Kristinas sønn (8) vil ikke på skolen: – Jeg satt bare og gråt i bilen

Kristina Holst står i stuen med sin åtte år gamle sønn, Arthur. 

Rundt magen har hun bundet et stykke gavebånd, og det samme har hun gjort rundt hans. 

Midt mellom dem møtes båndene i en liten knute. 

– Se, vi er forbundet, sier hun mildt, mens hun møter blikket hans. Arthur ser undersøkende opp på henne.

– Når du er på skolen, og jeg er på jobb, må du huske at vi fortsatt henger sammen. Selv om du ikke kan se båndet – så er det der.

Det lille ritualet har festet seg hos Arthur. Han nevner det ofte når han føler seg alene, har vanskelig for å sovne, eller når uroen sniker seg inn på skolen om morgenen. Ideen med gavebåndet er bare ett av mange kreative grep Kristina har måttet ta i bruk siden Arthurs verden for et år siden ble snudd på hodet, og han sluttet å ville gå på skolen. 

Det har komplisert hverdagen, utfordret dynamikken hjemme og tvunget Kristina til å sette arbeidslivet på pause for å være der for sønnen sin. Og Arthur er langt fra den eneste som kjemper med ufrivillig skolefravær. Skolevegring er et økende problem i Norden.

Økt skolefravær

I Norge har skolefraværet økt etter pandemien, og det forskes både på årsaker og løsninger for å få barna tilbake på skolen når fraværet tar overhånd. I Danmark, der Arthur bor, anslås det at cirka 50.000 barn er borte fra undervisningen i minst én måned i løpet av et skoleår. Kom ut av det blå

Da Arthur begynte på skolen sommeren 2022, kunne han best beskrives som en sosial adrenalinsøker som elsket hverdagen og aldri ville hjem fra SFO når Kristina kom for å hente ham. Men i august 2024, da han startet i tredje klasse, endret det seg. – Ut av det blå ville han ikke lenger gå inn i klassen når jeg leverte ham om morgenen. 

Han sa han var lei seg på grunn av lærerne sine, men jeg husker fra min egen skoletid at det alltid var noen man ikke var glad i, så jeg tenkte ikke så mye over det. Men plutselig kunne jeg stå i en halv time, noen ganger opp til tre kvarter, og forsøke å få ham inn i klassen, husker Kristina.

Om morgenen ventet elevene ved døren inn til klasserommet før læreren kom og låste opp, og der lekte de fleste av barna sammen – men Arthur ble hos moren sin. Og når læreren kom, og de andre barna tok sekkene sine og gikk inn, ble Arthur stående og klamret seg krampaktig til Kristina.

– Han ville ikke si ha det. Selv når læreren ropte på ham, nektet han å slippe meg. Det var som om den dørterskelen inn til klassen var ekstremt høy for ham. Han klarte rett og slett ikke å gå inn. Noen ganger løp han ut i skolegården, og jeg måtte løpe etter ham og prøve å overtale ham til å gå til timen. Andre ganger leverte jeg ham hos kjente pedagoger, mens han gråt og ble holdt fast av de voksne.

En gang har Kristina også kjørt vekk fra skolens parkeringsplass, mens hun i bakspeilet så den lille gutten løpe etter bilen og rope etter mammaen sin.

– Når du kjører vekk fra en slik situasjon – og vet at du nettopp har forlatt barnet ditt skrikende – er du ikke deg selv igjen før du henter ham. Jeg hadde det så forferdelig. På den halve timen det tok å kjøre til jobb, satt jeg bare og gråt i bilen, for jeg følte hver dag at jeg var med på å utsette barnet mitt for et slags overgrep. Tankene gikk i ring: Hvilke konsekvenser får dette for ham? Vil han tro at jeg forlater ham og ikke kommer tilbake? Den rungende lyden i hodet av en sønn som roper ”mamma, du må ikke gå”, og at jeg så går – det strider imot alt jeg føler som mor, forteller Kristina og fortsetter:

– Når jeg ser tilbake, har jeg vanskelig for å forstå hvordan det egentlig begynte. Jeg kunne rett og slett ikke skjønne hva som foregikk, fordi det gikk så fort. Mistrivselen hans eskalerte i løpet av få uker, og innen to måneder hadde han sluttet å gå på skolen, spise og å gå på fotball på fritiden.

Så hva skal vi gjøre?

Det var ikke bare Kristina som mamma som hadde vanskelig for å forstå Arthurs situasjon. Det hadde lærerne og pedagogene også. Derfor ble hun ofte innkalt til møter på skolen hvor de sammen forsøkte å lage en handlingsplan for hvordan de skulle gripe det an. 

