- Mitt såkalte problem er at jeg aldri har lært meg kunsten å like barn

Jeg skal prøve å forklare hva som er galt.

Jeg tror mitt såkalte problem ligger i at jeg etter alle disse årene aldri har lært meg kunsten å like barn. Jeg vet ikke hvorfor, for det er ikke slik at jeg misliker disse små menneskene, men jeg aner rett og slett bare ikke hvordan jeg skal håndtere dem. For i øyeblikket noen drar fram et barn fra en barnevogn og løfter det i min retning, føles det som om jeg blir pekt på med en pistol.

Livredd og blottet for følelser og ord, står jeg overfor noe jeg som regel verken kan anslå om er 3 eller 30 måneder, gutt eller jente.

Så lenge varer foreldrelykken.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal agere. Vet ikke hva jeg skal si og ikke si, redd for å kommentere barnets litt snåle utseende, redd for å omtale det som en gjenstand, redd for å stille spørsmål som provoserer og redd for å bli fanget i en samtale om mine barneplaner. Heldigvis har jeg som barnløs fortsatt et liv, og blir som regel trodd idet jeg unnskylder meg og må haste videre i et spennende møte om framtiden.

De eneste barna jeg har et slags forhold til, er mine to tvillingnieser tilbake hos familien hjemme på vestlandet. Ettersom jeg bor 60 mil unna, går det ofte tre og fire måneder mellom hver gang jeg besøker dem. Men siden de er blitt så gamle at de kan kommuniseres med - altså et sted mellom 3 og 7 år - vet jeg at de husker meg fra en gang til neste. I alle fall hvis de legger godvilja til. Tante. Man glemmer vel for faen ikke en tante.

Problemet oppstår likevel hver gang jeg vender hjem og tvillingene kommer på besøk: De later som om de ikke kjenner meg. De svarer ikke når jeg hilser, enda jeg har anstrengt meg og sagt hei med høyere tonefall enn jeg vanligvis pleier. Svar skyldig gjemmer de seg heller bak mors rygg og gaper, mens jeg blir stående på gulvet som en idiot: på huk og med armene på vidt gap. De skal verken snakke eller komme i nærheten av meg, bare skule skremt bort på denne tanta fra mors trygge skjold, før de sakte men sikkert begynner å pusle med et eller annet meningsløst drit borte i et hjørne.

Jeg spør forsiktig om de kanskje vil ha is eller smoothie?

"Herregud, de kan da ikke motstå en tante med is i fryseren?" tenker jeg, men alt jeg får er lange blikk.

Jeg kunne ha tilbudt dem økonomisk frihet og evig liv - og de ville fortsatt å se på meg som om jeg var en psykopat og morder. Så jeg trekker meg tilbake og prøver å overbevise meg selv om å ikke ta det personlig. Men gudene skal vite at jeg gjør det likevel.

Forum: Sliter du med å bli gravid? Du er ikke alene.

Jeg prøver å late som ingenting. Pusle med mitt, høre på min søsters monolog, gjemme alle gjenstander jeg er redd for at skal bli ødelagt. Men jeg greier ikke å tenke. For til tross for at tvillingene hele tiden holder en avstand på minst fem meter, merker jeg at de er der. Den trykkende følelsen av nærvær gjør meg andpusten, og den konstante summingen meg svimmel.

I noen tilfeller begynner jeg å skjelve av nervøsitet, og etterhvert også av utmattelse: Som å stå planken i 45 minutter. Det er derfor det er så problematisk at de etter disse 45 minuttene plutselig bestemmer seg for at de er klare for meg. At: Nå! - Nå kjenner vi igjen Tante! Nå kan hun være med oss å leke. Og nå vil vi ha is!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har ikke tålmodighet til at barn må varmes opp før de tør prate til meg. Etter tre kvarter er jeg lei av de jævla ungene og vil at de skal dra hjem. Jeg har ikke mer å gi. Spesielt ikke etter å ha blitt ignorert og forsøkt psyket ut over en lengre periode - før jeg omsider blir vurdert som «bra nok» til å bli med i gjengen. Dessuten har jeg ikke noe lyst til å være med på de dumme lekene deres heller. Jeg gremmes bare ved å høre på de idiotiske lydene og dialektene de lirer av seg mens de spiller et eller annet absurd rollespill bak putene i sofaen. Plutselig forsvinner all respekten min for barna, den havner som vanlig hos den stakkars moren, som nok en gang må ta med seg de negativt innstilte barna sine hjem igjen. Bedre lykke neste gang, sier hun tappert og vinker. Av og til føler jeg et snev av sympati overfor min kjære søster idet hun presser barna inn i bilsetene sine igjen, men ikke så ofte. Som regel føler jeg bare frihet,- og nederlag.

Disse skal gjøre single Katinka (36) gravid

Har brukt 200 000 kroner på babydrømmen.

Les også:

Småbarnsforeldre er dritkjedelige

Disse mennene er mest attraktive

Test: De beste kakemiksene

Denne saken ble første gang publisert 20/05 2014, og sist oppdatert 24/06 2017.