Hun snakker om sherpaene, som hun har lagt sin elsk på, og om å ligge på vent i teltet og lese krimromaner og se filmer hun ikke blir redd av slik at hun ikke får høy puls.
Hun sier hun tok med seg den mentale treningen og pusteteknikkene fra yogaen.
– Der oppe er vi ikke på lag, sier hun.
– Om du mister vottene dine eller blir syk, får du ikke ekstra votter, og vi venter ikke.
Hun snakker om farene. Det er høydesyke, kulde og bresprekker. Hun falt nesten ned i en på vei ned fra Manaslu, men ble reddet av stegjernet og sekken.
– Når du har vært på toppen og kommer tilbake til Oslo, kan du gå rundt på Grünerløkka og føle deg som supermann. Ser du en trailer, tenker du at den kjører jo ikke på meg. Og så sier du at dette var siste turen, før du innser at det er som narkotika, og du bare vil ha mer, sier Elisa.
Hun sier hun en periode slet med dødsangst, og at hun ikke har turt å si det til noen.
– Jeg kunne sitte og snakke med noen, slik som nå, og plutselig få en følelse i kroppen fra den gangen da jeg var så dårlig på den tredje turen. Jeg kunne begynne å hyperventilere, og jeg turte ikke si noe til samboeren, for han ville jo ikke at jeg skulle dra. Han har mistet mange venner i snøskred, så det har jeg veldig respekt for, sier hun.
Hun sier at trenden i Norge nå er at alle skal på toppturer, til tross for at mange ikke vet noe om verken skred eller hvordan snøen faller.
– Heldigvis bruker mange guide, men jeg er sikker på at det kommer til å smelle en gang, sier hun.
– Det er tre huskeregler: Gjør research og finn en god guide med pedagogiske evner og medmenneskelige egenskaper. Vær ærlig med deg selv og ikke lyv på deg bedre form enn du har. Da ødelegger du for deg selv og de andre i gruppa. Og glem ikke at toppen bare er en bonus.
– Kommer du til å ta Mount Everest?
– Jeg har lyst, men kjæresten har sagt at dersom jeg gjør det, går han. Han hadde det ikke bra sist jeg var i Nepal, så jeg forstår det. Og jeg elsker jo ham mer enn Nepal. Og så handler det selvfølgelig litt om økonomi også, for det koster mye penger.
– Tror du disse turene gir eller tar år av livet?
Elisa tenker seg om.
– Det er ikke så viktig for meg å bli kjempegammel. Det er kanskje teit å si. Men det er viktigere for meg å leve et gøy liv enn et langt liv. Og dersom jeg dør i Nepal, er det ingen andre steder jeg heller skulle ønsket at det skulle skje, sier hun.
BLI ABONNENT:Artikkelen er publisert i samarbeid med bladet Villmarksliv. Klikk her for å abonnere (6 utgaver + villmarkskniv for 269,-).
Denne saken ble første gang publisert 09/06 2018, og sist oppdatert 09/08 2018.