– Det var tydelig at jeg satt overfor noen fagpersoner som ikke ante hva de skulle stille opp med. Det var også først etter et par måneder at jeg fikk vite at han faktisk overhodet ikke deltok i timene når han var på skolen. I stedet gikk han rundt ute i gangene det meste av dagen – uten en voksen – fordi han var så sint og lei seg. I timene ble han nemlig ofte sendt ut på gangen til en slags timeout og bedt om å komme tilbake når han selv følte seg klar. Men det kan man jo ikke takle som barn, så han kom aldri tilbake i klasserommet. Noen lærere var gode til å fange ham opp, men ikke alle de voksne visste hvordan de skulle håndtere det.

Det finnes alltid to sider av samme sak – og ulike oppfatninger av hvor ansvaret ligger. Slik var det her også. Skolen la ansvaret for Arthurs mistrivsel på Kristina, mens hun etterlyste mer hjelp fra skolen.

– Lærerne la mye vekt på skilsmissen min. Vi ble skilt et år før Arthur begynte å slite med å komme seg på skolen, og lærerne mente at det var årsaken til reaksjonen hans. Jeg vil ikke bagatellisere det – selvfølgelig er han lei seg, og barn skal få lov til å reagere på så store endringer i livet sitt. Det har også vært en konfliktfylt skilsmisse, men vi har forsøkt å skjerme barna så mye som mulig. Men selv om det er det som ligger bak, synes jeg det er tankevekkende at skolen ikke har bedre verktøy for å hjelpe de barna som står i en skilsmissesituasjon. De fraskrev seg ansvaret på en måte som gjorde at jeg selv måtte legge alt til side for å hjelpe ham.

Les også: (+) Vi har vært sammen i ett år, men jeg elsker ham ikke

Tidlig i forløpet ble Kristina derfor nødt til å sykmelde seg fra jobben. Hun kunne ikke ivareta jobben når sønnen hennes nektet å forlate hjemmet om morgenen og oftest endte med å bli med hjem igjen etter en mislykket levering. 

Fra før slet hun også med en belastningsreaksjon, så da Arthurs verden falt fra hverandre, skjedde det samme med henne. Hun ble med ham på skolen et par ganger i håp om å støtte ham, men da det ikke gjorde noen forskjell, valgte hun til slutt å sykmelde ham også – og begynte å lete etter en ny skole til ham.

En tiltrengt pause 

Det var ikke en populær beslutning å sykmelde Arthur, men Kristina følte at hun ikke hadde noe valg.

– Det hadde rett og slett blitt for mye – for ham, for meg og for skolen. Når han var alene på skolen, ble jeg flere ganger oppringt og bedt om å hente ham. Og selv når jeg ble med ham, var han utrøstelig. Her hjemme fikk han voldsomme raserianfall, og om morgenen hadde han rene angstanfall. Plutselig så jeg også hvor lite han spiste – og hvor mye han hadde gått ned i vekt. 

– Da tenkte jeg: Hvor i all verden har hodet mitt vært de siste månedene? Kroppen hans var jo i konstant alarmberedskap, og det samme var min. Kristina skrev til rektor at hun ville gi Arthur en ukes pause hjemme. Skolen var uenig i beslutningen, særlig fordi de kort tid i forveien hadde involvert pedagogisk psykologisk rådgivning – men Kristina sto fast og tok Arthur med til legen.

– Da jeg sa til Arthur at han ikke skulle på skolen den neste uken, kunne jeg se at skuldrene hans senket seg. Han hadde virkelig behov for en pause, og allerede etter noen få dager var det en helt annen ro over ham. Legen vurderte også at han var overbelastet. Midt i den uken fikk jeg likevel en telefon fra rektor om at jeg ikke måtte plassere Arthur i et vakuum – og at det kanskje bare var best om han byttet skole. Jeg følte meg kastet ut, det var som om de ga opp, synes jeg. 

– Kristina begynte derfor å undersøke mulighetene og kom over en skole der rektor mente at hun hadde tatt riktig valg ved å ta ham ut – og at skolen gjerne ville ta imot ham når han var klar. Forutsetningen var imidlertid at han skulle gå første klasse om igjen, siden han så å si ikke hadde vært til stede det skoleåret.

– Arthur og jeg besøkte skolen, og da vi gikk derfra, hoppet han og smilte fra øre til øre og sa: Mamma, på denne skolen vil jeg gjerne gå. Det var en utrolig lettelse. Han startet uken etter, fordi vi mente det var best å bare komme i gang – fem uker etter at han var blitt sykmeldt.

Han begynte i begynnelsen av desember, midt i julehyggen med kalenderlys, nisselek og koselige prosjekter, og det gikk over all forventning. Han ble også på SFO helt til ettermiddagen, og de nye lærerne og pedagogene var gode til å møte ham og fylte ham med selvtillit. 

Men i slutten av februar endret det seg igjen. Arthur begynte å stritte imot ved levering, og som Kristina hadde fryktet, endte det med at hun måtte bli med ham på skolen hver dag på redusert tid – en beslutning tatt i samråd med PP-tjenesten.

– Jeg hadde snakket med skolen om hvorvidt det bare var en slags honeymoon-effekt at han i begynnelsen hadde lyst til å komme på skolen igjen. Så vi gikk og ventet på at det ville komme en nedtur – og det gjorde det. Leveringene ble veldig vanskelige, og noen dager endte jeg med å ta ham med hjem igjen. Til slutt innså jeg at jeg var nødt til å bli med ham på skolen igjen – for vi kunne ikke risikere å falle tilbake til det samme store fraværet som før.

Hva med lillesøster og storebror? Kristina har også to andre barn – seks år gamle Nynne og elleve år gamle Bertram. Når Arthur har hatt det aller vanskeligst, har hun vært nødt til å sette hans behov først. 

Det har likevel hatt en pris. For selv om hun forsøker å være der for alle tre, har det vært umulig å unngå at Nynne og Bertram har kommet litt i bakgrunnen. Det har vært en vanskelig balansegang som mamma.

– De to andre blir jo mer eller mindre overlatt til seg selv om morgenen, fordi all energien min går til Arthur. De synes begge det er veldig tøft når han blir sint, og det går ut over dem fordi han ikke klarer å håndtere følelsene sine. Arthur har nemlig en tendens til å bli veldig stygg i munnen – og det gjør vondt når en seks år gammel lillesøster får høre at storebroren hennes hater henne og skulle ønske hun aldri var blitt født. Vi har snakket mye om at man noen ganger sier ting man slett ikke mener når man har det vanskelig inni seg. Men det er vanskelig for et barn å forstå.

Har en pris

Det har også betydd at de to søsknene ofte har gått på tå hev rundt Arthur, fordi stemningen hjemme har vært preget av humøret hans.

– Jeg har gjort alt jeg kunne for å være der for dem, men når jeg ser tilbake, kjenner jeg at det ikke har vært nok. Særlig i situasjoner der jeg har måttet gå fra dem for å hjelpe Arthur, etter at han for eksempel har rasert rommet sitt. Selv om de kanskje er redde, eller lei seg, så går jeg – fordi han trenger meg. De forstår jo ikke hvorfor han har det så vanskelig, og jeg kan heller ikke gi dem et svar de kan forstå. 

– Det er så vanskelig som mor å skulle beskytte dem alle tre og samtidig skape en form for forståelse mellom dem. Det er så mange følelser i spill. Jeg har også vært nødt til å involvere lærerne til Nynne og Bertram, slik at de bedre kunne ta imot dem om morgenen og være der hvis de trengte støtte. Det gjør vondt å føle at jeg ikke kan være der for dem alle like mye.

Les også: (+) Er det greit at jeg kjefter på barn i barnehagen eller bør jeg heller «sladre» til de ansatte?

En usammenhengende hverdag

Da Arthur begynte på sin nye skole, startet Kristina i en ny jobb. Men da han begynte å slite igjen, måtte hun fortelle hva som foregikk hjemme – og sykmelde seg. Kort tid etter ble kontrakten hennes opphevet, og Kristina sto nok en gang uten jobb. Hun vurderer nå å søke om tapt arbeidsfortjeneste gjennom kommunen, men har fra andre foreldre hørt hvor vanskelig det er å få innvilget det. Det er en kamp hun har utsatt til hun har mer overskudd.

– Jeg har ikke andre muligheter enn å søke på jobber, for jeg kan ikke leve av NAV når jeg har barn og regninger som skal betales. Men jeg har heller ikke kommet meg over høsten med Arthur og min egen reaksjon på belastningen. Og når jeg søker jobber, kan jeg jo ikke engang si når jeg kan begynne – for jeg vet ikke når Arthur får det bedre. Det er så slitsomt. Jeg skal være med ham på skolen, men samtidig skal jeg søke på jobber. Jeg står overfor et valg: Enten søker jeg tapt arbeidsfortjeneste, som alle sier er en vanskelig kamp – eller så går jeg imot anbefalingene og sender barnet mitt på skolen uten meg, selv om alt i mitt mammahjerte stritter imot.

Nylig satte Kristina seg ned med Arthur og sa at de skulle ha en voksensamtale. Hun hadde behov for at han forsto konsekvensene av at han ikke kommer av gårde.

– Han tok det overraskende pent, selv om han selvfølgelig ble lei seg – for han har det jo ikke bra. Men vi er nødt til å løse det sammen. Jeg sa at det koster penger å bo i huset vårt, kjøre bilen vår og kjøpe mat – og at jeg er nødt til å tjene penger. Jeg fortalte også at han må gå på skolen for å få det bedre, og for å kunne bli politibetjent eller komme i militæret, som han drømmer om. Jeg prøver en taktikk der jeg deler litt ansvar med ham.

Siden mars har Kristina vært med på skolen i flere perioder, der hun har sittet i et eget rom, i nærheten av Arthurs klasserom. Han får gå til henne så ofte han vil så lenge han legger en lapp på pulten sin, slik at lærerne kan se hvor han er. I begynnelsen var de på skolen to timer om dagen, nå er de oppe i fire. Forhåpentlig kan de snart øke til hele skoledager. Akkurat nå går det så bra at Kristina kan være hjemme, bare 100 meter unna. For å bevare den gode flyten har de avtalt en belønningsordning: For hver uke han klarer å være på skolen, får han premier som for eksempel in-game-kjøp i Fortnite eller massasje. Klarer han å være på skolen helt til sommerferien, er den store premien en ny telefon.

– Jeg vet godt at noen vil mene at det ikke er den riktige løsningen å gi ham gaver, men jeg er ærlig talt desperat. Så nå prøver vi dette, og foreløpig virker det – og han er stolt når han klarer det og prøver virkelig. Vi prøver denne metoden nå, men det er jo ubehagelig og overveldende å ta alle beslutningene selv, for som mor er jeg jo bare drittredd for å feile, ikke sant? Jeg vil bare at sønnen min skal bli glad igjen.   Tør ikke nyte gode perioder

Selv om Arthur har det bedre akkurat nå, tør Kristina nesten ikke si det høyt. Hun er redd for å jinxe det – for hun vet hvor raskt det kan snu. Samtidig øver hun seg på å snakke åpent om skolefraværet hans selv om det fortsatt føles tabubelagt.

– Jeg skulle ønske det ikke var forbundet med skam at barnet mitt ikke kommer på skolen – men det er det. Folk dømmer raskt: Er han utrygg? Har han dårlige foreldre? Og var det ikke også noe med en skilsmisse? De kjenner ikke nødvendigvis hverken ham eller meg, men finner selv på forklaringer. Jeg har følt meg veldig alene hele året og tør ikke nyte når det i perioder går bra, for alt kan snu i morgen – og den følelsen sitter fysisk i kroppen min, mellom skulderbladene.

Tar oppgjør med skammen

Kristina skulle ønske det fantes mer hjelp og sparring for foreldre som har barn som er påvirket av skolevegring. Kanskje til og med et nettverk der foreldre kan møtes og dele erfaringer, få sinnsro og forstå at alle foreldre bare gjør sitt beste.

– Jeg er psykologen hans 24 timer i døgnet. Hvis utdannede psykologer jobbet på den måten, ville de trenge en veldig lang ferie etterpå. Men jeg får ingen ferie, fordi han er sønnen min, og jeg vil jo være der for ham. Jeg er bare så utmattet, og jeg må akseptere at når jeg en sjelden gang har en time alene mens han er på skolen, er det helt greit at jeg sitter og stirrer ut i luften for å restituere. Derfor ville det også være godt å snakke med noen i samme situasjon.

Hun håper at Arthur er på vei til å finne tilbake til gleden ved å gå på skolen igjen. Akkurat nå klarer han det, kjenner på at han er velkommen, og at det er en seier når han gjennomfører de korte skoledagene. Det gir håp både for ham og for Kristina.

– Jeg håper jeg snart får en gutt som blir glad i å gå på skolen igjen. Han har vært knekt og mistet selvtilliten, men han skal kjenne at han er tøff og dyktig. I det siste har det vært tilfeller der jeg har vært med på skolen igjen, og i forrige uke løp Arthur fra skolen og hjem til meg etter et angstanfall. Jeg ser derfor på andre muligheter for ham, en form for hjemmeundervisning eller nettundervisning som en løsning i en periode hvis det ikke blir bedre. Det er vårt ansvar som voksne å hjelpe ham med å finne troen på seg selv – og forhåpentlig er vi ett skritt på vei i riktig retning.

Les også: (+) – Min datter er veldig langt fremme i utviklingen og sliter med å leke med jevnaldrende

Psykologens beste råd

Josephine Søderberg er en dansk barne- og ungdomspsykolog ved praksisen Lind & Karmark, som arbeider med kognitiv og metakognitiv adferdsterapi. 

Jobben hennes dreier seg hovedsakelig om barn og unge som har angst og OCD, og i den gruppen har hun de siste årene sett en økning i skolevegring.

Skolevegring opptrer også i andre sammenhenger, påpeker hun. Det kan blant annet oppstå på bakgrunn av nevrodivergens som autisme eller ADHD, depresjon, dårlig skolemiljø, mobbing eller problemer hjemme. Derfor er det helt avgjørende først og fremst å finne ut hva skolevegringen skyldes før man bestemmer hvordan den skal håndteres.

– Vi har et fenomen som kalles foreldreakommodering – altså når foreldre tilpasser adferden sin til barnets utfordringer. Det kan være helt nødvendig ved diagnoser som autisme, ADHD eller depresjon, hvor barnet har reelle behov som krever særskilt hensyn. På skolen kan det for eksempel være å sikre en rolig plass i klassen eller å justere undervisningen til barnet.

–  Men når det er snakk om begynnende angst – kanskje utløst av konkrete problemer på skolen – ser vi foreldreakommodering i opptil 97 prosent av tilfellene. Og her kan det faktisk være uhensiktsmessig å innrette hele hverdagen etter barnets angst. Hvis barnet ikke får mulighet til å oppleve at det kan stå i det ubehaget angsten gir, og at det de frykter ikke nødvendigvis skjer, lærer de ikke å håndtere det. 

– Når vi som foreldre sier ”dette er for vanskelig, så du skal ikke dra”, sender vi indirekte signalet om at skolen er farlig. Da vokser angsten fordi barnet aldri blir eksponert for det som skremmer – og i verste fall utvikler det seg til skolevegring. Derfor kan det være en idé å skyve barnet forsiktig av gårde til skolen i starten, selv om det er vanskelig. En slik innsats skal barnet ha masse ros for – og eventuelt også belønnes for. Hun understreker likevel at rådet om ikke å tilpasse hverdagen til barnets angst bare gjelder i de tidlige fasene av problemet.

Hvis barnet allerede vegrer seg for skolen, er det behov for profesjonell hjelp til å håndtere angsten – eller de andre problemene som hemmer barnets lyst til å gå på skolen.

– Det finnes ingen quickfix når skolevegringen først har bitt seg fast. Derfor er det så viktig å gripe inn tidlig. Men hvis det har kommet dit at barnet reelt vegrer seg for skolen, kan man som forelder ikke stå alene med det. Det må profesjonell støtte til – for eksempel gjennom kommunale tilbud, PPT eller psykologer med erfaring med angst og skolefravær. For man kan jo ikke bare tvinge et barn på skolen hvis frykten har blitt så stor. Derfor handler det om å finne ut hva som ligger bak – kanskje via en utredning hvis det er mistanke om en diagnose – og derfra legge en individuell plan. 

– Det kan være at foreldrene i en periode følger barnet til skolen, eller at skoledagene starter med bare noen få timer. Det viktigste er at man som forelder søker hjelp og ikke står alene med ansvaret. 

Søderberg understreker at det ikke finnes én riktig måte å håndtere ufrivillig skolefravær på. Hvert barn er unikt og trenger en individuelt tilpasset innsats. 

Den viktigste tommelfingerregelen er likevel klar: Søk hjelp hvis problemet vokser seg større, og du som forelder ikke kan løse det alene.

– Som forelder gjør man alt i beste mening, for man vil jo bare sitt barn det beste. Men det er veldig vanskelig å være vitne til at barnet ditt ikke vil på skolen. Alle alarmklokker ringer, og det kan føles uangripelig. Derfor er det avgjørende å involvere fagpersoner fra skole eller kommune, slik at barnet ikke står alene – og du heller ikke gjør det.

Hun understreker også at det er helt naturlig å føle seg utmattet i en slik situasjon.

– Når barnet ditt kjemper, blir du problemløser – og det tærer på. Derfor må du gi deg selv lov til å trekke deg tilbake og ta pauser når du kan. Ingen har uendelige krefter til kyss og omsorg, og det er viktig å lade batteriene for å unngå å bli utbrent.

Emilies sønn har barneautisme: – Jeg er ikke lenger den moren jeg var